Mine øyne har sett din frelse (Lukas 2,25-35)

Svein Anton Hansen, Lukas 2,25-35, romjulssøndag, publ.26.desember -18

Starten på Lukasevangeliet kapittel 2 må vel inneholde noen av de mest kjente bibelversene. Historien om Maria og Josef som drar til Betlehem på grunn av keiser Augustus sin folketelling, og der føder Jesus-barnet, tilhører verdenslitteraturens klassikere. Du behøver bare å si ordene: «Det skjedde i de dager», så vet de aller fleste hva som kommer etterpå.

Etter englebesøket kommer hyrdene for å se Jesus-barnet i krybben. Lukas skriver at gjeterne drog glade tilbake fra stallen. «Alt var slik det hadde blitt sagt dem.» (2,20).
Så går det åtte dager, og barnet blir omskåret og får navnet Jesus. I følge 3.Mosebok skulle en kvinne som hadde født en sønn, gå gjennom en renselsestid på ca 40 dager. I denne perioden kunne foreldrene ofre enten et lam eller to duer i templet i Jerusalem. Så Maria og Josef drar til templet, jødenes nasjonalhelligdom. Der møter de en eldre mann, en som skal komme til å si dem noen gode men også noen alvorlige ord. Det leser vi om i Lukas 2,25-35:

«²⁵ Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. ²⁶ Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. ²⁷ Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, ²⁸ tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa: ²⁹ Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, ³⁰ for mine øyne har sett din frelse, ³¹ som du har beredt for alle folks åsyn, ³² et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. ³³ Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. ³⁴ Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, ³⁵ men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.»

Et gudfryktig og åndsdrevet menneske
Det er kun her hos Lukas vi hører om Simeon i templet. Men, det som står om ham viser oss et godt og fromt menneske. Han omtales som «rettferdig» og «gudfryktig». Hans hjerte og hans tanker var fokusert rundt dette «å vente på Israels trøst». Hos profeten Jesaja kap. 40 (v.1ff.) leser vi at Gud vil trøste sitt folk. Gud taler vennlig til Jerusalem. For, folkets strid i Babylon har kommet til en ende og jødenes synd og skyld er betalt. I det jødiske folk levde forventningen om at Gud skulle sende en frelser, en Messias-konge som skulle trøste og frelse folket. Denne forventningen holdt Den Hellige Ånd varm og levende i Simeon. Bibelteksten sier at Simeon var under sterk påvirkning av Den Hellige Ånd. Ånden «var over ham» (v.25). Ånden hadde «åpenbart» at Simeon ikke skulle dø før han hadde sett han som var Israels trøst (v.26). Og, ikke minst, Simeon levde så nært Gud at han var «drevet av Ånden» (v.27).

Simeons lovsang
I versene 29-32 lytter vi til Simeons lovsang. Den eldre mannen har nettopp tatt Jesus-barnet i sine hender. Han løfter sine øyner mot himmelen og starter på lovprisningen til Gud. Tilbedelsens første ord er «Herre». Simeon vet hvem som er adressaten for hans bønn og lovprisning, Herren Gud selv. Gud vil gjerne ha vår takk og lovprisning likeså gjerne som våre synder. Simeon har lenge ventet på å få se den frelser-kongen Gud i det gamle testamentet hadde lovet. Mannen var overbevist om at han ikke skulle dø før dette skjedde. Og, nå skjer det. Så, nå er han ferdig til å dø. Nå er han klar til å reise herfra til himmelen. Det siste han ønsker å se på denne jord er Guds frelse. Vi vet ikke hvor lenge Simeon levde etter denne hendelsen i templet. Men, med bildet av Jesus-barnet på netthinnen kunne han lukke sine øyne her i tiden.

Simeon lovpriser Jesus-barnet som Guds «frelse». Hva Simeon la i ordet «frelse» kan vi ikke vite. Men, denne lovprisningen kom fra et hjerte fylt av Den Hellige Ånd. Lovprisningen, ordene var derfor på en måte ikke hans egne. I lovprisningen sies det at frelsen skal gjelde «alle folkeslag», og Jesus skal være «et lys for hedningene» og en herlighet for jødefolket. I denne lovprisningen møter vi for første gang hos Lukas tanken om at Jesus tilhører alle folkeslag, både jøder og hedninger. Slik sett kan vi i Simeons lovsang finne spor av misjonstanken. Guds frelse med alle de følger og goder den innebærer, framstilles som universell og grensesprengende. Neppe skjønte Simeon rekkevidden av ordene i lovprisningen. Men, allerede i juleevangeliet møter vi altså misjonstanken. Både her og når englene noen dager tidligere sang om «en glede for alle folk», så utvides forståelsen av at Herren Gud ikke bare er jødenes Gud og håp, men også alle folkeslag sin frelser.

