Test ut Jesu lære ved å høre og gjøre (Johannes 7,14-17)
CCL/pixabay

Test ut Jesu lære ved å høre og gjøre (Johannes 7,14-17)

Sannheter vi har hørt i forkynnelse eller lest i Bibelen trenger vi å praktisere, prøve ut. Troen sitter ikke bare i hjertet og hodet, men i hele kroppen. Jesus utfordret folket å «gjøre Guds vilje» for å erfare at Jesu lære var fra Gud selv.
Svein Anton Hansen, Johannes 7,14-17, 19.søndag i treenighetstiden, publ.26.september-18

Når vi leser om Jesu liv hos de fire evangelistene, legger vi fort merke til at han ofte var i diskusjoner med jødiske religiøse og politiske ledere. Fra han ble døpt av Johannes i Jordanelven og helt til han ble hengt på et kors, møtte han mennesker som motsa ham, som til og med prøvde å ta livet av ham. Vi kjenner til flere diskusjoner med fariseere og skriftlærde. I dagens tekst fra Johannes 7 dreier samtalen seg om hvilken autoritet Jesus har for sin undervisning og lære. På tempelplassen i Jerusalem, midt under løvhyttefesten, oppstår nok en diskusjon mellom Jesus og jødenes ledere.

Vi leser fra Johannes 7,14-17: «Men da det alt var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte. Judeerne undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke selv er opplært? Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men kommer fra han som har sendt meg. Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»

Løvhyttefesten
Den høytiden som det her refereres til er løvhyttefesten. På hebraisk kalles den «sukkot». Høytiden varer i syv dager. Løvhyttefesten er delvis en innhøstingsfest samt at den feires til minne om israelittenes opphold i ødemarken etter flukten fra Egypt. I ørkenen bygde de hytter av løv og kvist til midlertidig husly. Dessuten feiret jødene løvhyttefesten i glede over Toraen, det vi nå kaller Mosebøkene. Jødene feirer fortsatt i våre dager løvhyttefesten. Da setter de opp en løvhytte på verandaen. Her både spiser, leker og overnatter de noen dager.

Lære med autoritet
Jesus har akkurat ankommet løvhyttefesten. Like foran i kapittel 7 her hos Johannes leser vi at Jesu brødre oppfordrer han å dra til Jerusalem nettopp under denne festen. Siden mye folk er samlet kan Jesus bruke anledningen til å bli enda mere kjent og populær. Men nei, tiden er ennå ikke kommet for Jesus. Seks måneder senere skal han dø på et kors og stå opp igjen, en handling som vil få vidtrekkende konsekvenser for alle mennesker og for all framtid. Jesus er ikke ute etter en kortvarig politisk popularitet, men en langtrekkende endring i menneskers liv som kun kors og oppstandelse kan gi.
Men etter at brødrene har dratt til løvhyttefesten, drar Jesus også, men holder seg delvis skjult. Han ønsker ikke oppstyr om sin person under dette besøket i Jerusalem. Likevel går han til tempelplassen for å legge fram sin undervisning for de som vil høre på. Til tempelplassen går mange og ulike jødiske rabbier. Her samler de sine disipler rundt seg. Ulike religiøse spørsmål stilles og problemstillinger drøftes. Religiøs interesserte mennesker søker kunnskap og ser etter de som har autoritet bak sin lære. Derfor var det viktig for en rabbiner å henvise til andre lærdes meninger, nettopp for å styrke sin egen autoritet og posisjon.

Det står at «Judeerne undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke selv er opplært?» De jødiske lederne visste at Jesus ikke hadde mottatt en slik undervisning fra noen annen rabbi. Så, hvor fikk han da sin autoritet fra, og hvor hadde han en slik lærdom fra? Ikke rart at de undret seg.

En lære dirkete fra Gud selv
«Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men kommer fra han som har sendt meg.» Jesus hadde ikke gått i teologisk skole hos andre rabbier. Slik sett var han fra en side sett en lekmann, selvlært. Men, noe er annerledes med Jesus enn de andre åndelige lederne på den tiden. Jesus er Guds Sønn. Jesus har levd en evighet i himmelen hvor han har sin lærdom fra den treenige Gud selv. Slik sett kunne Jesus godt ha sagt at han har lærdommen fra seg selv, siden han, Faderen og Den Hellige Ånd utgjør en treenighet. Men, dette ville neppe de jødiske lederne ha forstått, langt mindre godtatt. Derfor sier Jesus at han henter sin autoritet direkte fra Gud selv. Vel, nå godtok nok ikke de skriftlærde en slik påstand heller, men Jesus kunne ikke underslå denne avgjørende sannheten om hvor han hadde sin lære fra.
Dette var noe av det med Jesus som provoserte de jødiske lederne mest. Han mente han hadde en direkteforbindelse til Skaperen i himmelen. Og ja, Jesus sier indirekte at den som hører ham, han hører Gud selv. Den som tar imot Jesus, tar imot Faderen selv.

