Vår Far (Matteus 6,7-13)
Pixabay/CCL

Vår Far (Matteus 6,7-13)

Kvalitet går foran kvantitet, ærlighet foran lengde. Bedre med en kort og ærlig bønn med forståelige ord enn en lang bønn fylt med ord som ikke finner gjenklang i hjertet.
Svein Anton Hansen, Matteus 6,7-13, 6.søndag i påsketiden, publ. 22.mai-19

Det å ha forbilder er i de aller fleste situasjoner noe positivt. Alle trenger vi noen å se opp til, å lære ferdigheter av, slik at vi selv kan utvikle oss på ulike områder i livet. Kanskje tenker vi ikke at dette også kan gjelde for kristenlivet og bønnelivet. Jesu disipler la i alle fall merke til hvordan deres Mester bad. De så og hørte Jesu bønneliv. Helt sikkert la de også merke til at han prioriterte tid til å be, å søke Guds nærvær. Disippelen Lukas skriver: «Det skjedde at Jesus var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine.» (Lukas 11,1). Disiplene ønsket et bedre og dypere bønneliv. Dette kunne de lære av han som selv er mottakeren og målet for våre bønner; Jesus Kristus.

Disippelen Matteus skrev ned mange ord og setninger hvor Jesus snakket om bønn. I en av talene Jesus holdt, lærte han disiplene å be den bønnen som vi for ettertid har kalt «Herrens bønn». Den kan vi lese i bibelteksten fra Matteus 6,7-13:
«7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.  9 Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. 10 La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. 11 Gi oss i dag vårt daglige brød, 12 og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. 13 Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»

Be sant
Jesus starter med å si at vi ikke skal «ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.» (v.7-8). Hedningene trodde resultatet av bønn ble avgjort av mengden ord de bad. Kvantiteten ble viktigere enn kvaliteten. Bønn ble «bare ord», uten at hjertet og hodet fulgte med i  ordene som ble uttalt.
Også kristne står i fare for «å
koble inn autopiloten» når vi ber. Vi kan ramse opp de fineste og mest åndelige setninger og ord vi tror Gud gjerne vil høre. Men, Gud lar seg ikke imponere verken av fine ord eller lengde på bønnen. Vi ber ikke for lengde, men for dybde.

I stedet for å ramse opp mange og fine ord, kan du få be om det som ligger deg på hjertet. Gud ønsker først og fremst ærlighet. Når du ber skal du tenke at du er som et barn som forteller far og mor hva du tenker på og er opptatt av. Kvalitet går foran kvantitet, ærlighet foran lengde. Bedre med en kort og ærlig bønn med forståelige ord enn en lang bønn fylt med ord som ikke finner gjenklang i hjertet.

Hellig Far
Jesus sier: «Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen.» (v.9). Gud omtales som Far. Han er vår pappa, vår Herre. Den Gud vi ber til er en person og ikke en upersonlig kraft som flyter rundt et eller annet sted i universet. Fordi Gud er konkret, så kan vi be konkret til ham, ikke i generelle vendinger.

«La navnet ditt helliges.» (v.9). I andre bibeloversettelser står det: «Helliget vorde ditt navn» eller «La navnet ditt holdes hellig.» Egentlig så ber vi ikke om at Guds navn skal holdes hellig, fordi Guds navn er og forblir hellig uansett om vi ber om det eller ikke. Bønnen er et ønske om at Guds navn må forbli hellig; en tilbedelse til det navnet som uttrykker hvem Gud er.

Herren er som sitt navn, han er den som lever og som forblir (2.Mos.3,14). Vi ber til den eneste kraften og personen i universet som virkelig lever og eksisterer fullt ut.

At Guds navn er «hellig» betyr at Gud er annerledes enn skapningen, mennesket iberegnet.

