Undring og beundring
Svein Anton Hansen, publ. 16.april-21
Når vi leser i Paulus sine brev, så vil vi oppdage hans forkjærlighet for ord som «forsoning» og «rettferdighet». Hvordan kan vi tenke rett om disse teoretiske og teologiske begreper, som fort kan oppleves både trauste og tørre? Forsoningen og rettferdiggjørelsen kan vi se fra ulike perspektiver:
Som et regnestykke som går opp og svaret stemmer. Synd + forsoningen = tilgivelse.
Som en himmelsk frikjennelses-dom jeg kan få glede meg over.
Som en usynlig virkelighet jeg bare må tro eksisterer.
Som en bibelsk nedtegnet sannhet jeg bare skal få akseptere og hvile i.
Og samtidig – forsoningen inneholder så mye mer enn hva disse perspektiver og synsvinkler kan forklare meg. Forsoningen i Kristus kan jeg også få beundre som et vakkert maleri. Det øyet beundrer, skaper en indre undring. Tenk at han som hang på korset, han gjorde det for meg! Tenk at det nettopp var for mine synder han ble spikret fast og gikk inn under Guds vredesdom! Tenk at det til og med var for synder jeg frivillig og med fullt overlegg gjorde at Jesus selv frivillig gikk i døden for! Ja, tenk han ville forsone for sånne som meg!
«Han [Jesus] som ikke visste av synd, har han [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham [Jesus] skulle få Guds rettferdighet.» (2.Kor.brev 5,21).
Må jeg aldri stoppe å undre meg over at den evige og hellige Jesus valgte å dø og bli gjort til synd i mitt sted. Må jeg aldri stoppe å undre meg over at jeg som totalt mangler Guds hellighet og rettferdighet får begge deler i gave av ham som byttet hellighet og rettferdighet mot synd. Nei, må jeg aldri stoppe å beundre Guds kjærlighet utøst og framstilt på et blodig og forbannet kors. Dette korset kan også forsone fortapte meg med himmelens og jordens skaper, herren over min evighet.
TRV 306
