Hun som fikk syndene tilgitt (Lukas 7,36-50)
Pixabay/CCL

Hun som fikk syndene tilgitt (Lukas 7,36-50)

Både Simon og «synderinnen» er skyldnere og syndere overfor Herren Gud. Samtidig, kvinnen som salvet Jesus hadde fått flere og større synder tilgitt, og dermed elsket hun Jesus mer enn det Simon klarte å gi uttrykk for.
Svein Anton Hansen, Lukas 7,36-50, 2.søndg i fastetiden, publ. 24.februar-21

Hvem av oss mennesker velger å ta imot Jesus? Hvem av oss er det Jesus vil ta imot? Hvilke mennesker vil åpne sitt hjerte for Jesus? Hvem åpner Jesus sitt hjerte for? Hvilke av oss syndere vil elske Jesus mest? Og, hvem av oss skrøpelige mennesker er det Jesus elsker? Ja, slik kan vi spørre og sette vår og Jesu kjærlighet og evne til å tilgi i kontrast til hverandre. Mennesket verken kan eller bør måle sin evne til godhet opp mot Guds ubetingede kjærlighet og godhet overfor syndere.

Hos menneskene vil vi derimot finne ulik grad av kjærlighet og hengivenhet når det kommer til det å elske Jesus. Denne forskjellen blir malt tydelig ut for oss når vi leser om fariseeren Simon og synderinnen som møtes ansikt til ansikt ved Jesu føtter. Bibelteksten fra Lukas 7 forteller om to mennesker som tok imot, åpnet opp sitt hjerte og elsket Jesus, men med ulike motiver og med ulik hengivenhet.

«36 En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven. 39 Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne. 40 Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! 41 En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? 43 Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han etterga mest. Han sa til ham: Du dømte rett! 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse føttene mine fra den stund jeg kom inn. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet føttene mine med salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. 48 Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. 49 Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? 50 Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»

Navnløs kvinne på mannsmøte
Stort sett var Jesus og fariseerne i konflikt med hverandre. Her hos Lukas leser vi en fortelling hvor en av fariseerne hadde tatt sjansen på å åpne hjemmet sitt for Jesus. Lukas som er alene av evangelistene om å skrive ned denne episoden, forteller bare nøkternt at Jesus ble invitert på mat hos Simon. Hva som eventuelt var fariseerens baktanke med besøket, blir bare spekulasjoner.

Trolig var flere av Jesu disipler, og muligens andre også til stede under måltidet. Lukas skriver at noen «var sammen med ham ved bordet» (v.49), uten at vi konkret vet hvem Lukas her sikter til.

I alle fall kommer en kvinne inn i Simones hus og tar både plass og oppmerksomhet. Ikke usannsynlig entrer hun et mannsmøte. Dermed gjør kvinnen som kalles «synderinne» (v.37) noe høyst sosialt uhørt. Hun bryter noen grenser for høflighet, god oppførsel, kjønn og anseelse. Vi kan anta med stor sannsynlighet at fariseeren Simon omgav seg med andre religiøse ledere og folk med høy sosial status i samfunnet. Hva kvinnen hadde gjort eller hvilket liv hun levde, som kvalifiserte til den lite positive karakteristikken «synderinne», skriver ikke Lukas noe om. Men, ikke usannsynlig ble begrepet «synderinne» brukt om ei kvinne som enten var prostituert eller på andre måter levde et utsvevende seksuelt liv.

Opp gjennom kirkehistorien har mange feilaktig tenkt at kvinnen i fortellingen er Maria Magdalena. Dermed har hun i kirkekunst og på andre måter blitt framstilt som en prostituert. Men, ingen andre steder hos evangelistene kan vi lese noe som tyder på at Maria Magdalena hadde levd et spesielt syndig liv. Andre igjen har tenkt at kvinnen i denne fortellingen er Maria, søster til Martha og Lazarus. Dette fordi vi hos de andre tre evangelistene (Matteus 26,6-13; Markus 14,3-9 og Johannes 12,1-8) leser at nettopp denne Maria salvet Jesu hode med kostbar salve noen få dager før han skulle korsfestes. Men, fortellingen her hos Lukas skjer verken rett før påsken, heller ikke i Betania hvor Maria og søsknene bodde.
Så – vi kan ikke vite mer om denne navnløse kvinnen her hos Lukas annet enn at hun kom som en «synderinne», men gikk ut av huset tilgitt og rettferdig for Gud.

