Jesus krever alt (Lukas 9,57-62)
Pixabay/CCL

Jesus krever alt (Lukas 9,57-62)

Noen ville bytte på prioriteringsrekkefølgen mellom «gudsforholdet» og «familien». Hovedproblemet var at noe ble enda viktigere enn det å følge Jesus. Noe annet enn Jesus tok og ble gitt førsteplassen i livene. Noe annet måtte gjøres «først».

Å være en Jesu disippel faller ikke inn under kategorien frivillig valgt hobbyaktivitet, eller en fritidsoppgave du tar på deg hvis du har lyst og tid til overs. Nei, vil du følge Jesus, så krever det alt av deg. Du og jeg må være villige til å ofre absolutt alt, sette alt annet til side for å få være med i hans disippelflokk. Kravene kan sannelig virke enorme og uoverkommelige. Det fikk i alle fall tre menn erfare som ønsket å følge Jesus og disiplene. Problemet var at de hadde noen forutsetninger og krav som først måtte oppfylles. Dette leser vi om i Lukas 9,57-62:
«57 Mens de [Jesus og disiplene] gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går! 58 Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. 59 Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. 60 Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. 61 Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. 62 Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

God start
I denne korte samtalen og historien møter vi fire personer; to som uttrykker et ønske om å følge Jesus, en som Jesus ber følge ham, samt Jesus selv. Begge som spør om å få bli tatt opp i disippelflokken starter godt. Begge sier: «jeg vil følge deg!» Også han som Jesus utfordret til å følge seg, virker glad over spørsmålet han fikk.
Hvilket flott utgangspunkt når noen vil tjene Gud og Jesus! Kristen tjeneste avhenger selvfølgelig også av at mennesket vil. I samspillet at Gud ønsker mennesker på sitt lag og mennesker vil tjene ham, der skapes den gode tjenesten og etterfølgelsen.

Selv om starten virket god hos de tre som ville følge Jesus, så dukket raskt forutsetninger og krav opp. Ja, de vil følge Jesus, men noe må fikses og ordnes før de helhjertet kan følge ham. En må først gå hjem og begrave sin far (v.59), mens en annen ber: «Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.» (v.61). Vel, disse forutsetningene virker ikke akkurat urimelige Jesus?

Men ...
Hvor ofte hører vi ikke setninger som dette: «Ja, jeg vil, men ...» Det religiøse menneske vil så gjerne ha med Gud å gjøre, men på sin egen måte. Troen og etterfølgelsen må passe mitt liv, min livsstil, mine valg, mine tanker og meninger. Mennesket vil selv sette forutsetningene for å kalle seg kristen, at Jesus skulle være så heldig å få ha nettopp meg på sitt lag.

De tre som Jesus samtaler med i bibelteksten fra Lukas 9 vil egentlig være kristne, men på den måten som passer dem best, og ikke følge de kravene Mesteren stiller. Ja, de vil følge Jesus, men altså på sin måte.
Når noen av oss sier «ja, men ...» så mener vi egentlig «nei!» Å følge Jesus er et hjerteforhold, også basert på prioriteringer. Å prioritere, det staves: å forsake i riktig rekkefølge. En riktig kristen prioritering går som følgende: 1) Gudsforholdet, 2) familie, 3) arbeid, 4) kristen tjeneste, 5) fritid/ venner.

«Først!»
De personene som Jesus møtte i bibelteksten, ville bytte rekkefølgen på «gudsforholdet» og «familien». Nå ønsker ikke Jesus med dette å si at familie er uviktig eller at man ikke skal ta ansvar for større saker som bl.a. en begravelse. Nei, hovedproblemet bestod i at noe ble enda viktigere enn dette å følge Jesus. Noe annet enn Jesus tok og ble gitt førsteplassen i livet. Noe annet måtte gjøres «først». (v.59 og 61).
Åpenbart var det hverdagsoppgaver som hastet og var viktige for i alle fall to av mennene vi leser om. Men, ofte viser det seg at det som haster sjelden er viktig, mens det som er viktig sjelden haster. Også i dag kan ulike tidstyver, «konsentrasjons-forstyrrere» komme inn i våre liv og dra tanke og øyne bort fra Jesus.

Å sette Gud «først» kalles tilbedelse. Det eller den som inntar hjerte-tronen får vår tilbedelse. For mange står ofte kampen mellom pengeguden Mammon og Herren Gud, himmelens og jordens skaper.
Et annet valg vi daglig må ta er i hvor stor grad komfort og bekvemmelighetshensyn skal styre livene våre. Når troen på og etterfølgelsen av Jesus krever at vi oppgir noen goder i livet, vil vi da fortsatt følge ham? Jesus sier til den første mannen som ønsker å følge ham: «
Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» (v.58). Det poenget Jesus vil få fram er om mennesket er villig til å ha det dårligere enn revene og fuglene. Altså, er du villig til å betale omkostningene det fører med seg å være i Jesu disippelflokk?

