Ta imot Ånden! (Johannes 20,19-23)
Pixabay/CCL

Ta imot Ånden! (Johannes 20,19-23)

Den troende trenger Guds kraft for å komme seg ut fra sin «hule» og ut i verden. Denne drivkraften, Den Hellige Ånd, gav Jesus disiplene en forsmak på påskedags kveld.
Svein Anton Hansen, Johannes 20,19-23, pinsedag, publ. 27.mai-20

Hvis du stiller kristne følgende spørsmål: «Når fikk disiplene Den Hellige Ånd?» – da vil trolig alle svare: «på pinsedag». I Apostlenes gjerninger kap. 2 leser vi om pinsedag i Jerusalem, når Gud sender sin Hellige Ånd som en kraftutrustning til Jesu etterfølgere. Og samtidig, disippelen og evangelisten Johannes skriver også om en annen og tidligere åndsmeddelelse. Denne skjedde allerede på kvelden påskedag, under et døgn etter at Jesus var reist opp fra de døde. Disiplene hadde låst døren bak seg der de satt redde og forvirrede. De hadde mer enn nok med å fordøye alt de hadde opplevd de tre siste dagene. Maria Magdalena og andre kvinner hadde fortalt dem om Jesu tomme grav. Maria Magdalena mente også at hun selv hadde snakket med den oppstandne. Så, noen timer senere på kvelden kommer Jesus selv og står der midt blant dem. I dette møtet skal disiplene får erfare en forsmak av Den Hellige Ånds komme.

«19 Da det var blitt kveld samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 20 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. 21 Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. 22 Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! 23 Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» (Johannes 20,19-23)

Innestengt tro
Søndag kveld, «den første dag i uken», dukker Jesus plutselig opp, går gjennom stengte dører. Ifølge Johannes er dette første gang han møter disippelflokken. Tomas er ute en tur, mens Judas en dag eller to tidligere har tatt livet sitt. Dette møtet skriver også evangelisten Lukas om (24,36-49). Hos ham kan det synes som om også flere enn apostlene var samlet. Uansett – de som var til stede søkte sammen på grunn av frykten for å lide samme skjebne som Jesus. Siden deres mester og herre ble drept, så kunne de selv risikere samme skjebne. De jødiske lederne og de romerske soldatene kunne beskylde dem for å ha stjålet liket. Kanskje stengte de seg også inne fordi de kjente på en følelse av å ha mislyktes, at dette «Jesus-prosjektet» hadde endt i en fiasko. Utenfor døren kunne de møte både folkets hånlatter, fengsel og død.

Også i vår tid kan kristne stå i fare for å trekke seg tilbake, oppsøke «huler» hvor vi kun holder troen for oss selv og kun møter de som mener det samme som oss. Vi kan i overført betydning låse oss inne på bedehusene. Vi søker bare kontakt med de som tilhører den kristne vennegjengen. Vår kristne tro har vi ubevisst stengt inne. Saltet blir liggende i saltbøssa. Vi skjemmes over å kalle oss kristne, og vi ender som tause vitner.

Freden og gleden
Så dukker Jesus opp, plutselig og uventet. At han kommer gjennom stengte dører, fikk trolig disiplene til å tro at de hadde med en ånd, et spøkelse å gjøre. Både Johannes og ikke minst Lukas understreker at det var en fysisk Jesus som kom. Vi har ikke å gjøre med en spiritualistisk forståelse av oppstandelsen, at det bare var Jesu Ånd som stod opp. Jesus spiser og han lar disiplene røre ved ham for å fjerne all tvil til side.

Hva er så det første Jesus sier til disippelflokken sin etter oppstandelsen? Ifølge Markus sitt evangelium (16,14) bebreidet han disiplene at de var så trege med å tro kvinnene som først vitnet om hans oppstandelse. Men her hos Johannes leser vi at han hilser disiplene med «fred». Hele to ganger sier han: «Fred være med dere!» (v.19b og 21a). I det hebraiske ordet «shalom» ligger mye mer enn en følelse av fred og ro, eller fysisk fravær av strid. I «shalom» ligger fylden av alle goder Gud ønsker å gi til sitt folk. Den som får del i Guds «fred», får del i alle frelsesgodene, med den trygghet og tillit som følger med.
Paulus innleder flere av sine brev med følgende hilsen: «Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus» (Bl.a. Gal.1,3). Den som er rettferdiggjort ved tro på Jesu frelsesverk har fått fred med Gud. (Romerne 5,1). Denne fredstilstanden ble skapt på Golgatas kors, hvor Jesu død skapte forsoning mellom mennesker og Gud. Krigstilstanden som vår synd hadde forårsaket, ble omskapt til en fredstilstand pga. Jesu soningsdød.
Så – her, to døgn etter Jesu korsdød, hilser han disiplene med «fred». Nå har Jesus gjort det mulig for mennesker å bli Guds barn, leve i en fredspakt med himmelens og jordens skaper.

Derfor ligger det så mye mer enn den følbare glede, når Johannes skriver at «da ble disiplene glade, da de så Herren» (v.20). For, Jesus hadde noen dager tidligere snakket om at han skulle bli tatt bort fra dem (Johannes 16,16ff.). Men, samtidig lovte han disiplene at de skulle få se ham igjen. «Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere» (16,22). Og nå, der bak lukkede dører påskedags kveld, får de erfare at Jesus holder ord. Nå ser de ham som den oppstandne. Nå erfarer de den virkelige dype og ekte kristne glede, den som bare Gud kan føde inn i et menneskes hjerte.

