Å ofre for evangeliet
Av Svein Anton Hansen, publ. 4.februar-21
Å ofre - det er ikke noe som naturlig ligger for oss mennesker. Vi vil gjerne ha og få, mer enn vi ønsker å gi og ofre. Likevel kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvor mye vi er villige til å ofre for troen på Jesus. For, svaret på det spørsmålet vil egentlig avsløre hvor mye (eller lite) Jesus og den kristne troen betyr for oss.
Så, "alt!" må blir det korte og enkle svaret på spørsmålet om hvor mye det er verdt å ofre for evangeliet. Og, egentlig også det riktige svaret. «Alt» oppleves nok lett å si når en ikke erfarer forfølgelse og omkostninger ved å tro på Jesus. Men den forfulgte kirke må stadig vurdere denne kostnaden.
Vi tenker gjerne «misjon» når vi snakker om å ofre for evangeliet. En mor og en far som for 150 år siden seilte ut fra havnen i Stavanger på vei til Afrika som misjonærer, mens barna ble igjen i Norge (av frykt for malaria). Enkelte foreldre ble borte kanskje de neste 5-10 årene før de så barna igjen. Da snakker vi virkelig om «offer».
Kanskje i større grad nå enn tidligere tider spør vi oss om vi har rett til å ofre så mye på vegne av andre mennesker, familien vår. Vil mitt valg om å tjene gjøre skade på andres liv og tro?
Jesus sa «følg meg!» (Matteus 4,19; 9,9; 19,21 m.fl.) Hver enkelt kristen må tenke over hvilke praktiske konsekvenser (tid, økonomi, krefter) det får for sitt liv å følge Jesus. Jeg verken kan eller skal dømme andres valg. Vi står som enkeltmennesker ansvarlige overfor Gud og det kallet han gir oss.
Selve evangeliet handler egentlig om offer; Jesu offer. Han gav og ofret alt. Jesu offervilje kan stå som et forbilde for våre liv.
Mange andre i verden, spesielt i muslimske land ofrer enormt mye for troen. Men hva ofrer vi her i Norge? Komfort?
Som kristne i et velstandssamfunn og fredelig samfunn som Norge tar vi oss kanskje i å tenke: «takk og lov at jeg bor her og ikke i et land der man blir forfulgt for å være kristen. De må nok misunne slike som meg.»
Men – kanskje er det vi som har mest å lære av forfulgte kristne, og ikke motsatt. De som ofrer mye for troen viser dermed hvor høyt de setter sin kristne tro. Jesus først!
Flere har sikkert hørt troverdige historier der norske kristne har sagt til forfulgte kristne: «Vi skal huske å be for dere, at dere må bli bevart i troen». Den forfulgte kristne svarte: «vi skal huske å be for dere lite prøvede kristne, at dere må bli bevart i troen.»
Samtidig tenker jeg på kristne familier som kanskje bor på steder i Norge med få andre bekjennende kristne. Noen opplever at barnet og ungdommen deres ikke har noe kristent miljø å gå i, og kanskje også faller fra troen. Eller de som voksne selv ikke finner andre å ha bibelgruppe, gå i forening med. Denne ensomhetsfølelsen å være enslig som kristen på sitt hjemsted, opplevels nok som et stort offer for mange.
OPKL 542
Les også "Hva vil det si å sette Gud på førsteplass i livet - og hva da med familien min?"
