Disiplene får se Jesu herlighet (Matteus 17,1-9)
Pixabay/CCL

Disiplene får se Jesu herlighet (Matteus 17,1-9)

Syndige mennesker kan erfare å komme i kontakt med den hellige Gud. Guds nærvær møter oss med en så voldsom kraft at vår synd og fortapthet åpenbares. Men, den samme Guds kraft kan også reise oss opp til et nytt liv, når vi hører Guds stemme viske oss i hjertet: Frykt ikke!
Svein Anton Hansen, Matteus 17,1-9, Kristi Forklarelsesdag, publ. 12.febr.-20

I omkring tre år har Jesus vandret rundt om i Israel, helbredet syke, undervist disipler og gitt folket en smakebit av hvem Guds Sønn er og hvilke krefter som råder i Guds Rike. Så setter Jesus og hans disipler kursen mot Jerusalem, mot det som skal skje den siste påsken. På vei fra Galilea og opp til Jerusalem i Judea, tar Jesus med seg tre av disiplene på en heller spesiell fjelltur. Inntrykkene Peter, Jakob og Johannes får der på fjellet, som blir kalt «Forklarelsens berg», er så sterke at de bærer det

med seg for resten av livet. Både Matteus, Markus, Lukas samt Peter selv i sitt andre brev skriver om når de tre disiplene får se Jesu guddommelige herlighet på fjellet. Matteus skriver følgende:

«Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Og han ble forvandlet for øynene deres. Hans ansikt skinte som solen, og klærne hans ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem, og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elia. Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde.»

Loven-profetene-evangeliet
Ingen av evangelistene forteller hvilket fjell det dreier seg om. Tradisjonen har pekt på fjellet Tabor ved Genesaretsjøen som «forklarelsens berg». Poenget med at dette skjedde på et fjell, var trolig for å si at her skjer noe av det samme som Moses opplevde da han av Herren Gud fikk de 10 bud på Sinaifjellet (2.Mos.24). Guds herlighet åpenbarer seg noen ganger på en særskilt måte på et fjell. Det skjedde også da profeten Elia og Israels-folket fikk se Guds ild gripe inn da Elia stod i kampen mot Ba’al-profetene på Karmelfjellet (1.Kong.18).

Og, nå er det nettopp Moses og Elia som viser seg for Jesus, Peter, Jakob og Johannes på Taborfjellet. Opp fra dødsriket, eller ned fra Guds himmel sender Herren selv disse to gammeltestamentlige skikkelsene til fjellet for å møte Jesus. Moses representerer Loven mens Elia står som representant for profetene. Mens Jesus selv representerer nåden og evangeliet. (Johannes 1,17).

Hva snakket de tre om, hva diskuterte de? Lukas skriver «De [Moses og Elia] viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullføre i Jerusalem.» (9,31). Her, i disse tre personene, samles altså Guds lov, profetiene og evangeliet. Her diskuteres det og legges planer om dagene som ligger foran når Jesus kommer til påskefesten i Jerusalem. Her skal han lide, dø og så stå opp igjen. Jeg ser gjerne for meg at Moses og Elia kommer for å støtte og oppmuntre Jesus i møte med de tøffe dagene som ligger foran. Som samtalepartnere og støttespillere for Jesus «backer» de ham på veien mot lidelse og kors. De trekker de lange linjene om Guds frelsesplan som starter i GT, helt fram til påsken i Jerusalem. Moses og Elia støtter Jesus i å fullføre sitt kall, den hensikt han kom for å fullføre på jorden; å dø for og sone menneskers synder. Nå, på denne måten skal Guds frelsesplan fullbyrdes.