Sendelse
«Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere» (v.21b). Alt endret seg i det Jesus dukket opp. Stemningen skiftet fra frykt og forvirring til glede og trygghet. Endelig hadde de Jesus for seg selv igjen. Men, Jesus lot ikke disiplene forbli innelukket med sin egen personlige Jesus. Rett etter at han har gitt dem Guds fred, ber han dem forberede seg på å bli sendt ut til en gudsfiendtlig verden. Vennegjengen som har det så koselig og trygt, må forberede seg på å møte virkeligheten og mennesker som ikke elsker Jesus.
Farene som lå foran disiplene kunne med god grunn skape frykt i dem. Slik kan det oppleves også for troende i dag. Men, derfor trengte disiplene den gang, og trenger vi i dag i stedet å fokusere på hvem som sender oss ut og den freden han møter oss med. Det er ikke en forskrudd religiøs fanatiker som ber oss gå ut. Vi sendes ikke ut med menneskeskapte dogmer eller politiske ismer. Vi har ingen falsk fred å forkynne. Nei, en levende frelser og en oppstanden seierherre over døden sender kristne ut med budskapet om at syndige mennesker kan få del i Guds fred.

Videre skal vi legge merke til det lille ordet «likesom». Det betyr at på samme måte som Faderen sendte Sønnen, vil også Jesus sende sine disipler ut. Jesus ble sendt fra himmelens herlighet til vår syndige jord. Jesus sender så sine etterfølgere ut fra trygge, trivelige og ofte lukkede kristne fellesskap til en verden som forholder seg likegyldig eller også fiendtlig til det som har med kristentro å gjøre.

Åndens komme og utrustning
Før Jesus skal sende disiplene ut i verden trenger de å bli utrustet til oppgaven å være vitner for ham. Så, først sender Faderen Sønnen til verden. Så sender Sønnen Den Hellige Ånd til de troende. Og, først når de har mottatt Åndens fylde og kraft, er de kristne klare til å være og leve som Jesu vitner i Jerusalem, Judea, Samaria og like til jorden ender. (Apo.gj.1,8). «Og da Jesus hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd!» (v.22).

Lukas skriver også om dette konkrete møtet påskedags kveld mellom Jesus og disiplene. Han siterer Jesus på at disiplene skal bli værende i Jerusalem noen dager mens de venter på at Den Hellige Ånd skal bli gitt dem. «Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.» (Lukas 24,49). Og, denne kraften fra det høye, Den Hellige Ånd mottok alle troende på pinsedag. (Apo.gj.2). Når vi så holder sammen Johannes og Lukas sine versjoner av samme fortelling, kan det virke som om de snakker ulikt om når Ånden skal komme. Johannes skriver at Ånden ble meddelt påskedags kveld, mens Lukas skriver at Åndens komme skjedde 50 dager senere, på pinsedag.
Evangelisten Johannes var til stede både påskedags kveld og på pinsedag. Så, han visste godt om pinseunderet da han skrev sitt evangelium. Johannes vil med det han skriver få fram et teologisk poeng; at disiplene er vitner til Jesu oppstandelse. Dermed er de klare for å få Ånden og begynne å dele evangeliet med jødefolket og hedninger. Denne fortellingen fra Johannes kap. 20 er evangelisten Johannes sin misjonsbefaling. De andre tre evangelistene har også sine misjonsbefalinger.
Hvem er rede og utrustet til å dele sin kristne tro? Jo, ifølge Johannes kan alle som bekjenner troen på Jesu kors og oppstandelse være Jesu vitner. Disse kan motta Guds pust i form av Den Hellige Ånd, og i overført betydning bli blåst ut i verden.

Tilgi eller holde fast på
«Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt» (v.23). Slik avslutter Jesus sin samtale med disiplene i det første fellesmøtet han har med dem etter oppstandelsen. Til de troende, til sin kristne kirke gir Jesus fullmakt til å tilgi mennesker deres synder, men også å holde noen fast i deres synder hvis de ikke vil vende om. Disse ordene skal vi ikke forstå dit hen at noen kristne ledere som innehar en viss høy posisjon, sitter med makten til å avgjøre om noen får Guds tilgivelse eller ikke. Kirkehistorisk kalles dette for «binde- og løsemakten». Denne makten handler om at Jesus har gitt den kristne kirke selve evangeliet. Og, når dette budskapet forkynnes, så skaper det tro eller vantro. Budskapet blir enten tatt imot og synder tilgitt, eller så avviser tilhøreren evangeliet, og han blir dermed holdt fast i sin synd. Paralleller til dette bibelverset finner vi i Matteus 16,19 og 18,18.

Med Bibelavsnittet fra kap. 20,19-23 vil evangelisten Johannes fortelle om den nøye og avgjørende sammenhengen som finnes mellom kors og oppstandelse, Den Hellige Ånd og det å bli sendt ut med evangeliet til verden. Den kristne må ha et spesifikt budskap å gå med, nemlig ordet om Jesu død og oppstandelse. Samtidig trenger den troende Guds kraft for å komme seg ut fra sin «hule» og ut i verden. Denne drivkraften gav Jesus disiplene en forsmak på påskedags kveld. Denne hellige kraften gjorde Gud tilgjengelig for alle troende på pinsedag.

BS 2022

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tenk over/ samtal om dette at vi som kristne på ulike måter kan stenge oss inne, og ende opp som tause vitner. Fokuser på muligheten – veiene ut av «hulene» og ut til en ikke-kristen verden.
  • Hvorfor er det så avgjørende å understreke at vi har med en fysisk oppstandelse å gjøre?
  • Hva ligger i følgende hilsen fra Paulus til de kristne? «Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus» (Galaterne 1,39
  • Hva kan vi lære om vår utsendelse til verden når vi ser på hvordan Faderen sendte Sønnen til verden?
  • Hvilket poeng vil Johannes få fram ved at han legger meddelelsen av Den Hellige Ånd til påskedags kveld?
Powered by Cornerstone