Når kristne lider (1.Pet.4,12-19)

Svein Anton Hansen, 1.Petersbrev 4,12-19, 15.søndag i treenighetstiden, publ.5.september-18

For oss som bor og lever i Norge kan dette med kristendomsforfølgelse virke noe teoretisk og fjernt. Vi leser om det i misjonsblader, i aviser og på nett. Men heldigvis, vi opplever lite av det i vår hverdag. Forfølgelse var på ingen måter ukjent for de første kristne. Omkostningene ved å bekjenne seg til Jesus Kristus kunne oppleves så store, at noen spurte seg om det var vært å leve med de lidelsene troen førte med seg. Både fysisk og psykisk vold opplevdes smertelig, nærmest som å brenne. Derfor, ikke rart at Bibelen omtaler prøvelser som en «ildprøve». Det svei, det smertet å bli satt utenfor det gode selskap, hvem som ble regnet for gode samfunnsborgere. Så, hvordan skulle de første kristne forholde seg til motgangen og forfølgelsen? Apostelen Peter skriver blant annet om dette i sitt første brev.

Vi leser fra 1.Petersbrev 4,12-19: «12 Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. 13 Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. 14 Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. 15 La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. 16 Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet. 17 For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus. Men kommer dommen over oss først, hvordan går det da til slutt med dem som er ulydige mot Guds evangelium? 18 Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvordan skal det da gå den ugudelige og synderen? 19 Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode.»

Himmelsk overlys
De kristne kunne se på motgangen og trengslene fra flere perspektiv. Fra motstanderne var motgangen et signal om at de kristnes tro var uønsket og unormal. Fra eget perspektiv satte motgangen sine merker fysisk men også psykisk. Trykket mot den kristne troen svei både på legemet og i sjelen. Med ordene i brevet sitt vil Peter løfte de kristnes blikk, slik at de kan se trengslene med et himmelsk overlys. De kristne kunne også se på motgangen som sendt fra Gud selv for å prøve deres trofasthet og vilje til å holde ut i troen. Med et himmelsk overlys kunne de også se at de nå opplevde noe av det samme som Jesus selv måtte gjennomgå.

I Bibelen møter vi navnet på mange som måtte lide for sin gudstro. I det nye testamentet leser vi om Stefanus som ble den første martyr (Apo.gj.7). Paulus gikk selv fra å være en forfølger til å bli en som selv måtte kjenne smerten ved å smykke seg med Jesu-navnet. I 2.Korinterbrev 11,24 ff. lister han opp blant annet steining, pisking og sult som prøvelser hans kristne bekjennelse førte med seg. Går vi til det gamle testamentet, leser vi om Daniels tre venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. De opplevde konkret og bokstavelig en «ildprøve» (Dan.3). De ble kastet i kongens brennende ovn fordi de ikke ville tilbe gudebildet kongen hadde reist. Svaret Daniels venner gav kongen står som eksempel på den frimodighet og stolthet vi kan eie som bekjenner oss til Himmelens og jordens skaper: «Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.» Deres holdning var klar: Uansett hva troen fører med seg av motgang og trengsel, så svikter vi ikke vår overbevisning.

Kristi lidelser
Peter vil at de forfulgte kristne skal glede seg «jo mer dere får del i Kristi lidelser» (v.13). Årsaken til gleden er at de kristne kan se trengslene nettopp som «Kristi lidelser». Som han, så også vi. Som Jesus kan også kristne oppleve seg bevisst misforstått, urettferdig behandlet, baktalt, fysisk og psykisk mishandlet. Hvem kan kjenne gleden og juble i møte med dette? Det Peter skriver hjelper de kristne å løfte blikket fram mot Jesu gjenkomst. I lys av framtiden kan de «juble av glede når Jesus åpenbarer seg i sin herlighet.» I større grad det kristne håpet får prege meg, i større grad kan jeg tåle motgangen og misforståelsene her i tiden.

