Bryllupet i Kana (Johannes 2,1-11)
Pixabay/CCL

Bryllupet i Kana (Johannes 2,1-11)

Når de troende i ettertid leste denne historien og vinunderet, så skjønte de at fortellingen hadde en dypere mening ut over å gi en situasjonsrapport om matmangel i et ellers hyggelig selskap.
Svein Anton Hansen, Johannes 2,1-11, 3.søndag i åpenbaringstiden, publ. 15.jan.-20

Jesus har begynt å samle disipler, menn og kvinner som skal følge ham på veien mot lidelse, kors og oppstandelse i Jerusalem. I starten av de fire evangeliene kan vi lese navnene på flere av disiplene som Jesus kalte til å følge seg. Jesus ser behovet for å vise hvem han virkelig er til sine etterfølgere. De trenger å få et riktig bilde av ham samt en rett forståelse av hva hensikten er med at han kom til jord. Derfor begynner Jesus å gjøre undere. Det første av de mange undere han kom til å gjøre, virket noe spesielt; nemlig da Jesus gjorde vann til vin. Det er kun evangelisten Johannes som skriver om denne begivenheten, i sitt andre kapittel.
«Den tredje dagen var det bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt til bryllupet. Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet. Hans mor sa til tjenerne: Hva han sier til dere, det skal dere gjøre. Nå sto der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen. Så sa han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham. Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham: 10 Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinen til nå! 11 Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og disiplene hans trodde på ham.»

Gleden og festen
Både Jesus selv, flere av hans disipler og hans familie var til stede i dette bryllupet. Johannes skriver at denne festen fant sted i «Kana» (v.1). Rundt Genesaretsjøen, ved Nazareth, fantes det på den tiden et par landsbyer med dette navnet. Viktigere enn hvor stedet lå, er hva som skjedde i selve bryllupet. Som en disippel av Jesus var ganske sikkert Johannes også til stede. Derfor kan han skrive så detaljert om hva som hendte og hvilke ord som ble utvekslet.
Bryllup på den tiden varte ofte i flere dager. Og når det gjelder mat og drikke, så var det avgjørende at det fantes rikelig av begge deler. Overflod av mat og drikke vitnet om gjestfrihet. Derfor opplevdes situasjonen ekstra pinlig når det tok slutt på drikken.

Når de troende i ettertid leste denne historien, så skjønte de at fortellingen hadde en dypere mening ut over å gi en situasjonsrapport om matmangel i et ellers hyggelig selskap. Bryllup brukes ellers i Bibelen ofte som et bilde på himmelen og de gleder som venter oss i den evige festen. (Matteus 22,1ff; Matteus 25,1ff; Åp.19,7-9). I evigheten skal den frelste sitte til bords med andre troende og Jesus selv. Bryllup vitner om bordfellesskap, glede og fest. For de første kristne skapte liknelsene om himmelen som et bryllup håp inn i en ofte presset livssituasjon, hvor de troende opplevde forfølgelse og motgang, og hvor selve hverdagen minnet lite om en fest.

Jesu underlige svar
Siden Johannes trolig selv også deltok i bryllupet, kan han så ordrett gjengi samtalen mellom Jesus og hans mor. Når Maria oppdager at det begynner å gå tomt for vin, henvender hun seg til Jesus. Hun forteller enkelt om problemet som har oppstått: «De har ikke vin.» (v.3). Her viser Maria seg som en handlingens kvinne, som en kvinne som har tro på at hennes sønn kan ordne opp. Hun vet at hun ikke trenger å fortelle Jesus hvordan han skal løse utfordringen. I tro vet hun at det holder å nevne problemet for Guds Sønn.

