To misforståtte predikanter (Matteus 11,16-19)

Noen og enhver kan kjenne seg igjen i dette at vi kan bli misforståtte eller til og med oppleve at vi ikke blir tatt på alvor. Heldigvis skjer dette ikke for ofte. Som kristne kan vi likevel være utsatt for at noen blir mer skeptiske til oss og ikke tar det vi sier og står for opp i beste mening. Skulle vi oppleve dette, da befinner vi oss likevel i godt selskap med både døperen Johannes og Jesus selv. Begge opplevde de at samtiden ikke forstod hva som var deres gudgitte oppdrag. Både omvendelsesforkynnelsen, men også det gode budskapet i evangeliet ble ikke akseptert slik det fortjente å bli tatt imot.

I starten av kap. 11 hos Matteus forklarer Jesus hvem døperen Johannes er og hva hans oppdrag gikk ut på. Så uttaler Jesus noen setninger som ved hjelp av bilder forklarer hvordan disse to forkynnere sin bots- og evangelieforkynnelse blir misforstått og avvist. Dette leser vi i Matteus 11,16-19:
«¹⁶ Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: ¹⁷ Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! ¹⁸ For Johannes kom, han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! ¹⁹ Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.»

Uforstandige barn
Med uttrykket «denne slekt» (v.16) tenker Jesus på sin egen samtid. Andre steder hos evangelistene leser vi at Jesus kunne være enda mer direkte i sin omtale av jødene. De blir beskrevet både som «en ond og utro slekt» (Matt.12,39 m.fl.) og en «vantro slekt» (Matt.17,17). Mange av Jesu samtidige hadde verken lyst eller evne til å forstå hvem Jesus var eller hva han var kommet for å gjøre. Det samme gjaldt deres manglende forståelse overfor døperen Johannes sin person og hans kall i livet.

Jesus fortsetter med å spørre hvem han skal sammenlikne «denne slekt» med. De sidestilles med lekende barn som ikke forstår hvilken lek de er med på. Vanligvis når Jesus snakker om barn, så er det i positive vendinger, bl.a. det gode «ved å bli som barn» (Matt.18,3). Men her, når poenget er hva vi forstår eller ikke, blir «barn» et bilde på umodenhet, det å misforstå samt mangelen på evne og lyst til å ta imot et budskap fra Gud selv.

Barn leker. Ja, de kan leke og dramatisere alt fra bryllup til begravelse. Kanskje helst det første. Men så har leken gått i stå for barna. De vil verken leke det som gjør dem glade og langt fra det som oppleves som trist. Denne tosidige leken uttrykker Jesus med følgende liknelse: «Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte!» (V.17).

Klag og sørg over synden!
Når Jesus sier «vi», så tenker han både på seg selv, men også døperen Johannes. Mens døperens oppdrag var å holde alvorlige omvendelsesprekener, så kom Jesus selv med evangeliet; de gode nyhetene om Guds tilgivelse overfor syndere. Men likevel, begge typer forkynnelse ble avvist av samtiden. Nei, de ville ikke høre verken på døperen eller frelseren. Johannes «sang klagesanger». Han forkynte et alvorlig budskap, slik at folk skulle vende om fra de syndene de fulgte. For å være i bildet; han kalte folket til begravelse, det å la viljen til å følge sine syndige lyster dø og begraves. Forkynnelsen kalte folket til å sørge over sin egen uvilje til å følge Guds vilje. Men nei, mange av jødene avviste døperens harde omvendelsesbudskap. De klaget på mannen og beskyldte han for å være «besatt av en ond ånd.» (v.18).
Heldigvis leser vi at det tross alt var noen som lot seg overbevise, ble omvendte og lot seg døpe av Johannes. (Matt.3,1ff.)