Undring og alvor
De siste versene i bibelavsnittet forteller om Marias og Josefs reaksjon på Simeons ord. Vers 33 sier at «Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.» I vårt språk bruker vi verbet «å undre seg» når vi møter noe i livet vi ikke helt forstår. Å undre seg blir det samme som å tenke over. Jeg tror det finnes en større dybde i det bibelske uttrykket «å under seg». Da Maria og Josef noen dager tidligere hadde fått besøk av gjeterne, står det at alle som hørte gjeterne «undret seg over det som ble sagt.» (Lukas 2,18). Maria, hun «tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte.» (2,19). Når vi undrer oss rett, så gjemmer vi hva vi har hørt i vårt indre. Så ber og tenker vi over det vi har hørt, sett og erfart. Først etter tid i bønn og et godt tenkearbeid, så kan det vi har undret oss over bli til lærdom.

De siste ordene vi hører fra Simeon er en velsignelse over Maria og Josef sine liv. Simeon ser i Ånden fram i tid. Han enser at dette barnet Maria og Josef har fått skal få stor betydning for jødefolket, men også for hedningefolkene. Ingen vil klare å holde seg nøytrale til barnet som skal vokse opp og komme til å prege verdenshistorien. Mange vil irritere seg over det som handler om Jesus. De vil snuble og falle ved Jesus-navnet. Andre vil oppleve at barnet og frelseren vil reise dem opp fra fornedrelse og synd. Ja, Jesus ble i sin samtid en mann som ble motsagt. Også for Maria skulle det bli smertefullt å oppleve at så mange avviste Jesus. Hun skulle oppleve en smerte, likt et sverd som gjennomborer sjelen.

Hva har dine øyne sett på?
«Mine øyne har sett din frelse»; Simeon i templet var klar til å dø. Han hadde med egne øyne sett Jesus, Guds frelse. Vi vet altså ikke om Simeon døde rett etter denne hendelsen, det sier Bibelen ingen ting om. Men tenk, noe så fint, å vite at noe av de siste inntrykk han tok imot var synet av Jesus selv.
Hvis du og jeg skulle bli gamle og mett av dage, og vi skal oppsummere livene våre, hva har våre øyne sett i løpet av et langt liv? Hvis jeg velger å se TV to timer hver dag i 80 år, så har jeg brukt 6 ½ år av livet mitt foran TV-en. Trolig har øynene mine ganske ofte sett på noen pengesedler eller tall på en nettbank-konto. Ganske sikkert må jeg ved livets slutt innrømme at øynene mine ofte så på halvferdige prosjekter i hus eller på hytta, mye ugjort som ga meg litt dårlig samvittighet. Slik kan vi fortsette å granske egne liv for å finne ut hva som har passert inn gjennom øynene i årenes løp. Mere interessant enn antall timer, er hva inntrykkene har gjort med våre holdninger og vår tro. For alt vi iakttar og observerer påvirker våre verdier. Øynene, døren inn til sjelslivet, trenger av og til å stenges for negative inntrykk, og blikket bør flyttes til noe som bygger positive og varige verdier. Vi trenger å flytte blikket og se på ham som kalles «troens opphavsmann og fullender» (Hebr.12,2). Å bruke tid på å se på Jesus, det er et valg den enkelte må ta. Men, når valget er tatt å sette fokus på han som både kan skape og forme troen, så vil vi erfare den hvilen og gleden som vokser fram når øynene er festet på Jesus. Da kan flere si som Simeon i templet: «Mine øyne har sett din frelse!»

BS 1852 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva sier bibelteksten om Den Hellige Ånds påvirkning i Simeons liv? Og, hva kan dette si oss om Åndens muligheter for innflytelse i våre liv?
• Rundt Jesu fødsel lovsynges det mye. Maria (Luk.1,46ff), Sakarja (Luk.1,68ff.), englene (Luk.2,14) og så Simeon (Luk.2,29ff) lovsynger alle. Tenk over/ sett ord på for hverandre hva du ville ha lovprist Gud/ Jesus for.
• På hvilken måte møter vi misjonstanken i denne bibelteksten?
• Hva ligger i uttrykket «å undre seg», og hvordan kan vi på en god måte undre oss over at Jesus kom for å frelse oss?
• Hva må til i ditt/ våre liv for at du/ vi i større grad kan si: «Mine øyne har sett din frelse»?