Forvandlet!
«Han ble forvandlet for øynene deres. Hans ansikt skinte som solen, og klærne hans ble hvite som lyset.» (v.2). Verbet som her brukes for «forvandlet» betyr å forandre skikkelse og utseende. Plutselig var Jesus annerledes å se til. De tre disiplene skjønte åpenbart at det var Jesus de så, men ansiktet og klærne var lyse, skinnende og hvite.
Når Gud og hans kraft erfares så sterkt og konkret til stede som her, så blir det vanskelig for et syndig menneske å se hva som skjer. Lyset oppleves så sterkt og kraftig at alt blir lyst og hvitt. Hvitfargen står for renhet, slik Gud er ren og syndfri. Det «å skinne som solen» (Matteus 13,43) og det at de kristne skal få «en skinnende hvit drakt» (Joh.åp.7,9ff.), brukes om Jesu gjenkomst og den nye himmel og jord som Jesus da skal opprette. Så, her får de tre disiplene er forsmak på hva vi kristne har i vente. Ved Jesu gjenkomst skal de frelste også bli forvandlet slik Jesus her ble det på Taborfjellet.

Møtet med det hellige
Møtet med det hellige og disse tre hellige skikkelsene skapte naturlig nok sterke reaksjoner hos disiplene. Hva de tenkte og følte, sier fortellingen ikke noe om. Samtidig, Peter reagerer ved å foreslå å bygge tre hytter. Markus (9,6) skriver: «Peter visste ikke hva han skulle si, for han var grepet av stor frykt.» Så kommer de inn i en sky og hører Guds egen stemme. Ikke rart om de trodde de drømte eller hadde hallusinasjoner. I alle fall, opplevelsen av og møtet med det hellige blir så sterk og overveldende at de faller til jorden. «Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!» (v.6-7).

Det hellige, det uforståelige, det spektakulære både skremmer og tiltrekker oss. I møte med Guds hellige Lov vil mennesket oppdage sin egen synd og tilkortkommenhet. Loven får oss til å erkjenne den enorme avstand som finnes mellom den rene og syndfrie Gud og det syndige og skitne menneske. Mennesket vil i møte med det hellige innse sin egen fortapte stilling. Dette fikk Jesaja (kap.6) og disippelen Peter (Lukas 5,1ff.) blant mange andre erfare. Gudsnærværet oppleves som for sterkt til å bli stående oppreist.
Men, til syndere som faller ned på sine knær for Den Hellige, kommer Jesus selv og reiser disse opp igjen. Det ligger mye evangelium og trøst i disse ordene av Jesus selv: «Stå opp og frykt ikke!». Oppreisning, syndstilgivelse og ny frimodig trosvandring hører også med til et møte med Den Hellige og det hellige.

Bare Jesus!
«Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.» (v.8). Plutselig forsvant Moses og Elia, og hele denne utenomjordiske spektakulære seansen er over på noen sekunder. Tilbake står Jesus slik de kjenner ham sammen med tre forfjamsede og forvirrede disipler. Moses og Elia er borte. Loven og profetene hadde sin tidsepoke for å bli lyttet til. Fra nå av gjelder det å høre og tro bare på Jesus alene. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver om betydningen av «Jesus alene» på følgende måte: «Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen ...» (Hebr.1,1-2a).
Dette samsvarer med Guds egne ord og stemme der på Taborfjellet: «
Hør ham!» (v.5).

Ikke eventyr!
Da de kom ned av fjellet fortalte trolig både Jesus og de tre disiplene hva de nettopp hadde opplevd til de andre i disippelflokken. Men, først etter oppstandelsen skulle disiplene fortelle denne historien videre til andre folk. (Markus 9,9).
Som tiden og årene gikk økte nok tvilen og skepsisen hos mange som hørte denne fortellingen, om dette virkelig hadde skjedd. Jesus var ifølge disiplene dratt tilbake til himmelen. Kanskje diktet disiplene opp dette for å gjøre både Jesus og seg selv viktigere enn rett var? En slik skepsis til historisiteten i fortellingen kan vi forstå. For det de hevdet å ha opplevd denne dagen, sprenger grensene for all fornuft, etterprøving av fakta og normale hendelser. Derfor skrev de tre
evangelistene Matteus, Markus og Lukas ned denne fortellingen for ettertiden. Men, kanskje enda viktigere er ordene av Peter selv i sitt andre brev (1,16-18). Her understreker han at denne opplevelsen ikke er eventyr eller myte. «Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet ... Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet.»
Kristendom og sann historiefortelling går hånd i hånd. Historisiteten i det som ble skrevet ned skapte troverdighet for de som leste om de utroligste fortellinger.

