Gi meg en ekstra lang kiste

Svein Anton Hansen, publ. 04.juni-21

Vi liker ikke tanken, nei så absolutt. Vi skyver den foran oss. Hva jeg tenker på? Jo, at en dag skal vi legges i en hvitmalt trekiste, bæres ut av kirkerommet for så å bli senket ned i en grav. Nei huff! – best å ikke ofre dette den minste tanke. Og – jeg har jo heldigvis ikke noe ansvar for dette. Det får mine etterkommere styre med.

Men – vi vet jo at dagen kommer. Den rykker nærmere for hver dag som går. Min og din begravelsesdag vil naturlig nok oppleves trist for de som står oss nær. Forhåpentligvis vil de ikke juble. Men – de må gjerne glede seg med meg. For dagen jeg dør starter ikke bare reisen mot graven. Min sjel reiser samtidig hjem til min Gud og min bror – Jesus Kristus.

Så – gi meg en ekstra lang kiste til min begravelse. For jeg tenker å ha hender og fingre strukket over hodet mitt. Akkurat som en fotballspiller som nettopp har scoret seiersmålet. Og, hadde jeg kunnet synge fra min kiste, så ville jeg stemt i siste vers av sangen: «Ja, engang mine øyne skal se kongen». (av biskop Karl Marthinussen)
Verset går slik: «Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem. Så er min strid med ett forbi, så er jeg i mitt hjem. Det hjem min frelser lovet har hver den som korset med ham bar, Guds paradis, vårt rette hjem, det ny Jerusalem.»

I møte med det kristne evighetshåpet, skriver apostelen Paulus til prøvede kristne: «... Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.» (1.Pet.1,8b-9)

Vår døds- og begravelsesdag er derfor også vår frelsesdag og evige seiersdag. Så syng sanger med glede og jubel i min begravelse!

TRV 318