Å elske Gud og sin neste (Markus 12,28-34)
Pixabay/CCL

Å elske Gud og sin neste (Markus 12,28-34)

Å elske Gud og sin neste som seg selv, det er en ny og krevende øvelse for oss alle, også for en skriftlærd.
Svein Anton Hansen, Markus 12,28-34, 8.søndag i treenighetstiden, publ.31.juli-19

Hva vil du si er sentrum i den kristne tro? Sannsynligvis og forhåpentligvis vil du svare Jesus. Om vi svarer «kjærlighet», så vil det også treffe spørsmålet ganske godt. For, både Jesu person og frelsegjerning viser Guds kjærlighet til oss. Samtidig lærte Jesus oss å elske Gud tilbake og vise kjærlighet til de mennesker vi møter.

Ett av de mest kjente og siterte ord fra Jesu munn har fått tittelen «det dobbelte kjærlighetsbud». Både Matteus (22,34-40), Markus og Lukas (10,25-28) gjengir ordene om å elske Gud og vår neste. Vi leser Markus sin versjon i kapittel 12, versene 28-34:
«28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på ordskiftet og forsto at Jesus hadde svart dem godt, kom da bort til ham og spurte: Hva er det første av alle budene? 29 Jesus svarte: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, 30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet. 31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse. 32 Den skriftlærde sa til ham: Godt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke er noen annen uten ham. 33 Og det å elske ham av hele hjertet og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer. 34 Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike! Og ingen våget å spørre ham mer.»

En skriftlærd på leting etter svar
Her hos Markus har Jesus vært i en diskusjon med både fariseere, saddukeere og herodianere, ulike religiøse og politiske retninger i datidens jødiske kultur. Alle var de ute etter å fange Jesus i ord (12,13). Problemstillingene de tok opp, spørsmålene de stilte hadde ett mål; å få Jesus til å si noe som gjorde at de enten kunne vise at han tok feil i forhold til det gamle testamentet, eller at han sa noe som de kunne anklage ham for overfor de romerske myndighetene.
Spesielt fariseerne og saddukeerne lå ofte i teologisk strid med hverandre. I møte med Jesus får de en felles ytre fiende. I møte med en felles fiende, strekkes hånden ut mot gamle uvenner.

Denne bibelteksten starter med å si at en skriftlærd, som hadde hørt på diskusjonene, syntes Jesus hadde svart godt for seg. Derfor ville han stille Jesus spørsmålet om hvilket bud som er det første, altså største i det gamle testamentet. I Matteus (22,34f.) og Lukas (10,25f.) sine versjoner av fortellingen står det at den lovkyndige ville sette Jesus på prøve. Spesielt Matteus vil få fram konflikten i situasjonen. Markus og Lukas derimot har nedtonet konflikten, og samtalen mellom Jesus og den skriftlærde fremstår som en skolesamtale. Den skriftlærde virker oppriktig interessert i å lære noe av Jesus. Hos Lukas ender samtalen med at Jesus forteller liknelsen om den barmhjertige samaritan (10,30-37), som en eksempelfortelling på hvem som er min «neste».

Gud først
Spørsmålet Jesus får servert av den lovkyndige, er hvilket av budene i GT som er det første, og dermed det største. I jødedommen skjelnet man mellom små og store bud, mellom lette og tunge bud. Jødene mente at Guds lov inneholdt til sammen 613 bud, hvorav 248 var påbud og 365 forbud. Dermed ble det behov for å forenkle forståelsen av budene, samt skape en helhetsforståelse av Guds vilje.

Jesus starter sitt svar med å sitere den jødiske trosbekjennelsen (5.Mos.6,4-5). «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt.» (v.29-30). Så fortsetter Jesus med å sitere nestekjærlighetsbudet, om å elske sin neste. Denne sammenstillingen som Jesus gjør av budene om å elske Gud og elske sin neste, finner vi ikke i jødedommen.   

Det å elske Gud kaller vi for tilbedelse. Å tilbe innebærer å sette Gud først i livet mitt. Han fortjener og skal få min kjærlighet. Å elske Gud er altomfattende, det inkluderer mitt indre menneske og det ytre liv jeg lever. Vi skal elske Gud av hjertet, av sjelen, av fornuften og av vår makt. I Matteus sin versjon er ordet «fornuft» utelatt. Og, både Matteus og Lukas har erstattet ordet «makt» med «forstand». Denne endringen i ordvalg trenger vi ikke legge mye i. For, poenget er at kjærligheten til Gud berører alle deler av et menneskes liv.
Hjertet står for sentrum i mennesket. Livet springer ut fra hjertet (Ords.4,23). Å elske Gud av vår sjel, viser at vi består av mer enn en kropp, vi har et åndsliv hvor kjærligheten og tilbedelsen skal ha sin naturlige plass. For at kjærligheten ikke bare skal oppfattes som noe indre føleri, så understreker Jesus at vi skal elske Gud av vår fornuft, makt og forstand. Kjærligheten må også innom tankelivet før den viser seg i konkrete handlinger.

