Trosbekjennelser – En historisk Jesus
Pixabay/CCL

Trosbekjennelser – En historisk Jesus

Når vi bekjenner at vi tror på «Jesus Kristus, Guds Sønn, vår Herre», så kan vi være trygge på at Jesus fra Nazareth har levd samt at historien om ham er godt dokumentert av mange og troverdige vitner. Vi bekjenner oss til en historisk og virkelig person.
Svein Anton Hansen, publ. 21.april-20

«Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre». Slik begynner den andre apostoliske trosartikkel. Som kristne bekjenner vi oss til en ved navn «Jesus» og som har fått tittelen «Kristus». Hvem var, eller også er han? Hva vet vi om hans liv? Ja, kan noen bevitne at han virkelig har levd? Og, er det samsvar mellom Jesus fra Nazareth som vi leser om i evangeliene og den såkalte «historiske Jesus»?

Dette skal vi prøve å finne et svar på i serien «Dette tror vi på! – en tro for vår tid». Her skal vi se på hva de aller fleste kristne kirkesamfunn er enige om, hvilken tro de står sammen om og bekjenner. Vi skal ta utgangspunkt i den apostoliske trosbekjennelse, den mange kjenner fra gudstjenester hvor det er dåp eller nattverd. Da reiser vi oss og framsier denne trosbekjennelsen om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Historiske sannhetsvitner
Den andre trosbekjennelsen handler altså om Jesus, Guds Sønn. I noen få setninger oppsummeres hans liv fra unnfangelsen ved Den Hellige Ånd til kors og oppstandelse, ja, helt til dommens dag når han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Vi trenger å bli trygge på at profeten fra Nazareth i Galilea virkelig har levd. Vi behøver også å være overbevist om at de som skrev ned fortellingene om den historiske Jesus ikke pyntet på historien, men fortalte sannheten. Så – hvilke historiske vitnesbyrd har vi, og hvorfor kan vi stole på dem?

De viktigste og beste kildene til historien om Jesus Kristus har vi i de fire evangeliene i det nye testamentet. Matteus, Markus, Lukas og Johannes skrev ned sine evangelier i årene ca. 60-100 e.kr., altså bare 30-70 år etter at Jesus døde og ifølge hans tilhengere stod opp igjen. Hvis disse historieskriverne er troverdige vitner, så kan vi stole på historiene de skrev ned stemmer med det livet den historiske Jesus levde, de gjerninger han gjorde.

Det fører for langt og vidt her å gå inn på alle argumenter for evangelienes troverdighet. Men, kort oppsummert kan i alle fall følgende områder tale for evangelienes pålitelighet:

1) Den korte tidsavstanden mellom hendelsene og nedskrivningen
Jesus-hendelsene ble skrevet ned 30-70 år etter at de hadde skjedd. Fortsatt levde mange av de som så, møtte og snakket med ham. Ja, også flere av hans fiender levde fortsatt, og de kunne med enkelthet motsi evangeliene om de presenterte oppdiktede historier.
2) Evangelienes form
De fire evangelistene skrev ned troshistorier basert på virkelige hendelser. Vi leser om navngitte personer, geografiske steder og tidsangivelser som plasserer fortellingene inn i verdenshistorien. Evangeliene skiller seg dermed klart ut fra myten og eventyrfortellingen som litteraturform hvor fortellingen skjer «i et land langt borte, østenfor sol og vestenfor måne ...» I motsetning til eventyr og myten står f.eks. Juleevangeliet (Lukas 2,1ff.). Her finner vi navn på geografiske steder som Syria, Nazareth og Betlehem samt historiske personer som keiser Augustus og landshøvdingen Kvirinius.
3) Øyenvitner
Historier og påståtte hendelsers sannhetsverdi styrkes alltid når de fortelles av mennesker som selv opplevde dem. Evangelistene Matteus, Markus og Johannes var selv øyenvitner til det som hendte med Jesus. Lukas snakket med flere av øyenvitnene. Som en grundig historiker gikk Lukas nøye gjennom alt øyenvitnene hadde fortalt ham, før han så skrev det ned i sitt evangelium (Lukas 1,1-4). Og, når Jesu oppstandelse skal argumenteres for, da understreker Paulus at Jesus etter sin oppstandelse ble sett av mer enn 500 mennesker på én gang. (1.Kor.15,6). Da Paulus skrev dette ned levde fortsatt de fleste av disse 500. Så de som ønsket det kunne sjekke de historiske fakta med øyenvitnene til den oppstandne Jesus Kristus.
4) Samstemmigheten mellom evangelienes originalskrifter og våre manuskripter
Selv om ingen originalhåndskrifter er bevart for ettertiden, så har vi avskrifter som strekker seg helt tilbake til ca. år 120 etter Kristus. De eldste fragmentene av evangeliene har dermed en tidsavstand på kun 30-50 år etter at originalen ble skrevet ned.
Codex Sinaiticus, som er det eldste håndskriftet vi har av det greske nytestamentet, ble trolig skrevet rundt år 350 etter Kristus. I tillegg finnes det tusenvis av korte og lengre papyrus-fragmenter og pergament-ruller av det nye testamentet.

Så – ingen annen historisk bok eller noen annen historisk hendelse fra oldtiden er så godt og bredt bevitnet som historien om Jesus Kristus.

Ikke-kristne historieskrivere
I tillegg til evangelistene og andre vitner i det nye testamentet, har vi også ikke-kristne historieskrivere som forteller om Jesus fra Nazareth.
Den jødiske historikeren Josefus Flavius skrev ned mot slutten av det første århundre jødenes historie. Der omtaler han Jesus både indirekte og direkte.
Tacitus var en romersk historieskriver som i år 115 skrev om keiser Nero sin forfølgelse av de kristne. Tacitus skriver at de kristne hadde en figur de tilba som het Kristus, som ble henrettet på ordre fra Pontius Pilatus.
Dermed har vi to viktige ikke-kristne historiekilder som bevitner at Jesus har levd.

Når vi dermed bekjenner at vi tror på «Jesus Kristus, Guds Sønn, vår Herre», så kan vi være trygge på at Jesus fra Nazareth har levd samt at historien om ham er godt dokumentert av mange og troverdige vitner. Vi bekjenner oss til en historisk og virkelig person.

TRB 2-01
BB 041

Powered by Cornerstone