Vaklende og vankende hjerte
Svein Anton Hansen, publ. 22.januar-21
Språket endrer seg sakte, men sikkert. Noen ord oppleves etter hvert som umoderne, og dermed utdaterte å bruke. Når julen kommer, finner mange av oss fram sangen som starter slik: «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.» (Hans A. Brorson, 1732).
Det er neppe bare barna som lurer på hva det betyr at «et hjerte vanker». Å vanke er et gammelmodig ord for å gå, vandre, reise. Vi møter også samme verb i sangen: «Jesus, styr du mine tanker, Jesus la meg leve så at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må!» (Elen Bernhoft, ca. 1700)
Jeg tror at et vankende hjerte også er et bankende hjerte. Når jeg kjenner meg urolig og bekymret, eller når mitt hjerte kjenner at det har kommet på avstand fra Herren Gud, da banker mitt hjerte i lengsel etter å komme nær til Jesus Kristus. Den Hellige Ånd som har tatt bolig i mitt hjerte vil dra mitt hjerte mot Jesus, min bror. Dette ropet om hjelp, har salmisten poetisk satt ord på med bildet av den tørste hjort.
«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.» (Salme 42,2)
Gud verken søker eller forventer å finne et rent og syndfritt hjerte hos meg. Nei, for det vet han at ikke noe menneske kan produsere eller vise fram. Gud ønsker derimot å ta imot vaklende hjerter. «Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.» (Salme 51,19). Det vaklende hjerte velger «å vanke» til Jesus nettopp fordi det ikke vet annet sted å gå for å søke og få hjelp.
Mitt hjerte opplever jeg derimot å være både vaklende og vandrende. Men, hva gjør nå det når jeg vet at hos Jesus finner jeg det varme, perfekte og syndfrie hjerte. Guds Sønn tar gjerne imot sønderknuste og nedbrutte, vaklende og vandrende hjerter.
Så, bli med og syng: «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; Jeg kan deg aldri glemme velsignet julenatt!»
TRV 282