Likt og ulikt
Fariseeren Simon og «synderinnen» - vi møter to mennesker med mange åpenbare ulikheter, samtidig også med noen grunnleggende likheter.

Begge tok de en kalkulert sjanse og en høy risiko ved å møte Jesus. Kvinnen kom inn og tok hovedrollen i dette mannsmøtet. Og for Simon som fariseer kunne han stå i fare for å bli utstøtt av de andre fariseerne fordi han åpnet hjemmet sitt for ham som de jødiske religiøse lederne så på som en fiende.
Ellers framstår nok ulikhetene tydeligst mellom kvinnen om Simon. I både egne og andres øyner ble kvinnens liv og verdighet vurdert lavt, mens Simon høstet høy status og ros for sin ytre sett moralske måte å leve på.
Videre – for Simon var kanskje Jesus et middel for å oppnå høyere popularitet blant folkemassene som satte pris på denne profeten fra Galilea som gjorde så mye godt. For «synderinnen» var Jesus selve målet for hennes handlinger. Hun bare måtte oppsøke Jesus for å få tilgivelse og gjenopprettelse for hennes levemåte og valg i livet. Kvinnen søkte en ny start i livet. For Simon derimot var besøket av Jesus kanskje bare en mulighet til å få bekreftet at hans egen måte å leve på var akseptabel nok. Kvinnen var i behov av en frelser. Simon derimot så på Jesus som et fascinerende forbilde, en fornuftig filosof, men neppe som en fullkommen frelser for sine synder.

Ulikhetene disse to imellom kommer også tydelig fram i hvordan de ser på livene sine, måten de lever på. De bærer på ulike selvbilder. «Synderinnen» var både heldigvis og dessverre klar over sin situasjon. Hun opptrådte derfor ærlig overfor Jesus med hvem hun var og hvordan hun levde. Simon derimot, hans selvbilde ble bekreftet av å sammenligne seg med kvinnen. I sitt indre tenkte han: «Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.» (v.39). Simon var moralsk indignert over kvinnens liv, mens han så på seg selv som rettferdig. Han ville være noe han i Guds øyne trolig ikke var – «rettferdig».

«Men hun»
Tre ganger i bibelteksten fra Lukas 7 møter vi uttrykket «men hun ...» (v.44-46). Jesus setter «synderinnen» og Simon sine valg og handlemåter over Jesus opp mot hverandre. Fariseeren har akkurat irritert seg over at Jesus lar en slik kvinne få berøre ham. Men Jesus roser den navnløse kvinnen at hun er så raus, gavmild og viser sin takknemlighet ved måten hun behandler Jesus. Hun vasker, kysser og salver Jesu føtter. Fariseeren Simon derimot, han verken gir Jesus vann til føttene, noe velkomstkyss eller salver hans hode. Jesus kritiserer slik Simon for å vise seg passiv og sparsommelig overfor Jesus, selv om Simon har inviterte Mesteren hjem til seg på mat.

Både kvinnen og Simon satte pris på Jesus. Men, kvinnens kjærlighetsgjerninger overgikk Simons distanserte og avmålte måte å uttrykke sin beundring overfor Jesus.

Elske mest?
For at Jesus skal få fariseeren Simon til å forstå det store i kvinnens handlemåte, så forteller Jesus en lignelse om en pengeutlåner og to skyldnere. «En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden.» (v.41-42). Så stiller Jesus Simon følgende retoriske spørsmål: «Hvem av dem vil elske ham mest?» (v.42). Og Simon svarer: «Jeg antar, den som han etterga mest», hvor på Jesus repliserer: «Du dømte rett!» (v.43).

Jesus ønsker at Simon selv skal finne svaret og dermed klare å innse to sannheter. For det første er både Simon og «synderinnen» skyldnere og syndere overfor Herren Gud. Og for det andre – kvinnen som salvet Jesus hadde fått flere og større synder tilgitt, og dermed elsket hun Jesus mer enn det Simon klarte å gi uttrykk for. Begge var de syndere og hadde slik sett skyld og syndegjeld å betale overfor Herren Gud.