Så skal vi merke oss at kjærligheten ikke sitter i eller kan begrenses til enkelte deler av menneskets liv. Ordene hjerte, sjel, fornuft og makt er parallelle uttrykk for samme sak, at kjærligheten er altomfattende og total.

Min neste
Så fortsetter Jesus med å fremheve nestekjærlighetsbudet: «Det andre [budet], som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv!» (v.31). Dette budet er også hentet fra det gamle testamentet, 3.Mos.19,18. Jødene tolket dette budet primært slik at det var sine landsmenn de skulle elske og ha omsorg for. Jesus går videre og bredere. Han understreker at vi også skal elske de fremmede, ja, til og med våre fiender.
Hos Lukas (10,25-28) fortsetter samtalen med at Jesus forteller liknelsen om den barmhjertige samaritan, som et godt eksempel på hvem vi skal se på som vår neste. Samaritanene var ikke godt likt av jødene. Dermed utvider Jesus vår forståelse av hvem som skal omfattes av vår nestekjærlighet.

Uttrykket «som deg selv» forteller oss at egenkjærligheten er forutsatt som noe positivt og selvsagt. Jesus løfter opp den sunne selvfølelsen. Selvforakten har ikke plass for verken kjærlighet til seg selv, sin neste og neppe til Gud heller.

Summen av enkeltbud
Jesus avslutter med å si at ingen andre bud er større enn det dobbelte kjærlighetsbudet. I Matteus sin versjon sier Jesus: «På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt. 22,40). Det dobbelte kjærlighetsbudet er altså summen av alle påbud og forbud i Skriften. Vi kan ikke sette enkeltbud opp mot det dobbelte kjærlighetsbud. «Kjærlighet» må ikke tolkes dithen at vi kan se bort fra enkeltbudene vi finner i Bibelen. «Kjærlighet» gir oss ikke fullmakt til å tenke at bare jeg synes noe oppleves som «kjærlighet», så gir det meg frihet til å se bort fra enkeltbud Bibelen sier er synd. Alle budene i Skriften er uttrykk for Guds omsorg overfor oss.

Hvordan kjærligheten viser seg
Den skriftlærde har fått svaret på spørsmålet han stilte Jesus. Jeg tror ikke at den skriftlærde var veldig overrasket over Jesus svar. I følge Markus så oppsummerer og repeterer den skriftlærde Jesu svar. Han starter med å si: «Godt, Mester! Det er sant det du sier.» (v.32).
Etter så å ha gjengitt det svaret Jesus selv gav, så fortsetter den skriftlærde: «det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.» (v.33). Den skriftlærde og de andre jødiske åndelige lederne var fullt klar over betydningen og viktigheten av de ulike ofrene, både brennoffer og slaktoffer. De daglige, ukentlige samt det årlige soningsofferet (3.Mos.16) var helt essensielle for jødenes gudstro og religion. Men, hva hjelper det med offer en gang i uken, hvis resten av uken leves på avstand fra Gud og min neste? Flere av profetene i GT refset folket for at gudsdyrkelsen hadde endt opp med offerritualer, mens livet ellers vitnet om mangel på gudstro.

Jesus syntes tydeligvis også at den skriftlærde hadde svart godt for seg: «Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike!» (v.34). Om denne samtalen endte med at mannen aksepterte Jesu ord og lære og ble hans etterfølger, det vet vi ikke. Men, Lukas skriver at etter at Jesus hadde fortalt liknelsen om den barmhjertige samaritan, så utfordrer Jesus mannen til å leve livet etter samme standarder som den barmhjertige samaritan. «Gå du bort og gjør likeså» (10,37).

Summen av Jesu lære og det nye testamentet viser oss at vi ikke kan komme inn i Guds rike ved å gjøre gode gjerninger, uansett hvor mye vi elsker Gud eller vår neste. Det er kun gjennom den kjærligheten Gud viser til oss, og ved den kristne dåp vi kan bli borgere av Guds rike.
Martin Luther sier at «troen» er den egentlige oppfyllelsen av det første av de ti bud. «Troen» uttrykker menneskets gudsforhold. Samtidig vil troen vise seg i kjærlighet. Paulus holder «tro» og «kjærlighet» sammen når han sier: «For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.» (Galaterne 5,6).

Fordi Jesus har elsket meg så høyt, og vist meg Guds kjærlighet gjennom sin forsoningsdød, derfor vil jeg elske ham tilbake (tilbedelse) og også elske min neste (nestekjærligheten).

BS 1931 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Den skriftlærde fikk anledning til å stille Jesus et spørsmål. Hvis du hadde hatt samme muligheten, hvilke spørsmål ville du stilt Jesus, og hvorfor dette spørsmålet?
  • Kjærlighet til Gud er å elske Gud først. Tenk over, samtal om hva det betyr for hverdagen å elske Gud.
  • Tenk over, samtal om hvilke nye personer som du trenger å inkludere i din nestekjærlighet.
  • Hvorfor er kjærlighet mer verd enn ulike offer?
  • I Kristus gjelder bare tro virksom i kjærlighet (Gal.5,6). Hva mener Paulus her?
Powered by Cornerstone