Ikke gleden heller!
Så skulle vi tro at stemningen ville snu da folket fikk høre Jesus tale om Guds rike og evangeliet, da de gode nyhetene ble presentert for dem. Jesus var den som i bildet fra bibelteksten «spilte på fløyte». Lystige toner som kalte folk til bryllup kunne vel ingen takke nei til? Frelse, Guds nåde og syndstilgivelse som hovedretter i bryllupsmenyen måtte vel friste og overbevise alle og enhver? Ja, hva mer kunne man ønske seg? Men nei, også dette budskapet ble avvist. Heller ikke dette budskapet ville folket «danse» til. Mens døperen Johannes ble beskyldt for å være besatt, fikk Jesus i stedet høre at han var «storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!» (v.19). Kanskje ble Mesterens budskap oppfattet som for godt, for raust og inkluderende. Selv «tollere og syndere» ble invitert med inn i Jesu nye familie, Guds folk.
Verken det å være en «storeter og vindrikker» eller å invitere med «syndere og tollere» (Matteus 9,10ff.) ble sett på som en ærestittel eller en god gjerning. Jødenes religiøse og politiske ledere satte lite pris på at Jesus gav oppmerksomhet til og brukte sin tid på disse ikke-religiøse menneskene. (Lukas 15,1-2).

Mange så hva Jesus gjorde, men skjønte ikke den dypere betydningen av det de observerte. Mange hørte de ordene han talte, men forstod ikke rekkevidden av evangeliet. De kraftfulle ordene som både døperen Johannes og frelseren Jesus talte, falt på steingrunn i hjertene på mange av datidens tilhørere.

Men ...
I den korte liknelsen Jesus taler i Matteus 11,16-19, brukes uttrykket «men dere ville ikke» (v.17) to ganger. Ordet «men» er kort, men det har ofte stor betydning. Når vi sier: «Ja, men», så mener vi egentlig «nei!» Dette lille ordet «men» snur en stemning og en situasjon fra håp om et «ja» til avslag.
Både døperen Johannes med sin botsforkynnelse og Jesus med evangelieforkynnelsen om Guds rike kaller folk til å vende seg til Gud og starte på et nytt liv. Begge sine ord traff ofte døve ører. Folket ville ikke høre, de ville verken «danse» eller «klage».

Dette uttrykket «men dere ville ikke» (v.17) møter vi ellers også flere ganger i Bibelen. Rett før den siste påske, når Jesus står på Oljeberget, sukker han over byen han snart skal gå inn i og bli korsfestet: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Matt. 23,37). Vår vilje opptrer ofte som et sta esel, fordi vi er bunn og grunn er selvsentrerte og syndige mennesker.

Visdom
Jesus avslutter teksten fra Matteus 11,16-19 med å si: «Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.» (v.19). En annen bibeloversettelse skriver: «Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.» Gud viser sin visdom både ved det han har skapt (Ord.8,22ff.), men først og fremst ved sine frelsesgjerninger. Skapelsen er preget av syndefallet, og det kan dermed være vanskelig å få øye på Guds visdom. Selve frelsen og den måten Gud presenterer den på, kan ikke noe menneske tenke ut (1.Kor.2,9). Korsets gåte er det klareste vitnesbyrd om Guds visdom. Ofte tenker vi på «visdom» som lure tanker, gode ideer og høy intelligens. Men, i bibelsk tankegang viser Gud sin «visdom» gjennom hvordan enkeltmennesker opptrer og de valg de tar. Jesus ikke bare har Guds visdom, men mer enn som så er han Guds visdom. Ordene han sa, de gode gjerningene han gjorde, og ikke minst kors og oppstandelse viser at Jesus var fylt opp 100 % av Guds visdom.

Så - skal vi få del i Guds visdom, trenger vi både å lese Guds ord, samtidig som vi aksepterer Jesu frelsesgjerninger som uttrykk for den fullkomne Guds visdom.

BS 2238

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• «Denne slekt», altså jødene den gang, hadde verken lyst eller evne til å forstå hvem Jesus var eller hva han var kommet for å gjøre. Hva tror du/dere vår slekt, vår generasjon har vanskeligheter med å forstå ved det kristne budskap?
• Hvilke likheter og forskjeller ser du/dere i forkynnelsen til døperen Johannes og Jesus?
• Hvorfor var det så vanskelig for mange å glede seg over at Jesus også lukket opp Guds rike for «tollere og syndere»? Er det noen grupper av mennesker du trenger å be om å få kjærlighet til, slik at du lettere kan dele evangeliet med dem?
• Tenk etter og så etterpå samtal om hvilke «ja, men» den enkelte kan identifisere i livet sitt.
• Hva mer ligger det i å ha «visdom» annet enn å ha mange lure og gode tanker?

Svein Anton Hansen, 16.søndag i treenighetstiden, publ. 20.sept.-22