Hotell eller hospits?
Svein Anton Hansen, publ. 24.aug.-20
Da tolleren Levi, også kalt Matteus hadde blitt en kristen, inviterte han Jesus hjem til seg for å møte sine arbeidskolleger og andre venner. Selskapet i Kapernaum samlet de som gikk under samlebetegnelsen «syndere og tollere». Det var ikke akkurat den moralske eliten Jesus fikk møte denne dagen. «Syndere og tollere» var de ingen med godt navn og rykte ønsket å bli sett sammen med.
Vi bør nok ikke gjøre oss større tanker om oss selv enn at vi selv neppe hadde invitert gjengen med «syndere og tollere» i våre bursdagsselskaper og vennefester. «Skal vel jeg bruke min tid og mine krefter på de som ingen andre heller vil bli sett sammen med?» Denne tankegangen ligger fort på lur i vår underbevissthet og styrer bevisst eller ubevisst våre valg av venner.
Jesus tenkte heldigvis ikke slik. Der fariseerne den gang og mange i dag ser et problem, der så Jesus en mulighet. «Tollere og syndere» kunne bli hans venner og Guds barn. Fariseerne tenkte at de selv var de rene og rettferdige, og at tollerne var syndere som Gud ikke ville ha noe med å gjøre. Så snur Jesus det hele på hodet når han sier:
«Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Lukas 5,31-32)
«Tollere og syndere» blir av Jesus sammenliknet med syke som trenger lege. Hans samvær med «syndere og tollere» sammenliknes med en leges omsorg for syke mennesker. Jesus gjør at disse synderne får et ordnet og rett forhold til Gud.
Mange kristne menigheter består av det som ytre sett virker som rimelig vellykkede mennesker. Når vi synes livet går sånn rimelig greit, da kan følelsen av komfort og det behagelige liv lett slå inn også i menighetssammenheng. Kirken og bedehuset ender opp som et «hotell» hvor vi kan «slappe av» med likesinnede. Utfordringen består i om vi har plass, tid og rom for mennesker som i større grad strever med livet. Derfor må enhver menighet gjøre opp med seg selv om det vil være et hotell for de perfekte eller et hospits for de syke. Menigheten kan på en og samme tid klare å være begge deler. Men, vi vet jo hva Jesus primært ber oss være mest av alt. Eller hører vi ikke etter?
TRV 249
