Jesus er oppstått! (Lukas 24,1-9)

Historien og fortellingen om Jesu Kristi oppstandelse markerer selve høydepunktet i den kristne tro, sammen med Jesu død Langfredag og Guds Sønns fødsel julenatt. Mens en barnefødsel og det at et menneske dør er naturlige hendelser, så sprenger en dødeoppvekkelse alle naturlover. I troen ser vi også underet som ligger i at Gud blir et menneske og at en udødelig og evig Gud kan dø på et kors. Men at en død Jesus kommer tilbake til livet og overvinner døden, det er kun et under og et trosprosjekt, hvis vi vil akseptere sannheten i denne fortellingen.

Ikke overraskende skriver alle fire evangelister om denne avgjørende historiske hendelsen som finner sted et par dager etter at Jesus har blitt korsfestet. Lukas sin versjon finner vi i kapittel 24.

«¹ Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. ² Men de fant steinen rullet fra graven. ³ Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. ⁴ Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. ⁵ Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? ⁶ Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, ⁷ da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. ⁸ Da mintes de hans ord. ⁹ Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre.»

Tom grav
Tidlig søndag morgen, rundt soloppgang finner vi noen kvinner på vei til Jesu grav. De vil salve hans døde legeme med velluktene urter og oljer, slik skikken er hos jødene. I vers 10 skriver Lukas at det er «Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor» som kommer til graven. Markus omtaler ei dame ved navn Salome, muligens et annet navn på Johanna. Matteus nevner kun de to Maria-ene, mens Johannes kun forteller om Maria Magdalena.

I det de kommer fram til graven, ser kvinnene at steinen foran gravhulen er rullet til side. Evangelisten Matteus forklarer at et jordskjelv og en engel klarte å få den store steinen bort fra huleåpningen. Årsaken til at evangelistene tar med detaljen at steinen var rullet til side, er for at de som leser det skal skjønne betydningen av at kvinnene selv ser at graven var tom. Steinen ble ikke rullet bort for at Jesus skulle komme ut, men for at øyenvitnene skulle komme inn og se den tomme graven. Jesus kunne som den oppstandne selv gå gjennom stengte dører, og dermed også graven om steinen fortsatt stengte åpningen.

Engler
Som Lukas skriver, så finner ikke de tre kvinnene Jesus i graven. Men en eller to engler har allerede kommet dit. Siden evangelistene skriver at disse mennene hadde skinnende hvite klær, vil vi naturlig nok tenke oss at det var engler kvinnene møtte i gravhulen. Lukas nevner kvinnenes reaksjon på deres møte med disse himmelske vesener. De tre kvinnene blir forferdet og bøyer seg mot jorden. Også andre steder i Bibelen, som f.eks. i Jesaja 6, leser vi om mennesker som gripes av angst og må bøye seg i møte med Den Hellige og det hellige.

Evangelistene gjengir samtalen mellom englene og kvinnene litt ulikt. Både Matteus (28,5) og Markus (16,6) understreker at englene vil berolige kvinnene med ordene «Frykt ikke!» Johannes forteller at englene spør Maria Magdalena om hvorfor hun gråter. Og, her hos Lukas stiller englene det retoriske og tanke-oppklarende spørsmålet: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde?» (v.5). Med det spørsmålet vil de himmelske sendebud gi et tydelig signal om at Jesus er oppstått.

Ble oppreist!
«Han er ikke her, han er blitt reist opp!» (v.6). Dette er den grensesprengende sannheten englene formidler til kvinnene, og for all ettertid til alle mennesker. Jesus ble ikke værende i graven. Han endte ikke sitt liv med å dø, nei, han fortsetter å leve, for evig. Døden ble ved Jesu oppstandelse overvunnet. Påskedag er selve dagen da døden dør.

Vi skal legge merke til den passive verbformen som her brukes av verbet «å reise opp», «å oppstå». I forbindelse med Jesu oppstandelse heter det ikke at Jesus «stod opp», men i stedet at han «ble reist opp». Når denne passive form av verbet brukes, så gjøres det for å framheve at Jesus ikke stod opp i egen kraft, av seg selv, men at Gud Fader reiste ham opp fra dødens makt. Påskedag er Gud den aktive, den som handler. Ikke minst i Apostlenes gjerninger leser vi at evangelisten Lukas bruker uttrykket «Gud reiste ham opp» om Jesu oppstandelse. (Apo.gj. 2,24.32; 3,15; 4,10 m.fl.).

Galilea
I oppstandelsesfortellingene hos Matteus, Markus og Lukas nevnes det geografiske området Galilea av englene. Hos Matteus og Markus sier englene at kvinnene skal be de 11 disiplene om å møte Jesus nettopp i Galilea. Her hos Lukas vil englene minne kvinnene på hva Jesus selv sa til både dem og de 11 disiplene mens de ennå oppholdt seg i Galilea: «Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen.» (v.6b-7).
Hele tre ganger gjentok Jesus for disiplene hva som kom til å skje når de etter hvert skulle reise opp til Jerusalem den siste påsken. I jødefolkets religiøse sentrum skulle Jesus bli tatt til fange, bli mishandlet og dø, før han den tredje dag skulle bli reist opp fra de døde. (Lukas 9,22.44; 18,31-34). Men det virket ikke som om disippelskaren skjønte alvoret av og enda mindre betydningen av disse hendelsene. Først etter alt hadde skjedd begynte både virkeligheten og viktigheten av Jesu lidelseshistorie å gå opp for dem. Her ved graven begynner dette også å sige inn i kvinnenes bevissthet, når englene minner dem om hva Jesus noen måneder tidligere hadde sagt.

