Rettferdig på alle sine veier

Av: Asbjørn Kvalbein

De har ikke tatt det spranget som Paulus gjør i Romerbrevet. De har hørt om Gud og Jesus, men de kan ikke begripe at Gud, slik han har vist seg i Jesus, virkelig kan være FOR dem.

Gud er annerledes

Da er det viktig at vi lærer Gud bedre å kjenne. Bibelen er eneste kilde vi har å holde oss til. Alt annet blir spekulasjoner. Gud er annerledes enn vi kan tenke oss. Han er større i sin kjærlighet enn noe menneske kan forestille seg. I en salme i Bibelen er det sagt slik: «Herren er rettferdig på alle sine veier, trofast i alt han gjør.» (Sal 145:17)

Realistisk om mennesket

Rettferdig på alle sine veier – det tar utgangspunkt i et realistisk og dessverre pessimistisk syn på mennesket. Romerbrevets tredje kapittel: «For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud.» (v. 10)

Videre fra vers 19: «Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever.» (Rom 3:10-20)

Loven og evangeliet

Loven er Guds første ord. Men heldigvis er det ikke det siste. Det siste er et som kommer rett fra Jesu munn: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Joh 3:17)

Paulus skrev om evangeliet: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3:21-24)

Gode nyheter

Her er gode nyheter for deg som vil leve i et rett forhold til Gud. Det avhenger ikke av deg – hvor mye du klarer å få til, hvem du er, hvordan du oppfører deg, dine sterke sider, dine svake sider, din hemmelige fortid, din familiebakgrunn, din utdannelse, hvordan du ser ut, osv. Din identitet er fast forankret i det som Jesus har oppnådd, ikke hva du har fått til. Han er sterk, ikke du. Han har fått det til, ikke du. Han har seiret, ikke du.

Derfor er Jesus selv evangeliet, ikke bare fordi han er Gud, men fordi han er Gud for oss. Han er virkeliggjør Guds bevegelse mot sitt syndige folk. Det er gjennom Jesus vi får del i Guds nåde.

Gud beveger seg mot oss, selv når vi løper bort fra ham. Jesus er den som gir nåde, og han er den som nåden gis ved. Og denne nåden, som bor i og er blitt legemliggjort i Jesus Kristus, er Guds kraft til frelse.

Jesus er noe mye bedre enn en frelser, Han er Din Frelser.

En verden som ikke kjente Ham

Paulus skrev Romerbrevet til en menighet som han ikke hadde grunnlagt. De kjente ham ikke. På samme måte kunngjorde Jesus, ja, han er faktisk selv budskapet til en verden som ikke kjente ham. I Joh 1:10 står det at «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.» (Joh 1:10)

Guds budskap om nåde er alltid et budskap til et folk som er fremmede for ham.

Paulus skrev for å fortelle romerne det samme som Jesus kom for å fortelle om og være til for, et godt budskap for verden. Du klarer ikke dette på egen hånd. Men ikke mist motet. Gud har en Sønn, og denne Sønnen er en Frelser. Din Frelser.

Noah

Nå tar vi et sidesprang til Det gamle testamente.

Noah blir av og til presentert som den første personligheten i Bibelen som det virkelig er verdt å etterligne. Skriften forteller at Gud bestemte seg for å utrydde menneskeheten fordi «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang.» (1Mos 6:5)

Legg merke til måten det sies på: Alt de ville og planla – alle dager. En slik måte å si det på gir ikke rom for mange unntak, ikke engang for Noah.

Det ble sagt av Herren: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden … For jeg angrer at jeg har laget dem.» (v. 7)

Men så sies det likevel at «Noah var en rettferdig mann, en helstøpt mann i sin tid. Noah vandret med Gud.» (v. 9)

Fant nåde

Hvordan henger dette sammen?