Korsvandring
Flere av de undere som disiplene var vitner til, kan vi også oppleve i våre dager. Folk blir helbredet og uforklarlige ting skjer også i våre dager i Guds navn. Men det som Peter, Jakob og Johannes opplevede på Taborfjellet, det var en engangsopplevelse. Vi skal verken søke eller ønske å oppleve noe liknende som dette. Allikevel bærer denne historien viktige lærdommer også til oss og vår hverdag.

For det første - kristen tro baserer seg både på overnaturlige opplevelser og samtidig på historiske hendelser. At noe er og oppleves som overnaturlig, betyr ikke at det ikke kan være historisk. Det beviser denne fortellingen. Den overnaturlige Gud er historiens Herre.

Videre viser denne fortellingen oss at Jesus er langt mer enn et godt menneske. Jesus bærer i seg guddommelig natur, ja, han er og forblir Guds Sønn.

Denne historien sier oss videre at syndige mennesker kan erfare å komme i kontakt med den hellige Gud. Guds nærvær møter oss med en så voldsom kraft at vår synd og fortapthet åpenbares. Men, den samme Guds kraft kan også reise oss opp til et nytt liv, når vi hører Guds stemme viske oss i hjertet: Frykt ikke!

Fortellingen og opplevelsen av Guds herlighet på fjellet, sier oss at vi som disiplene må ned fra fjellet til «hverdagens dal». Etter denne overnaturlige og herlige erfaringen fortsatte Jesus og disiplene vandringen mot lidelse og kors i Jerusalem. De ble ikke værende på fjellet. Mellom herligheten på Tabors fjell og oppstandelsesdagen ventet lidelse og døden på korset. Uten kors, ingen evig og varig herlighet. Jesu vandring på jord var derfor en kontinuerlig pilegrimsvandring mot korset. Og, så ber Jesus sine disipler innstendig om at de må følge ham på korsets vei.
Rett foran denne fortellingen i Matteus 17, snakker Jesus om hvor avgjørende det er for en disippel å ta sitt kors opp og følge ham. (Matteus 16,21-28). Derfor var Peter, Jakob, Johannes og de andre disiplene med på en korsvandring fra Kapernaum i Galilea, via Tabors fjell og til Jerusalem.

Som disiplene den gang lever vi som troende hver dag i spenningen mellom «kors» og «herlighet, mellom «å falle ned» og det «å bli reist opp». Gud bruker Den Hellige Ånd og Ordet for å få meg til å innse at Han er stor mens jeg er liten, at Han er den hellige mens jeg er den syndige. Den samme Ånd og det samme Ordet får oss også til å se at Jesus på korset tok alt dette negative ved oss på seg selv, for at vi skulle få den herlighet han selv eier fra evighet av. Dette blir vårt når vi fester våre øyne på «Jesus alene». (v.8)

BS 2007 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Denne «forklarelsen» skjedde på et fjell. Hvilke andre viktige fjellopplevelser enn denne kjenner vi til fra både GT og NT?
  • «De [Moses, Elia og Jesus] talte om hans bortgang, som han skulle fullføre i Jerusalem.» (Markus 9,31). Prøv å oppsummere på noen få setninger denne påskes innhold og betydning for oss mennesker. Del så gjerne setningene med hverandre i gruppen.
  • Hvorfor tror dere evangelistene understreket dette med lyset, solen og hvitfargen?
  • Møtet med det hellige og Den Hellige skaper både tiltrekning og behov for distanse. Hvordan har du selv opplevd et slikt møte med det hellige?
  • Hvorfor er historisiteten i de bibelske fortellinger så avgjørende? Hva hadde vi sittet igjen med om de ulike fortellingene kun var myter og eventyr?
  • Hva mener vi med dette at kristenlivet både er en «korsvandring» og en «pilegrimsvandring»?
Powered by Cornerstone