I midten av det andre århundre etter Kristus, ble det forfattet et skrift som kalles «Til Diognet». I dette brevet skriver forfatteren om de kristnes liv i Romerriket. Her finner vi noen velformulerte og vakre setninger som sier noe om hva som skiller de kristne fra andre mennesker: «De elsker alle og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og likevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner. De blir ydmyket, men viser ærbødighet. Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene, og forfølges av grekerne; men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat.»

«Kristi lidelser» kan sees og oppleves forskjellige ut fra hvilken tidsepoke vi lever i, og hvilket styresett vi lever under. Uansett vil en kristen i større eller mindre grad oppleve seg annerledes og dermed være utsatt for motgang. I alt dette kan en kristen vite og trøste seg ved at «Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over seg» (v.14)

Spar «forfølgelseskortet»
I v.15 kommer Peter med en nyttig presisering: «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker.» Noen kristne gjorde dumme ting, ja, til og med straffbare gjerninger. Da måtte også de stå til rette for ugjerningen og ta sin straff. I slike tilfeller måtte man ikke skyve kristen-navnet foran seg, og beskylde myndighetene for kristendomsforfølgelse.
Ikke minst kan kristne i lederposisjoner stå i fare for å utnytte svake grupper og manipulere sårbare mennesker. Fattige og syke mennesker kan av veltalende kristne ledere manipuleres til å tro at rikdom og helse kommer hvis de bare gir nok penger og kollekt til menigheten predikanten tilhører. Noen kan gi fra seg private eiendeler fordi det ble skapt en tro om at en slik givertjeneste vil føre med seg Guds velsignelser i form av helse og økonomisk framgang. Så kan slike tilfeller komme i medias søkelys, heldigvis. Da må ikke den kristne lederen som har blitt avslørt trekke «forfølgelseskortet». Som kristne skal vi også være glade for sekulær media som avslører ubehagelige sannheter. «Forfølgelseskortet» skal kun brukes i reelle tilfeller.

Stolt over kristennavnet
Peter skriver videre i vers 16: «Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.» Det er ikke mange ganger i Bibelen at kristne blir omtalt som «kristne». Først ble de kalt de som «følger Veien» (Apo.gj.11,26). Andre omtalte de som «nasareer-sekten» (Apo.gj.24,5). Med tiden gikk begrepet «kristen» fra å være et negativt begrep hedningene brukte om Jesusvennene, til å bli hedersbetegnelsen på de som trodde på Jesus. Ja, man kunne rose seg og prise Gud for sitt kristen-navn.

Dommen har startet
Bibelavsnittet fra 1.Pet.br. 4 avslutter med å si noe om Guds dom som en dag vil komme til alle mennesker. Peter skriver at dommen allerede har begynt, og at «den skal begynne med Guds hus» (v.17), altså de kristne. De prøvelsene de første kristne møtte, og den motgangen Jesu venner i dag erfarer, kan vi se på som Guds dom. Gud prøver troen, han dømmer om vår troskap kun sitter i munnen eller også i hjertet. Når Gud dømmer, så skiller han falskt fra ekte, han renser ut. Når vi som kristne på ulike måter prøves, så skal vi se det som at Gud renser ut skitten fra ekte vare, det som er verdt å ta vare på. Gud fører de kristne gjennom en prøvelsesild. De «ulydige», «ugudelige» og «synderne» (v.18-19) vil også oppleve en ild. Hvis man ikke her i tiden «overgir sin sjel til den trofaste Skaper», vil dette bli en fortapelsesild.

BS 1836

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvilken trøst kan kristne ha av å se på motgang og forfølgelse «med et himmelsk overlys»?
• Vet du/dere om andre personer i Bibelen som konkret erfarte forfølgelse for sin tro? Samtal om hva vi kan lære av dem.
• Kan vi, og i tilfelle hvordan oppleves «Kristi lidelser» i Norge i dag?
• Har du/dere sett misbruk av «forfølgelseskortet»?
• På hvilke måter kan motgang oppleves som  «dommen» fra Gud?