Vi kommer derfra og hit, fra synd til rettferdighet, ved det storartede i vers 8, som kaster flomlyset over Guds nåde-initiativ: «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» (v. 8)

Noen leser dette og tror det innebærer at Gud gjennomsøker verden for å finne en eller annen som er rettferdig. Og så endelig finner han Noah og kommer med et sukk av lettelse: «Puh, der har vi endelig én.»

Men det er ikke dette som sies.

Nåde er det viktige stikkordet. Det var tilfelle her som det alltid er i forholdet mellom Gud og menneske. Det var Gud som fant oss, ikke vi som fant Gud. Vi er det vi er i dag, ikke fordi vi fant nåde, men fordi nåden fant oss.

Nåden fra Gud var nødvendig for å flytte Noah fra flokken av urettferdige til flokken av de frelste. Noahs rettferdighet er ikke en forutsetning for at han fant nåde, selv om vi lett oppfatter det slik. Hans rettferdighet er en følge av at han allerede hadde mottatt nåde.

Nåde til dem som ikke fortjente den

Evangeliet er ikke en fortelling om at Gud møter syndere på halvveien. Nei, nyheten er mye større enn som så. Evangeliet er at Gud gir nåde til dem som ikke fortjener det. Syndere – som Noah og resten av oss – er mottakere av en forutgående nåde som forvandler alt, den puster nytt liv inn i oss, og den bærer oss fra urettferdighet til rettferdighet uten at vi bidrar med så mye som ett gram.

Men er vi egentlig så store syndere?

Vi er ikke fullkomne, sier vi til oss selv, for i det minste bruker vi mer tid sammen med barna enn «de og de» gjør. Vi har våre svakheter, men i det minste bruker vi ikke alle pengene på luksus, slik som «de» gjør. Vi er alltids syndere, men i det minste er vi med i en menighet og ganske trofaste, noe som «de» ikke er. Så lenge vi er forskjellige fra «dem», tenker vi at vi er ok.

En brannfakkel

I dette mønsteret av å la «dem» være årsak til all verdens problemer, kaster Paulus inn en brannfakkel: Alle «dem» i kapittel én blir til «deg» i kapittel to.

Paulus sier det slik i slutten av det første kapitlet: «De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap.» (Rom 1:21-22)

«Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv.» (Rom 2:1)

Men enda så smertefull denne historien begynner, så slutter den med gode nyheter: Ved det livet og offeret som Jesus har gitt oss del i, gir Gud liv av døde og rettferdighet ut av synd.

Han tar skylden

Faktisk setter Jesus seg selv i «dem»-kategorien. Han tar skylden for alt som er galt i verden. Han identifiserer seg med «dem». Det betyr at han identifiserer seg med deg, slik at du kan bli identifisert med Ham.

I evangeliet har Gud kastet om på alle våre moralistiske holdninger. Han har erklært at dårlige mennesker er gode – på grunn av alle de gode egenskapene Hans Sønn har.

Har du noen gang skrevet en epost, og så har du pusset på den, ja, kanskje lagt til noe mer, noe unnskyldende. Eller har du nølt med å ringe til en eller annen? Kanskje blir mottakeren en slags skygge av loven, fordi du frykter kritikk eller rett og slett dom fra mottakeren. Vi plasserer folk veldig lett inn i en slik rolle.

Selvforakt og selvhat

En slik følelse av lov og dom er helt allmennmenneskelig. Paulus skriver at den er lagt inn i alle menneskers hjerter. Også de som ikke tror på Gud, kan streve med selvforakt eller selvhat like mye som troende. Ingen er helt fri fra å ha skyldfølelse, for loven er ikke avhengig av at vi tror på den.

Noen av oss samler til og med opp en følelse av nederlag. Vi stabler opp dom over dom, og vi blir forgiftet av en røst som stadig sier: Du er ikke god nok.

