At, men ikke når
Svein Anton Hansen, publ. 19.februar -21
Sitter du med en togtabell foran deg, så vet du både at toget kommer og når. Har du avisens TV-guide foran deg, er du også klar over at og når TV-programmet kommer til å bli sendt. Mangt og mye i hverdagen kan vi vite både at det vil skje samt når det kommer til å inntreffe. Mye i livet er forutsigbart, og slik sett egentlig lite spenning knyttet til.
I den kristne trosbekjennelsen heter det at Jesus «skal komme igjen for å dømme levende og døde». Når vi tror på Bibelen, stoler vi på at det vil skje. Men som Jesus selv sa; vi vet ikke dagen eller timen når det skjer.
Ikke bare vi som lever etter Jesus kjenner til denne spenningen mellom «at» og «når» noe skal skje. Adam, det første menneske, ble av Gud selv forsikret at en gang i tiden ville det komme en i Adams slekt som skulle «knuse slagens hode» (1.Mos.3,15). Stamfar Abraham fikk av Herren selv beskjed om at i hans ætt skulle alle jordens slekter bli velsignet i ett menneske (1.Mos.12 og 15). Men, når det skulle skje, nei, det fikk heller ikke han som Adam vite. Herren Gud forkynte for kong David at i hans kongeslekt skulle en evig konge regjere. Hans kongedømme skulle alltid stå fast for Guds ansikt. (2.Samuel 7). Kong David trodde dette ville skje, men visste ikke når. Og, profeten Jesaja fikk frambringe Messias-profetien om jomfruen som skulle føde sønnen Immanuel. (Jesaja 7,14). Selv fikk Jesaja ikke oppleve dagen for guds-sønnens komme.
Slik kunne vi fortsatt og lest i det gamle testamentet om profeter, konger og andre som fikk vite at frelseren skulle fødes. Ingen av disse fikk kunnskap om når det skulle skje. Men, så en dag var tiden kommet. Nå skjedde det som mange hadde ventet på i århundrer:
«Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Galaterne 4,4-5).
Jesus skal komme igjen. Vi tror og bekjenner «at» det vil skje, men vet ikke «når». I Guds times fylde vil også dette skje. Nå venter vi ikke lenger på barnet i krybben, men frelseren og dommeren Jesu endelige og siste komme.
TRV 290