Litt mer overraskende er det å lese svaret Jesus gir sin mor: «Kvinne, hva vil du meg?» (v.4). Hans svar kan også oversettes: «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» Det virker nesten som om han er likegyldig til Marias ord, at Jesus avviser problemstillingen. Så fortsetter han med å si: «Min time er ennå ikke kommet.» (v.4). Når Jesus snakker om «time», så tenker han ikke på selve tiden, men på en større og avgjørende begivenhet. Den tiden som «timen» viser til, er den siste påsken med lidelse, død og oppstandelse. Denne avgjørende begivenheten i Jesu liv var selve «timen» som Gud Fader hadde sett ut fra evighet av. Evangelisten Johannes uttrykker dette slik et annet sted i sitt evangelium: «Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen ...» (Johannes 13,1).
Så – muligens er dette årsaken til at Jesus virker litt avvisende overfor sin mor Maria. Han vil signalisere at han er kommet for et større, videre og mer avgjørende oppdrag enn å avhjelpe matmangel i et bryllup.

Den uforståelige Jesus
Også vi som i dag tror på Jesus kan oppleve at Jesus ikke svarer oss slik vi skulle ønske. For det første kan vi oppleve at vi mangler så mye i troslivet. Jeg ser så lite av troens frukter som evangeliets vin skulle skape. Ja, ikke bare føler jeg på mangelen, men jeg synes også andre ser mine feil. Som for brudefolket i bryllupet, kan også min mangelsituasjon oppleves pinlig. Så går jeg til Jesus med mine mangler, håper at han kan fylle mine åndelige hull. Men, så opplever jeg på toppen av alt at det ikke virker som om han lytter. I alle fall gir han ikke de svarene jeg hadde håpet på. Hva driver Jesus med? Hvorfor svarer han så rart? Det virker nærmest som om han snur seg bort fra meg.

Ja, slik kan mange av oss oppleve kampene vi utkjemper i troslivet. Men, Jesus holder på å prøve troen vår. Han vil vi skal vokse i tro til og avhengighet av ham. Han vil at vi i tro skal holde fast på Guds godhet, til tross for at Jesus kan virke avvisende. Det kan virke som om Gud noen ganger leker gjemmeleken, at han skjuler seg for den troende. Dette gjør han ikke i ondskap, men for at vi mer intenst skal søke ham. Gud vil lære oss å bygge gudsforholdet på troen og ikke på følelsen. Du føler deg avvist, men du vet at Gud vil svare, at svaret vil komme i Guds «time».

Maria krevde ikke at Jesus skulle ordne opp i situasjonen med mangel på vin. Heller ikke foreskrev hun hvordan Jesus skulle takle denne utfordringen. Nei, i stedet bare fortalte hun om mangelen til sin sønn, og stolte på at Jesus kunne og ville ordne opp. Derfor kunne hun si til tjenerne i bryllupet: «Det han sier til dere, det skal dere gjøre.» (v.5).

Liv og overflod
Ganske detaljert gjengir evangelisten Johannes selve underet som skjer. Vi får til og med vite størrelsen på vannkarene. Hvert kar rommet ca. 100 liter vann. Så her skaper Jesus ca. 600 liter vin ut av vannet. Johannes skriver at vannet var oppbevart i tråd med jødiske renselsesskikker (v.6). I dette ligger en symbolikk at det som har med den hellige Gud å gjøre må være rent. Symbolsk tar Jesus det gamle vannet fra gammeltestamentlige steinkar og gjør det til en ny vin som gis til mennesker med et levende og bankende hjerte. Lest i ettertid ser vi her at Jesus skaper et nytt liv, en ny kraft ved evangeliets vin som lovens vann ikke kunne skape.
Trolig leste også de første kristne denne fortellingen i lys av at Jesus hadde innstiftet nattverden. Den gir oss også del i det nye livet Jesus skapte ved sitt soningsoffer på korset. Den nye pakts blod (1.Kor.11,25) rekkes oss i nattverdsvinen.

Kanskje ligger det også en symbolsk betydning i dette at så mye vann ble gjort til vin. Omkring 600 liter drikke forteller oss om rikelig drikke, ja, overflod av nytt liv. Når Jesus gjør et under, når Jesus skaper evangeliets vin, så kan vi vite at det er nok til alle.