Fortell det!
Lukas avslutter sin oppstandelsesfortelling med å skrive hva kvinnene gjorde da englene var forsvunnet. «Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre.» (v.9). Også Matteus og Johannes forteller at kvinnene delte sine sjokkartede opplevelser med de andre disiplene. Hos Markus derimot virker det som om Maria Magdalena og de andre kvinnene ventet en stund før de fortalte hva de hadde sett. «De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» (Markus 16,8).

Når vi legger de fire evangelistenes oppstandelsesfortellinger ved siden av hverandre, vil vi finne detaljer som vi ikke uten videre får til å passe helt sammen. Men det at ikke alle oppgir samme antall på kvinner eller engler ved graven, betyr ikke nødvendigvis at en eller flere av evangelistene husker feil. Hver av evangelistene tok kun med de detaljene han mente var nødvendige. Om en evangelist skriver at en engel ved graven snakket med kvinnene, utelukker ikke dette at det kunne ha vært flere engler til stede.

Oppstått for en hensikt
Historien om Jesu oppstandelse kan vi lese i alle fall fra to synsvinkler. For det første må vi understreke og holde fast på sannheten; at evangelistene forteller virkelig historie. For det andre skrev evangelistene også ned troshistorier. De nøyde seg ikke bare med å skrive ned historiske fakta, men ville gjenfortelle hendelser som hadde til hensikt å skape tro på Jesus Kristus. Når vi leser at Jesus ble oppreist fra de døde, så skal det skape i oss en større tro på en Gud som står over naturlovene, som ikke er begrenset av sted, tid og rom.

Videre har oppstandelsesfortellingene til hensikt å skape et helhetlig evangelium. Jesu korsdød og hans oppstandelse kaster gjensidig lys over betydningen av hva som skjer den motsatte dagen. Uten Jesu død på korset har vi ikke noe behov for en oppstandelse. Og, uten første påskedags morgen og den tomme grav, ville Jesu soningsdød i beste fall vært fortellingen om et godt menneske som villig ofret seg for en god sak. Men Langfredags kors og påskemorgens tomme grav vitner om en som frivillig dør for våre synder (1.Kor.15,3), om tilgitte synder og en meningsfull tro (1.Kor.15,14.17).

Forandrede liv
Vi har ikke plass her til å gå inn på de ulike motargumenter som prøver å oppstille alternative forklaringer til Jesu fysiske oppstandelse. Men det finnes mange gode indiser som gjør at vi kan konkludere med at historien om Jesu oppstandelse er troverdig.

Kanskje ett av de sterkeste «bevis» ligger i hva som skjedde med disiplene etter påskedagene, Jesu himmelfart og pinsedag. Før første påskedag leser vi om disipler fylt av frykt. De låser seg inne og prøver å holde sin Messias-tro skjult for jødefolket og de romerske myndighetene. Noen uker senere ser Jerusalems innbyggere forvandlede liv. Glade og modige står Peter og de andre disiplene fram og vitner om troen. Ja, de var til og med villige til å gå i døden for troen på at Jesus var stått opp fra de døde.

Hvis Jesus ikke var stått opp, hvis disiplene eller andre hadde gjemt unna Jesu døde kropp, da ville de neppe ha risikert å gå i døden for noe som andre enkelt kunne motbevise ved å hente fram liket. Jesu disipler kunne ikke i lengden bygge resten av sine liv på en livsløgn. Og, nettopp det trengte de heller ikke; for Jesus forble ikke død. Jesus var oppstått – og disiplene visste at det var sannheten om profeten fra Galilea de tre år tidligere hadde bestemt seg for å følge.

Disiplene var ikke bare livsvitner, i tillegg var de også øyenvitner. Flere ganger før himmelfarten kom Jesus til å vise seg både for den nære, men også for den større disippelskaren, hvor de kvinnene som Lukas skriver om i kapittel 24 er nevnt.

Vi som lever i dag både kan, men også må velge å tro eller ikke å tro hva øyenvitnene og livsvitnene fortalte og skrev ned. Troverdige vitner delte sine troverdige historier de hadde vært vitner til. Derfor har vi gode og holdbare grunner til å tro at Jesus stod opp samt forstå den åndelige betydningen av hans oppstandelse.

BS 2314

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva vil evangelistene få fram når de tar med detaljen om at steinen var rullet til side?
• Hva sier det om både oss og Gud at vi «forferdes og bøyer oss til jorden» i møte med Den Hellige og det hellige? (Kjenner du til andre eksempler på dette fra Bibelen?)
• «Påskedag er dagen da døden dør.» Prøv med egne ord å forklar for deg selv eller for de andre hva dette uttrykket vil si oss.
• Vi, som disiplene, kan være trege til å forstå betydningen av Jesu lidelse, død og oppstandelse. Hvordan kan vi som troende selv ta ansvar for og samtidig hjelpe hverandre til bedre å forstå betydningen av påskens hendelser?
• Hva er poenget med å skrive ned «troshistorier»?
• Forklar med maks tre setninger hva Jesu oppstandelse betyr for deg.

Svein Anton Hansen, 1.påskedag, publ. 05.april -23