Profetinnen Anna vitner om Jesusbarnet (Lukas 2,36-38)

Tiden rundt Jesu fødsel er grundig beskrevet hos evangelistene Matteus og Lukas. Fra ni måneder før fødselen og til noen uker, kanskje måneder etterpå, møter vi ulike mennesker som Maria og Josef møtte på i Betlehem og Jerusalem. Evangelisten Matteus lar oss bli bedre kjent med Josef, samt Betlehems-hyrdene og de vise menn fra Østerland. Lukas lar oss i større grad møte jomfru Maria og slektningen Elisabeth, hun som ventet barnet vi kaller Døperen Johannes.
Etter at Jesus er født, drar Maria og Josef til Jerusalem, Israels politiske og ikke minst åndelige sentrum. Her oppsøker de templet. De ønsker å innvie Jesusbarnet, bære ham fram for Herren Gud. For i Mosebøkene var det foreskrevet at «du skal hellige alle førstefødte til meg». (2.Mos. 13,2.12). Og, som Lukas skriver: «De skulle gi det offeret som Herrens lov foreskriver, et par turtelduer eller to dueunger.» (Lukas 2,24). Her i Jerusalems tempel møter Maria og Josef to eldre og gudhengivne personer; Simeon og Anna. Begge kom de nesten daglig til templet for å be og søke Herren Gud. Om Anna skriver Lukas:

«³⁶ Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. ³⁷ Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. ³⁸ I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.»

Vanskelig livssituasjon
Disse få setningene er de eneste i det nye testamentet som lar oss få møte Anna. Hun har vært gift, men etter sju år døde mannen hennes. Vi vet kun navnet på Annas far, Fanuel, samt at hun var av Asjers stamme. Etter at mannen døde, har det nå gått mange år. Som enke var hennes mulighet å dra hjem til sin slekt og familie, og håpe på at hun kunne bli gift med en ny mann. Å være enke og barnløs var noe av det aller vanskeligste en kvinne på denne tiden kunne oppleve. Om ikke familien og slekten tok seg av henne, var hun i en økonomisk og sosial svært krevende stilling.

Profet
Anna omtales som «profetinne». (v.36). Hun er en av få kvinner i Bibelen som får denne tittelen. I det gamle testamentet møter vi bl.a. profetinnen Hulda (2.Kong.22) og Debora (Domerne 4), hun som var en av dommerne i tiden etter Josva. I jødedommen ble flere av de gammeltestamentlige kvinnene regnet som profeter.
Her er verken tid eller sted for en dyptgående drøftelse av likheter og ulikheter knyttet til menns og kvinners tjeneste og lederoppgaver i den kristne forsamling. Men, vi kan ut fra denne teksten slå fast at Gud både kaller menn og kvinner til å opptre med profetisk myndighet. Gud gir sine profetiske nådegaver til dem han vil, uavhengig av kjønn.

Når Anna i bibelteksten omtales som «profetinne», kan det også skyldes at folket som hørte henne gav henne denne tittelen, siden de trolig opplevde at hennes forkynnelse bar med seg noe «profetisk». I en slik forkynnelse ligger både trøsten og oppbyggelsen, mye mer enn at det som sies skal fortelle oss hva som kommer til å skje i framtiden. Når profetisk tale lyder, så merker vi også at ordene formaner og rettleder oss. Paulus skriver mer utførlig om profetisk tale i 1.Kor.14.

For gammel?
Anna har nå blitt 84 år gammel. «Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt.» (v.37). Selv om det på den tiden neppe fantes alderspensjon, slik som i vår tid, så hadde Anna all grunn til å trekke seg tilbake. Med sin høye alder var ikke kreftene like sterkt til stede som i yngre år. Hun kunne med god grunn tenke og håpe at nye og yngre krefter var klare til å overta tjenesten. «Jeg er for gammel, spør en annen!» Nei, slike ord kom ikke ut av Annas munn. For, hun hadde et hjerte for Guds rikes sak, å være med å bygge Guds rike i sin tid, på sitt sted.

Mange Guds menn og kvinner har i møte med Guds kall kjent seg for ung og uerfaren til oppgavene de ble kalt til. I møte med Guds kall svarte profeten Jeremia: «Å, Herre Gud! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung.» (Jeremia 1,6). Men, Herren Gud avviste hans unge alder som god nok grunn for ikke å tjene Gud: «Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale.» (Jeremia 1,7).
Anna – hun kunne svart Gud: «Jeg er for gammel!» Selv om kreftene og helsen svikter, så har Gud fortsatt ulike kall til den enkelte troende. Ikke unnskyld deg med at du er for gammel. Moses startet ikke skikkelig på sin tjeneste før han var over 80 år gammel.

Dag og natt
Anna «tjente Gud i faste og bønn dag og natt.» (v.37). Hun oppholdt seg mer eller mindre alltid i templet, Guds hus. Hun ønsket å være der hvor Herren Gud hadde sagt at han ville være å treffe.

På denne tiden i frelseshistorien var det templet i Jerusalem som Gud hadde som sitt jordiske treffpunkt. Her foregikk de daglige, ukentlige og årlige ofringene. Selv om Gud aldri kan begrenses til en bygning, et hus, så hadde han sagt at her i templet ville han møte folket og sone deres synder.

