Hører du?
Svein Anton Hansen, publ. 01.januar-21
Som i de fleste andre familier, måtte mor og far finne fram noe godt for å holde barna i ro under bilturen denne ferien. Foreldrene gav derfor begge barna hver sin godteripose. Det ene barnet brukte ikke lang tid på å fortære posens innhold, mens den andre hadde evnen og viljen til å spare på godteriet. Han som først fikk tom pose, spurte så søsteren om han kunne få litt av henne. Men, nei! Sakte men sikkert tok søsteren en og en godtebit fra posen, gapte høyt og tydelig, og puttet sjokoladebiten i munnen. Stemningen i bilen ble etter hvert litt anspent. Så foreldrene prøvde med kløkt til slutt å argumentere med at Gud har sagt til oss at vi skal dele med andre. Hvorpå barnet med godterier i posen repliserte: Det har ikke Jesus sagt til meg!
Ja, vi kan saktens smile av denne historien en pastor-familie opplevde. Men, likner vi egentlig ikke alle mer eller mindre på dette trassige barnet som ikke ville dele? Vi ønsker ikke å ta til oss de brysomme ordene fra Bibelen, de som utfordrer og pålegger oss å lyde Gud, slik at vi må gjør noe vi egentlig ikke har så lyst til. Jo da, vi vet at Gud har sagt det – men ikke til meg!
Som Jesu etterfølgere, disipler trenger vi å øve opp vårt indre øre til å høre hans ord.
«Herren vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. Herren Gud har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.» (Jesaja 50,4b-5)
En disippel øver opp sansen å høre også det han egentlig av naturen ikke vil høre. For, Gud vekker mitt øre. Hører og adlyder jeg hans stemme? Hvem sa du Gud at jeg skulle dele troen med? Hvem sa du at jeg skulle bruke tid og krefter på? Og, kanskje er det ikke hørselen som feiler noe, men viljen til å gjøre det jeg vet jeg bør gjøre. Men takk og lov for at Gud hver morgen, år etter år fortsetter med å vekke mitt øre.
TRV 276