Av beste kvalitet
Mot slutten av bryllupsfortellingen i Johannes 2,1-11, leser vi samtalen mellom kjøkemesteren, tjenerne og brudgommen. Alle er naturlig nok forundret over vinunderet som akkurat har skjedd. Kjøkemesteren, som i vår tids brylluper tilsvarer toastmaster, deler sin undring med brudgommen: «Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinen til nå!» (v.10). Vanlig praksis var først å sette fram den beste vinen. Når så gjestene etter hvert mistet evnen til å vurdere kvaliteten på vinen, så ble vin av lavere kvalitet satt fram. Her skjer det motsatte. Den beste vinen kommer til slutt.

For det første forteller dette oss at det Jesus gjør er av beste kvalitet. Han tilbyr ikke noe halvveis eller smakløst. Så vil Jesus også signalisere at vi i troen på ham har det beste i vente. Det var stort å bli frelst og komme til tro på Jesus. Enda bedre vil det bli å få oppleve himmelens gleder, det evige og guddommelige bryllup. Det kristne håpet er ikke en sløvende eller falsk «håpsdrikk» som gjør at vi mister kontakten med virkelighetens verden. Nei, men i det kristne håpet ligger en ny kraft til å leve et meningsfullt liv her og nå, samtidig som vi vet at vi har det beste i vente.

Tegn som skaper tro
«Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og disiplene hans trodde på ham.» (v.11). Slik oppsummerer evangelisten Johannes poenget med selve vinunderet og dermed hvorfor han tok det med i sitt evangelium. Jesus vil åpenbare for sine disipler hvem han er. De undere han gjør bekrefter at han er Guds Sønn. Allerede i det første kapitlet av Johannes-evangeliet møter vi flere benevnelser på og uttrykk om Jesus. Han er «Ordet» (1,1ff.), «Messias» (1,17.41), «Guds Sønn» (1,14.18.34), «Guds lam» (1,29.36), «rabbi» (1,49) samt «Israels konge» (1,49).
Selve hovedpoenget med disse uttrykkene om Jesus samt underne han gjorde, var at dette skulle skape tro hos disiplene. Troen ble skapt hos og i disiplene da de så at hva Jesus sa om seg selv og hva han gjorde, det samstemte. Slik skaptes tillit og dermed tro. Troen ser ikke bare det ytre som skjer, enten det gjelder et under eller Jesu lidelseshistorie. Troen ser hva alt dette er et tegn på. Vinunderet vitner om en Guds Sønn som kommer med noe nytt og smakfullt, evangeliets vin. Troens øye ser at kors og oppstandelse er tegn på at vi har med en frelser å gjøre. Ja, til sammen tegner
alle Jesu undere og hans lidelseshistorie et bilde for oss av en som har makt over skaperverket og omstendighetene, som seirer ved kors og oppstandelse. Jesus åpenbarer sin herlighet for oss ved å dø. En herliggjort Messias ser troens øye først og fremst på korset. Denne sannheten delte Jesus den siste påsken med noen grekere som ville møte ham: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort! Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» (Johannes 12,23-24).
På grunn av Jesu død skapes ny frukt, den frukt som gir oss den nye vin – evangeliet.

BS 2003 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvilken dypere mening finnes i at dette underet skjedde i nettopp et bryllup? (Les også Matteus 22,1-10)
  • Hva kan grunnen være til at Jesus virker så avvisende i sitt svar til Maria?
  • Også vi kan erfare at Gud kan virke fjern og ikke svarer oss slik vi ønsker det. Hvorfor handler Gud på denne måten? Hvordan har du selv opplevd at Gud har virket fjern i livet ditt? Hva lærte denne perioden i livet deg?
  • Hvilket poeng kan vi gjøre ut av at det var store mengder med vann som Jesus gjorde til vin?
  • Jesus kommer med og har spart den beste vinen til slutt. Hvordan har du selv erfart «den beste vinen»?
  • Jesu undere er tegn på hvem han er, og skal skape tro. Hvordan styrkes troen vår når vi leser de underne Jesus gjorde?
Powered by Cornerstone