Høre – gjøre – erfare
Bibelavsnittet fra Johannes 7 avsluttes med at Jesu sier: «Om noen vil gjøre Guds vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»

Her finner vi en grunnleggende åndelig sannhet. Denne kan også vi erfare gjelder for oss. Jesus utfordrer oss til både å høre Guds Ord og å praktisere det vi har lært av Guds Ord. Vil du kjenne og erfare at den kristne tro er sann, så må du også gjøre Guds vilje.

For det første – det starter med å høre Guds Ord, å lære hva som er Guds vilje. Hva Gud mener finner jeg ikke ut av hva min magefølelse sier, heller ikke ved å prøve finne en gudommelig stemme eller lys i mitt indre. Når jeg ser inn i meg selv, da ser jeg ikke Gud men synden og min egen vilje. Vil jeg bli en som kjenner og praktiserer Guds vilje, så starter den vandringen med å lese Bibelen og høre kristen forkynnelse. Tro skapes når jeg hører. Troen kryper inn øret.

For det andre utfordrer og kaller Jesus oss til å praktisere Guds ord. Vi er ikke bare Ordets hørere, men også Ordets gjørere (Jacob 1,22-23). Sannheter vi har hørt i forkynnelse eller lest i Bibelen trenger vi å praktisere, prøve ut. Troen sitter ikke bare i hjertet og hodet, men i hele kroppen. Troens betydning for mitt liv viser seg hvor føttene leder meg, hvilke gode gjerninger hendene mine utfører og hvilke ord jeg slipper ut av munnen min. Tro som ikke viser seg i praktiske gjerninger ender opp med død rettroenhet.

Prøv deg fram
Vi vet at misjon og vitne-tjeneste er viktig. Først når jeg forteller en ikke-kristen om Jesus, først når pengene går fra min konto til misjonens konto, praktiserer jeg troen. Da vil jeg også erfare sannheten i Guds Ord og oppleve gleden over å tjene Jesus.
Gud har gitt alle troende både natur- og nådegaver. Vi kan kjenne oss usikre hvilke gaver han har gitt. Men, hva har du lyst til å gjøre? Hva er du flink til? Hva gir andre deg positive tilbakemeldinger på? Og, hva i Guds Rike banker hjertet ditt for? Det kan være pekepinner på hvilke gaver Gud har gitt deg. Prøv deg fram. Test deg selv med ulike tjenester og oppgaver i kirke og misjon. Først da vil du kjenne hva Gud har gitt deg. Da gjør du Guds vilje og du vil kjenne og erfare Guds vilje for ditt liv, for din tjeneste.

«Om noen vil gjøre Guds vilje» sa Jesus. Det finnes en gjerning som overgår alle andre gjerninger i Guds Rike. Jesus snakker om denne spesifikke «gjerningen» i kapittel 6 i Johannes: «De sa menneskene til Jesus: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.» (v.28-29).
Gjerningen over alle andre gjerninger vi trenger å praktisere kalles «å tro på ham som Gud har utsendt.» I egentlig forstand er ikke tro noen gjerning. Tro staves tillit. Framfor alle andre tjenester og trospraksiser vi kan prøve ut i kristenlivet, ønsker Gud at vi setter vår tillit til Jesus, hans person og frelsergjerning for oss. Glemmer jeg troen på og tilliten til at Guds nåde er det eneste som kan frelse meg og bære hverdagen min, så faller bunnen ut av kristenlivet og tjenesten.

BS 1839

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvordan arbeidet en rabbi, hvordan lærte han opp disipler?
  • Hva skiller Jesus fra andre rabbier?
  • Hvorfor er det så viktig å høre og lese Guds Ord?
  • Hvorfor tror du Jesus understreker viktigheten av også å praktisere Guds Ord?
  • Tenk over/ samtal om hvordan vi konkret kan «gjøre Guds vilje».
Powered by Cornerstone