Men inn i denne situasjonen kommer Guds nåde. Nåden er den gaven som kommer uten noen «strings attached», uten noen betingelser med liten skrift. Den er en enveiskjørt kjærlighet. Det er dette som gjør den så god. Den er en erklæring som gjelder en gang for alle, at «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1)

Nådens evangelium kunngjør at Jesus kom for å frikjenne den skyldige. Kristus kom for å utslette en gang for alle den dype dommen, både fra andre og mot andre og mot oss selv.

Han kom for å gi oss hvile i alle våre fortvilte forsøk på å takle dommen selv.

Evangeliet erklærer at skylden vår er sonet, at vi ikke lenger trenger å leve under den byrden det er å føle at vi eier den dommen vi føler.

Kravene tilfredsstilt

I Kristus er de ytterste kravene tilfredsstilt.

Den indre stemmen sier: Gjør dette, så får du leve. Men den blir overdøvet av en ytre røst som sier: «Det er fullbrakt – det er fullført!»

Guds nåde vil alltid få overhånd. Når vi en gang har uttømt alt vårt eget, står nåden der fast som fjell. Der står Han, Jesus. Slik blir det også neste gang når vi står på bar bakke, og når det skjer enda en gang, og så igjen.

Jeg har et sitat her: «Barn rømmer fra loven, og de rømmer fra nåden. De som rømmer fra loven, kommer aldri tilbake. Men de som rømmer fra nåden, kommer alltid tilbake. For nåden drar dem hjem igjen,» skrev Steve Brown.

16-åringen

I USA kan en mange steder få sertifikat for å kjøre når en er 16 år, ja, ikke bare det. Noen får også en egen bil da. En som heter Rod Rosenbladt forteller fra da han kjørte bilen sin til vrak da han var 16 år gammel. Både han og vennene hans hadde drukket. Etter ulykken ringte Rod til faren sin. Det første faren spurte om, var: «Er du uskadd? Er alt i orden med deg?» Rod sa ja. Så bekjente han for faren sin at han hadde drukket. Rod var naturligvis skrekkslagen for hvordan faren ville reagere.

Senere samme kveld, da han kom hjem, bare gråt og gråt han i fars armer. Han var forferdelig skamfull. Men da han hadde grått ferdig, kom faren med dette spørsmålet: «Hva om vi sammen drar av sted i morgen for å ordne med en ny bil til deg?»

Rod sa: «Jeg ble en kristen i det øyeblikket.» Guds nåde ble så stor og dominerende for ham. Tilgivelsen og barmhjertigheten lyste fram av farens sinnelag. Resten av livet ble Rod en ivrig talsmann for nådens teologi. Faren til Rod hadde en holdning som ikke gjorde sønnen til en alkoholiker, men fikk ham til å elske sin far og den Herren han tjente.

Hva ville du sagt til dette? Rod forteller at hver gang han forteller denne historien offentlig, kommer det noen til ham etterpå og sier at de er sinte. De sier: «Lot faren din deg virkelig slippe unna med dette? Han straffet deg ikke i det hele tatt? Tenk for en viktig anledning dette var for at faren din kunne lære deg ansvar!» Rod smiler alltid når han hører en slik reaksjon og sier: «Tror du jeg ikke visste hva jeg hadde gjort? Tror du ikke det var det mest pinlige øyeblikket i hele mitt liv så langt? Jeg var skamfull, jeg var skrekkslagen. Far talte i nåde til meg i en stund jeg visste jeg fortjente straff. Når vi opplever nåden i den slik stund, da vekkes vi til et liv i nåden.»

Selv når vi er syndere

Er ikke dette nåden? Vi vet vi fortjener straff. Når vi da mottar nåde istedenfor dom, oppdager vi nåden. Skriften sier: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom 5:8)

Gud gir tilgivelse og rettferdighet, selv om vi er syndere og mens vi ennå er fiender. Nederlagene våre er større enn en sekstenåring som har drukket seg full og kjørt bilen sin til vrak. Men Guds nåde er enda større. Han er rettferdig på alle sine veier.

OPL335