Når han styrer båten
Min far var sjømann gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Som los på hurtigruten kjente han leia godt fra Kirkenes i nord til Bergen i sør. Som liten gutt fikk jeg noen ganger være med ham om bord på hurtigruten. Nyttårsstormer over Folda, Hustadvika og Stadtlandet ruller fortsatt i kroppen, hvis jeg tørr drømme meg tilbake. Men, én opplevelse husker jeg ekstra godt. Jeg fikk holde roret og styre hurtigruten de siste meterne inn til havnen i Bergen. Tenk, jeg en gutt på ca. 6 år fikk legge det store skipet trygt inn til kaien! Ja, slik føltes det den gang, selv om jeg nok skjønte at det var fars hånd som egentlig styrte hurtigruten inn til land.
I en kristen barnesang synger vi: «Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, så går det så bra på veien til himmelens land.»
En stor verden, et uoversiktlig politisk landskap og en ukjent framtid, ja, hvem kjenner seg ikke mer eller mindre liten og hjelpeløs i sin egen lille båt? Livet mitt må jeg prøve å leve på best mulig måte. Mine problemer trenger jeg å løse smartest mulig. Ingen kan frasi seg ansvaret for eget liv. Men så, i tillegg og ikke som en unnskyldning; jeg kjenner en stor Gud og merker en sterkere hånd som vil styre livsbåten min. Han som skapte både den store verden og lille meg, han kjenner leia ut og inn, for å bruke maritim terminologi.
«Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier ... Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg.» (Salme 139,3.5)
Min far, losen, han ga meg de riktige gradene i kompasset jeg skulle snu skipshjulet etter. Og da hurtigruten hadde noen få meter igjen til kaien, så kom han selv og la sine hender på roret og styrte båten trygt i havn.
Herren Gud, den evige store og gode himmelske far, han vil hver dag omgi deg. Han legger sine mektige hender på deg, styrer din livsbåt og velsigner din seilas. For noen allmektige hender du trygt kan hvile i!
TRV 224
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