Hva, samt mengden på det vi får tilgitt av synder vil henge nøye sammen med en kristen sin takk og tilbedelse. Paulus skriver bl.a. følgende om forholdet synd og nåde: «Der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Romerne 5,20). Dette skal ikke misforstås som en fullmakt til å synde, for å få oppleve mer av Guds nåde. Denne sammenhengen mellom synd og nåde, tilgivelse og takk, oppsummerer Jesus på følgende måte overfor fariseer Simon: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (v.47).
Synderinnen var smertelig klar over det syndige livet hun levde. Hun kom ikke til Jesus for å få syndenes tillatelse, men i stedet syndenes tilgivelse. Dette ønsket og behovet i kvinnens hjerte så Jesus. Derfor tilgir han henne syndene. Noen av de som var til stede under måltidet i Simons hus stusser over at Jesus kan tilgi synder. «Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder?» (v.49). Men Jesus sier til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (v.50).

Annerledes
Episoden vi leser om i Lukas 7, forteller om mennesker som er og opplever seg «annerledes» enn noen av de andre vi møter i fortellingen. Både fariseeren Simon og «synderinnen» opplever seg annerledes i forhold til den andre. Og, begge møter de i Jesus en som behandler de annerledes enn de både hadde fortjent og trolig tidligere opplevd. Kanskje erfarte kvinnen for første gang en mann som ikke så henne primært som en kropp å utnytte, men som så til hennes hjerte. Jesus gav kvinnen verdighet og ikke skam. Sjelden har to så ulike mennesker møttes og berørt hverandre som «synderinnen» og den hellige Jesus her gjør.

Den største forskjellen i historien ligger ikke mellom kvinnen og fariseeren. Nei, ulike i synder til tross, så er forskjellen størst disse to i forhold til Jesus Kristus, han som ikke noen gang gjorde en synd. Jesus er den syndfrie av natur, ikke bare en gradvis forskjell i synd. Nei, vi har å gjøre med en vesensforskjell mellom Guds Sønn og to syndige mennesker.

Videre – Jesus gir annerledes enn mennesker. Gud gir etter behov, ikke etter fortjeneste. Den treenige Gud gir mennesker det vi trenger, ikke det vi fortjener.

elsker også Jesus annerledes enn mennesker gjør. Mennesket har en iboende lyst til å elske det og de som er like oss selv. Derfor var det så vanskelig for Simon å elske «synderinnen». Gud derimot klarer samtidig å elske synderen selv om han hater synden. Mens mennesker elsker «betinget», elsker Jesus «ubetinget».

Til slutt – Jesus regner annerledes. Mennesker regner i balanse og likhet. Vi prøver å gi gaver lik i verdi det vi selv får. Mennesket synes det er vanskelig å tilgi mer enn man selv har blitt tilgitt, i alle fall ikke mer enn hva vår skyldner innrømmer å ha gjort av galt mot oss.
Den treenige Gud tilgir mye mer enn hva vi både innrømmer av galt og vet om. Om Gud ikke hadde gjort det, så hadde mennesket levd uten håp for evigheten.

Menneskets håp er knyttet til at Jesu død er annerledes enn vår død. Vi dør på grunn av våre synder. Hans død var en stedfortredende død for våre synder, også for syndene til fariseeren Simon og den navnløse «synderinnen».

BS 2108


Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Kvinnen, «synderinnen» brøt noen sosiale grenser for å komme nær Jesus. Hvorfor tror du/dere hun risikerte så mye for å oppsøke Jesus?
  • Hvilke ulikheter møter vi mellom kvinnen og fariseeren Simon?
  • Hva i disse to personers liv kan du kjenne deg igjen i?
  • Hvordan kan vi gå fra en passiv og sparsommelig holdning overfor Jesus til å bli mere raus, gavmild og takknemlig?
  • Bruk 1-2 minutter på å tenke over hva Jesus har tilgitt deg/ dere for – og så be/takke for dette.
  • På hvilke måter er, tenker og handler Jesus annerledes enn oss mennesker?
Powered by Cornerstone