Anna levde et liv «i faste og bønn». Fasten skulle hjelpe henne til enda mer å fokusere sin tid og oppmerksomhet, hennes krefter omkring dette å be til og lovsynge Herren Gud. Hennes «åndelige mat» var å ta til seg av Herrens ord og ofringer, og å gi ham takk og lovprisning tilbake. Denne tjenesten foregikk «dag og natt». Hun var kontinuerlig opptatt med å leve for Herren Gud. Selv nattetimene ble brukt godt. I templet, som i Annas liv, foregikk det en heltidstjeneste, 24 timer sju dager i uken. Selv de som hadde sin tjeneste om nettene, hadde også en viktig tjeneste. De måtte ikke bli slappe og sløve i tjenesten, selv om det var få eller ingen som så hva de sa og gjorde. Om betydningen av de usynlige tjenester, skriver salmisten i Salme 134: «Lov Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene opp til helligdommen og lov Herren! Herren velsigne deg fra Sion, han som skapte himmel og jord.»

Anna kan stå som et forbilde på en som ikke ville eller kunne «pensjonere seg». Hun hadde denne fine holdningen; «jeg tjene Herren Gud så lenge jeg lever!» Det viktigste i livet for Anna var å tro på Herren Gud og den Messias han skulle sende, samt bruke tiden på å tjene Himmelens og jordens skaper.

Lovprisning fra de gamles munn
En av disse dagene Anna er i templet, kommer Maria og Josef med det lille Jesusbarnet. Sannsynligvis var det ikke noe ved deres ytre som skulle tilsi at her kommer historiens mest betydningsfulle barnefamilie. Tusenvis av mennesker hadde i Annas tjenestetid gått inn og ut av Guds hus. Men, kanskje merket profetinnen i sitt indre, i sin ånd, at det var noe ekstraordinært med dette ekteparet og den lille gutten. Noe underfullt var i ferd med å skje.
Den eldre mannen Simeon kommer Anna i forkjøpet. Simeon var «en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.» (Lukas 2,25). Den Hellige Ånd leder ham denne dagen til templet. Og, her får han være den første til å holde Jesus-barnet i hendene og lovprise Gud som nå har sendt sin frelse til jorden.
Etter Simeon er det Annas tur. Høyt, tydelig og hørbart for alle lovpriser hun Herren Gud for at han nå har sendt sin frelserkonge Messias til jorden. «I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.» (v.38).

Trolig hadde «profetinnen» i mange år bedt om at Herren Gud måtte sende sin frelser til jødenes folk. Folket var i stor nød slik de levde under romernes undertrykkelse. Og, etter at Malaki stod fram som den siste profet, ca. 400 år tidligere, har det vært stille fra Gud. Ikke et eneste profetisk ord har kommet fra himmelen. Men nå er dagen her. Bønnesvaret har kommet til Jerusalems tempel. Oppfyllelsen av profetenes ord i det gamle testamentet ligger som en liten baby i Simeons og Annas hender.

I de to første kapitlene hos Lukas møter vi flere åndsfylte mennesker som tilber og lovsynger. Først møter vi Elisabeth (1,42-45), og senere både Maria (1,46-55) og Elisabeths mann Sakarja (1,68-79) som lovsynger. Her i kapittel 2 lytter vi til lovsangen julenatt fra englekoret (v.13-14). Og, så leser vi om Simeon (2,27-32) og Anna som begge var drevet av Ånden, og som tilba det nyfødte Jesusbarnet. Der Den Hellige Ånd er på ferde, der fødes tilbedelse og lovsang fra menneskehjerter som elsker Gud. Advents- og julesanger ønsker å skape mer enn bare god stemning. Høytidssangene bærer med seg en lovsang til og en tilbedelse av Herren Gud som valgte å stige ned til «vår arme jord».

Vitne!
Anna bruker sin munn ikke bare til å lovprise Herren Gud. Etter at hun har sett, tatt på og møtt Jesus, nærmest springer hun ut av templet for å vitne om hva hun nå har opplevd. Hun er i tidsnød. Som en gammel kvinne vet hun at hennes tid på jorden er knapp. Dagene og årene må og vil hun bruke til å vitne om det hun har «sett og hørt» (Apo.gj.4,20; 1.Joh.1,3). Anna møtte Messias. Det må verden få vite om. Slik ble Anna en profetrøst i sin tid. Hun bar «trøsten» ut til Israels folk. Alderen kunne ikke stoppe henne. Trofast hadde hun tjent Herren Gud gjennom et langt, og til tider ensomt liv. Samtidig, dette var Annas store privilegium og glede i livet; å få tjene Herren Gud.
Anne kan være til inspirasjon også for eldre mennesker i dag. Kirker og bedehus trenger eldregenerasjonen som trofast over mange år investerer tid, penger og krefter for å bygge Guds rike. Hvorfor tilber og tjener vi? Jo, for vi har selv blitt møtt av han som er «forløsning og frelse» ikke bare for Jerusalem, men for alle verdens folkeslag.

BS 2352

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

• Anna kalles «profetinne». Hva ligger det i det å ha en profetisk nådegave? (se gjerne 1.Kor.14).
• Tenk over/ samtal om unnskyldningene: «Jeg er for ung/gammel!» Hvorfor tror du/dere at alder ikke er avgjørende for Gud nå han kaller?
• Hvilke «nattlige tjenester» som ingen andre ser tror du Herren Gud har kalt deg til?
• Jesu fødsel og lovsang knyttes sammen. Hva ved julens under gir oss grunn til å lovsynge?
• Anna fortalte til alle hun møtte om Jesus. Hvordan kan du fortelle om Jesus i dag? Og, hva vil vi fortelle om Jesus?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren