Forsonet med Gud og til tjeneste (2.Kor. 5,18-21)
Pixabay/CCL

Forsonet med Gud og til tjeneste (2.Kor. 5,18-21)

Gud tilbyr helt frivillig å ta vår synd og i bytte gi oss sin rettferdighet. Gud tar menneskets søppel og bytter det mot noe verdifullt vi ikke kan klare oss uten – hans vennskap og tilgivelse.
Svein Anton Hansen, 2.Kor.5,18-21, 4.søndag i fastetiden, publ. 10.mars-21

Apostelen Paulus etterlot seg hele 13 brev, som vi finner i det nye testamentet. To av disse ble sendt til menigheten i den greske byen Korint. Ja, faktisk kan det se ut som om han også hadde skrevet enda to brev til denne menigheten, brev som dessverre ikke ble bevart for ettertiden.
Begge Korinterbrevene vi har i NT inneholder kjernestoff for å forstå ikke bare Paulus sin lære og forkynnelse, men også kjernen og sentrum i den kristne tro – hva det vil si å bli rettferdig for Gud, og hvordan vi blir nettopp det.

I det 5. kapittel i 2.Korinterbrev forklarer samt forsvarer Paulus den tjenesten han mener Jesus har gitt ham – å vitne om Jesu lidelse, død og oppstandelse som beviset på Guds kjærlighet til oss. Jesu soningsdød er grunnlaget for at det syndige menneske kan bli sett på som rettferdig for Herren Gud, av Herren Gud selv.

«18 Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. 19 For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. 20 Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! 21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.»

Bakgrunnen for forsoningens tjeneste
I Korintermenigheten fantes det også de som kjente på en viss skepsis overfor Paulus og hans forkynnelse. Kanskje syntes noen at forkynnelsen ble for teoretisk og nøktern, mens de selv kunne vise til ekstatiske og spennende åndelige opplevelser. Derfor hadde Paulus behov for også å forsvare den vitnetjenesten han stod i. For, ekstraordinære åndelige opplevelser kan nok bygge opp troen til den enkelte, men kun forkynnelsen av Guds Ord kan bygge opp en hel menighet. Evangeliet om Jesus Kristus baserer seg ikke på subjektive følelser og enkeltopplevelser, men på et objektivt budskap om at Gud vil og kan forsone mennesket med seg selv.

«Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.» (v.11).
Paulus gjør sin tjeneste ut fra at han elsker og frykter Herren Gud, og at han samtidig elsker, men ikke frykter mennesker og hva de måtte mene om hans tjeneste.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» (v.14-15).
Apostelen ønsker her å understreke for korinterne at hans tro og forkynnelse kun bygger på Jesu Kristi død og oppstandelse. Nettopp på denne konkrete måten viser Gud sin kjærlighet; at han sender sin egen Sønn for å dø for menneskers synder. Og, Jesus viser sin kjærlighet ved å velge lidelsens og korsets vei. Disse kjærlighetshandlingene fra Faderen og Sønnen skaper så en tvingende kraft i Paulus sitt indre. Han vil bruke resten av sitt liv til å vitne om muligheten for forsoning mellom Gud og mennesket. Jesus døde for syndere, og i og med hans død er også vi døde for synden. Jesu kors er dødsdommen over vår selvopptatthet, synd og egoisme.

Så konkluderer Paulus på følgende måte om hvordan Gud ser på den som bekjenner troen på Jesus: «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (v.17). Kristendomsforfølgeren Paulus hadde blitt et nytt menneske. Livet ble totalt forvandlet da han møtte Jesus utenfor byen Damaskus (Apo.gj.9). Apostelens verdisett ble der snudd på hodet. Paulus sin blodige og syndige fortid ble i Jesu forsoningsblod vasket bort. Nå hadde han startet på et nytt kapittel i livet, hvor Jesu liv, død og oppstandelse satte kursen for resten av hans liv og forkynnelse, tid og prioriteringer.

Forsone 5x
I versene 18-20 møter vi substantivet «forsoning» og verbet «å forsone» hele fem ganger. Paulus skriver om at mennesket kan bli forsonet med Gud. Og, videre bruker han uttrykkene «forsoningens tjeneste» (v.18) og «budskapet om forsoningen» (v.19). Enkelte bibeloversettelser bruker ordet «forlike» i stedet for «forsone».

Ordet som er brukt på den greske grunnteksten betyr opprinnelig å bytte, forandre, skifte form, eller også å veksle penger. I overført betydning, slik Paulus bruker det, uttrykker ordet «forsoning» et bytte, en forandring fra fiendskap til vennskap. Faktisk er det kun Paulus som bruker dette begrepet i det nye testamentet, og da i betydningen å bli forsonet med Gud.
For Paulus uttrykker «forsoning» en dyp og grunnleggende åndelig sannhet – at Jesus med sin død har gitt mennesket muligheten til å bli Guds venn, siden synden som hindrer fellesskapet med ham nå er borte på grunn av korset og oppstandelsen.

Den negative og mørke bakgrunnen for behovet for forsoning, er at mennesket på grunn av våre synder er Guds fiender. Syndene våre gjør at vi i utgangspunktet står under Guds vrede, og ikke under hans nåde. Vi er i desperat behov for å komme inn på trygg og sikker grunn – Guds nåde og vennskap. Veien og måten til å bli forsonet med Gud kaller Paulus «å bli rettferdiggjort».
Dette skriver han ganske utførlig om i Romerbrevet. Her noen vers fra kap.5, v.8-11 som forklarer overgangen fra å være Guds fiende til å bli forsonet med Faderen
: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.»

Synd og misgjerninger
Den religiøse menneskenatur, som helst vil være selvhjulpen, prøver på ulike måter å gjøre seg til Guds venn. Som syndere kan vi nok innrømme at vi ikke bare gjør feil, men til og med krenker himmelens og jordens skaper. Men samtidig, vi håper innerst inne at våre gode gjerninger, en ordnet og vellykket religiøs levemåte eller noen store og ekstraordinære åndelige opplevelser, kan være vårt bidrag til å gjøre Herren Gud mer vennlig innstilt overfor oss. Slik prøver mennesket på så ulike måter å tilfredsstille den hellige og fryktinngytende Gud.

Mennesket bør ikke håpe på at vi i stor nok grad lykkes med våre kristelige anstrengelser. Nei, håpet ligger i at mennesket kommer til det punkt at det kapitulerer for egne forsøk på å tilfredsstille Guds hellighet for å gjøre seg til venn med Gud.
Paulus formulerer evangeliet på følgende måte til korinterne: «
For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.» (v.19).
Jesu forsoningsgjerning gjør at Herren Gud ikke lenger «tilregner» oss synden. Skyldbrevet med våre synder har Gud selv revet i stykker. Gjeldsbrevet er kastet bort, utslettet slik at Herren selv ikke lenger ser det. Skylden som stod på det enkelte menneskets konto, er nå strøket ut ved Jesu Kristi dyrebare soningsblod. Alt er oppgjort og betalt. Menneskets forsøk på akseptable betalingsmidler bare forkludrer det som allerede er gjort opp.

Vi skal også legge merke til hvem som er den handlende og aktive part i disse bibelversene fra 2.Korinterbrev kap.5. I vers 19 leser vi tre verb («forsone», «tilregne» og «betro et budskap»). Alle verbene har Herren Gud som subjekt, mens mennesket er objektet – mottakeren. Forsoningen er alltid Guds handling og verk. Han er den aktive, mens mennesket får være mottakeren av alle godene som kommer fra forsoningen.

Salig bytte
«Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» (v.21). Slik formulerer Paulus seg når han kort og presist vi fortelle korinterne om at Gud kan og vil bytte synd med rettferdighet. Grunnlaget for forsoningen er at Jesus som Guds Sønn er syndfri. Var han ikke det, så kunne ikke Jesus fra Nazareth ha sonet synderes synder. Bare en som er 100 % syndfri har muligheten og retten til å ta bort overtredelser og misgjerninger. Forfatteren av Hebreerbrevet maler denne sannheten ut med følgende ord: «Vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» (Hebr.4,15).
Jesus visste nok godt hva synd var for noe, men ikke på den måten at han falt i synden selv. Fordi han var Guds Sønn, stod han imot djevelens angrep. Vi faller enklere for fristelsene siden vi bærer med oss en syndig natur i vårt indre som søker synden.

Så velger altså Gud å inngå en byttehandel med mennesket. Gud tilbyr helt frivillig å ta vår synd og i bytte gi oss sin rettferdighet. Gud tar menneskets søppel og bytter det mot noe verdifullt vi ikke kan klare oss uten – hans vennskap og tilgivelse. Denne byttehandelen omtales av og til som «det salige bytte». Det syndige menneske verken kom på eller foreslo et slikt bytte. Nei, initiativet til byttet og forutsetningen for at det kan gjøres, ligger fullt og helt på Herren Gud selv.

«Guds rettferdighet» er kanskje det mest sentrale teologiske begrep vi har fra Paulus. Primært i Romerbrevet, men også i de fleste andre brevene maler han ut hva det vil si å bli rettferdig for Gud. Rettferdighet står som motsatsen til synd. Begrepet er hentet fra rettsspråket. Den som «erklæres rettferdig» blir frikjent i dommen. På grunn av Jesu Kristi korsdød for våre synder, frikjennes vi for Guds domstol og får i tillegg det evige livet som en gave. Den synden den enkelte av oss eide, ble på korset overført til Jesus, lagt på hans skuldre. Han, den rene og uskyldige, ble dømt som en synder, for at vi syndere skulle regnes som rene og rettferdige for Gud.
Nettopp her er vi ved selve kjernen i evangeliet og en evangelisk kristendomsforståelse. Gud bytter synd og rettferdighet. Det er han som utfører byttet, ikke vi. Og, han gjør det helt gratis. Men kostnadsfritt var det ikke – det kostet Guds Sønn livet.

Ambassadør
«Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!» (v.20).
Ordet som Paulus her bruker for «utsending», kan også oversettes med «ambassadør». En kristen verken tjener eller forkynner et budskap han selv har kommet på. Vår autoritet baserer seg ikke på at vi selv garanterer for budskapet. Nei, når en kristen forkynner og vitner om forsoningen med Gud, så representerer vi Herren Gud som er opphavet til dette evangeliet. Kristne sendes ut med en fullmakt til å representere den treenige Gud som den virkelige oppdragsgiver. Alle troende som har fått gaven «forsonet med Gud», har også fått tjenesten å dele «budskapet om forsoningen». Denne oppgaven, dette kallet tilhørte ikke bare Paulus, Peter, Timoteus eller de andre apostler og forfattere i det nye testamentet. Nei, vitneplikten har Gud lagt på alle som tror. Alle troende kalles til å tilby også andre fellesskap med Herren Gud. Vi innbyr mennesker som nå står under Guds vrede og tilhører Satans rike, til å komme inn under Guds nåde og bli borgere av Guds Rike. Velkommen til å flytte adresse for evigheten – å få del i det salige byttet!

BS 2110

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tenk over/ samtal om hva som ligger i denne påstanden: Evangeliet om Jesus Kristus baserer seg ikke på subjektive følelser og enkeltopplevelser, men på et objektivt budskap om at Gud vil og kan forsone mennesket med seg selv.
  • Tenk over/ samtal om følgende setning: Jesus døde for syndere, og i og med hans død er også vi døde for synden. Jesu kors er dødsdommen over vår selvopptatthet, synd og egoisme.
  • Prøv med egne ord å forklare for deg selv, eller overfor de andre i gruppen, hva som menes med ordet «forsone».
  • Hvordan går vi fra å være «Guds fiender» til å bli «forsonet med Gud»?
  • Hvilken trøst kan du finne i at Gud alltid er den aktive og handlende part når vi kommer til forsoningen?
  • Prøve med egne ord å forklare «det salige bytte» - med tanke på at du kan bruke ordene til å vitne for en som ikke tror på Jesus.
Powered by Cornerstone