Guds Rike og vilje kommer
Bønnen fortsetter med: «La riket ditt komme.» (v.10). Det er Guds Rike som vi ber om skal komme og som vi ønsker å se mer av. Med Guds Rike følger blant annet helbredelser, frihet, frelse og godhet. Da Jesus vandret på jorden, da var Guds Rike 100 % til stede blant oss.

 «La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.» (v.10). Når vi opplever mer av Gud, da vil vi erfare mer godhet. Vi ber ikke om at min eller mitt kirkesamfunn sin vilje skal skje, men Guds, Bibelens vilje.

Be konkret
«Gi oss i dag vårt daglige brød.» (v.11). I Herrens bønn oppfordres vil til å be konkret og regelmessig; om brød, samt gjøre denne bønnen daglig. «Brød» kan gjerne stå som uttrykk for hverdagens behov. Vi skal verken forvente oss et liv i overflod eller et liv på det absolutte eksistensminimum. Jesus vil vi skal be over hverdags-behovene og være fornøyd med det vi har fått.

Videre trenger vi å legge ord og hjerte til følgende bønn: «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (v.12). Vi trenger å be om tilgivelse for egne synder, samt tilgi dem som ber oss om tilgivelse.

Dette er kanskje den vanskeligste bønnen å lære – å be om tilgivelse. Vi vet jo hvor vanskelig det er å be noen om forlatelse når vi har gjort galt mot noen. Det koster oss egen stolthet. Slik skulle vi heller ikke ta det lett med tilgivelsen fra Gud. Men, samtidig skal vi vite at når vi har bedt om tilgivelse med et ærlig hjerte, så har Jesus tilgitt oss.

Vi står i den faren at våre bønner blir veldig generelle. Jeg tror jeg bekjenner syndene ved å innrømme at «jeg er en stor synder». Eller så kan jeg be om at Gud vil «velsigne misjonærene.»
I stedet skulle vi bekjenne konkret de syndene vi vet om. Og, så skulle vi be om at misjonærene må få ha en god helse, lære språket i landet, at misjonærbarna må trives på internatskolen osv.
Be konkret. Gud setter pris på «spesifisert regning.»

Fristelser og frelse
Herrens bønn fortsetter slik: «Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» (v.13) Hvem og hva frister oss? For det første har fristeren et navn; Djevelen. Han står Guds vilje imot. For det andre møter alle kristne ulike fristelser i «verden». Og, for det tredje bor det et begjær inne i den enkelte av oss, en menneskenatur som preges av syndefallet. Så også fra mitt eget indre fristes jeg. Og fristelsene, de kan være ulike for de enkelte kristne.
Jesus ber oss søke Gud, at han kan og vil bevare meg og passe på meg, siden jeg er så svak i møte med fristelsene. Og når jeg faller og synder, så kan og må jeg be: «tilgi meg!»

Tilbedelse
Vår Far avsluttes med en tilbedelse og bekjennelse: «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.» (v.13). Jesus lærte disiplene å tilbede Gud, å gi Gud æren for det som tilhører Ham; Guds Rike, makten og æren. Så avslutter vi med å si «amen», som betyr at «det står fast, det er sikkert!»

BS 1921

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:       

  • Hva tror du/dere er grunnen til at disiplene ble så fasinert av Jesu bønneliv?
  • Reflekter over/ samtal om hva som ligger i følgende uttrykk: «Vi ber ikke for lengde, men for dybde».
  • Hva ber vi egentlig om når vi sier: «La navnet ditt helliges» ?
  • Jesus oppfordrer oss til å be konkret. Hvilke fordeler ligger det i å være konkret og spesifikk når vi henvender oss til Gud? (Avslutt samtaledelen med å dele noen konkrete bønneemner med hverandre).
  • Fristelser møter vi alle. Noen ganger går vi frivillig inn i fristelser selv om vi ber Gud lede oss utenfor. Hvordan kan bønn være en styrke og hjelp i situasjoner hvor vi fristes til synd?
Powered by Cornerstone