Med blikket festet framover
Jesus avslutter samtalen med de tre aktuelle kandidatene til disippelflokken, med å si: «Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (v.62). Bildet Jesus bruker er hentet fra jordbruket. Bonden har spent horven, plogen bak hestene. Nå skal han vende jorden og deretter så frø som skal bli til korn. For å få størst mulig avling er det avgjørende at han bruker hele jordet når han sår. Dermed sikter han framover for å få sådd sitt korn på en mest mulig effektiv og god måte. Å se seg tilbake for å se om kornet har begynt å spire, er totalt nytteløst.

I alle fall to av de tre som Jesus samtalte med, kjente på trangen til å se seg tilbake. Noe i fortiden måtte ordnes før de kunne vende blikket framover mot disippellivet. Men, behovet for å se seg tilbake avslørte hvor hjertet egentlig hang fast.
I det gamle testamentet møter vi Lot som hadde Abraham til onkel. Lot og familien måtte flykte ut av syndens by; Sodoma. På vei ut av byen snur Lots hustru seg for å se hvordan det går med byen som ild og svovel faller ned over. Dermed blir hun til en saltstøtte. (1.Mos.19). Hjertet hennes hadde blitt igjen i Sodoma selv om kroppen flyktet ut av byen.

Både han som først ville begrave sin far, og han som først måtte ta farvel med de der hjemme, for begge gjaldt det at hjertet hang fast ved det gamle livet. De ønsket å navigere framover ved å se i speilet, noe som i lengden vil være helt håpløst.

Men, det er ikke bare bakover vi står i fare for å rette blikket. Vi kan også i overført betydning bli opptatt av å se sidelengs. Vi begynner å sammenlikne livene våre med andre mennesker. Da ender vi enten opp mismodige eller hovmodige. Andres liv og valg blir feil målestokk.

Skal vi derimot gjøre framskritt, så må vi gå framover med troen forankret i fortidens frelsesgjerninger. Når jeg går framover, kan jeg velge enten å se ned, opp eller også utover.
Ser jeg ned, så ser en nesetipp eller ti tær. Jeg ender opp med å være trangsynt, innadvendt og leve selvsentrert. Velger jeg i stedet å se oppover, så henter jeg min inspirasjon i trosvandringen fra «troens opphavsmann og fullender», Jesus Kristus» (Hebr.12,2).
Og, som en følge av å se oppover, så prøver en Jesu disippel å feste blikket utover. Jesus sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler» (Matt.28,19). Vi ser lengre enn våre egne behov. Vi ser utover og vi ser hjemover.

En Gud som krever alt
I bibelteksten fra Lukas 9 møter vi altså tre disippel-kandidater samt Mesteren selv. De kravene Jesus stilte for å ta dem med i sitt følge, de kan virke voldsomme og kravstore. Og ja, Jesus krevde alt av sine etterfølgere. Og samtidig, evangeliet forteller oss at alt det Gud krever av oss syndere, det har han gitt oss i Jesus Kristus. Gud krever fullkommenhet, noe vi aldri kan gi ham. Evangeliet forteller oss at det Gud krever, det gir han også. Fullkommenheten han krever for at vi skal bli hans barn, den finner jeg som en synder hos og i Jesus. Nettopp derfor vil vi som syndere legge ned alt for Gud og følge ham.

BS 2241

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Reflekter over/samtal om hva som menes med følgende setning: «I samspillet at Gud ønsker mennesker på sitt lag og mennesker vil tjene ham, der skapes den gode tjenesten og etterfølgelsen.»
  • Hvilke unnskyldninger (gode eller dårlige) ville du hatt hvis Jesus i dag ba deg slippe alt du eide og følge ham inn i noe ukjent?
  • Bruk 1 minutt først til å tenke, så samtale om hva den enkelte må endre på rekkefølgen i sin prioriteringsliste. Hva henger ditt hjerte fast ved?
  • Tenk over/samtal om hvilke grep den enkelte kan gjøre for at Jesus i enda større grad kan komme «først» i våre liv.
  • Sett ord på hva som er forskjellen på Lovens og formaningenes krav til fullkommenhet og evangeliets løfte om en fullkommen frelse.

Svein Anton Hansen, 19.søndag i treenighetstiden, publ. 12.okt. -22

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone