Føler jeg må kjempe for ekteskapene

Jeg er 57 år og har vært gift siden jeg var ung, jeg har flere voksne barn, svigerbarn og mange barnebarn, men min mann har forlatt meg, han har funnet kjærligheten en annen plass, sier han. Da jeg gav mitt ekteskapsløfte for 38 år siden, mente jeg det skulle være for hele mitt liv, og vi har hatt mange gode år. Men nå sier han at noe alltid har manglet, og det har han funnet hos denne nye kvinnen. At hun også var gift og hadde flere voksne barn, betydde ikke noe.

Jeg er knust og vet ikke hvordan jeg skal klare meg videre i livet, men jeg føler jeg må kjempe for ekteskapene i Norge, at jeg må mobilisere en bønnehær som kan være en motvekt mot all vondskapen som ekteskapsbruddene forårsaker.

Jeg går hos en kristen veileder, og hun ber for vårt ekteskap og andres også, og ekteskapene i Norge, hun sier hun føler hun er med i en "uropatrulje", og det vil jeg og være.

Jeg stoler på Guds løfter, men jeg klarer ikke å vente, jeg synes han er så sein med å svare. Jeg vil ta min mann tilbake, og jobbe med ekteskapet og tilgivelse, men han har tatt ut separasjon og sier han ikke er villig til å jobbe videre med vårt liv.

Da jeg traff ham hadde vi samme meninger og verdier, men han sier nå at det er helt umenneskelig å love noen å leve sammen med dem til døden skiller oss. Jeg føler at jeg har bundet meg for livet, jeg har valgt, heretter gjelder det ikke å finne den rette, men å være den rette.

Jeg vet at Gud også vil at ekteskapene skal vare, han har jo skrevet masse om dette i sitt ord. Jeg leste "Feilgrep får følger for resten av livet og evigheten" publisert 04.03.11 og "Hva er hor og hva er ekteskapsbrudd" publisert 26.11.11. Der sies det mye om hva som er meningen med ekteskapet.

Takk for at jeg kunne skrive dette til deg.

SVAR:

Takk for at du skrev. Dette er viktig. Det gjelder mann og kvinne som er involvert, det gjelder barna våre, det gjelder slektene etter oss, ja, familieoppløsningen innebærer også en indre oppløsning av hele folkefellesskapet.

Da jeg leste hva du har opplevd, måtte jeg tenke på hva David skrev en gang han var langt nede. Akkurat hva han hadde opplevd, vet vi ikke, men han følte seg sveket. Han sier det slik: «For det er ikke en fiende som håner meg – det kunne jeg bære. Heller ikke er det en som hater meg, som opphøyer seg over meg – da ville jeg gjemme meg for ham. Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning, – vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre, da vi vandret i høytidsskaren opp til Guds hus.» (Sal 55,13-15) Det er som jeg ser for meg et brudepar som hadde Guds velsignelse, de to var kjenninger, venner og hadde fortrolig samfunn. Men så ble det til hån, selvopphøyelse og svik. Jeg føler med deg.

Du viser til to artikler som jeg har skrevet om dette tidligere, og jeg kan i tillegg vise til artikkelen Ekteskap og skilsmisse.

Jeg håper det du skriver, kan bli en vekker for alle som leker med tanken på å bryte opp fra ekteskapet. Og vi vil ta deg og din mann med i Noreas forbønnstjeneste.

OPKL347

 

Powered by Cornerstone