Foto: Bluespicture/Pixabay
Foto: Bluespicture/Pixabay

17.mai: Ta vare på de gode røttene.

Gratulerer med nasjonalfeiringen, 17. mai. På denne viktige dagen for alle som bor i Norge, vil jeg gi videre en appell: Ta vare på de gode røttene! Vern om de beste verdiene som har formet oss som folk.

Av Asbjørn Kvalbein

Jeg stiller spørsmålet: Hvorfor er Norge blitt et så godt land å være borger av? For vi har det virkelig godt på svært mange måter. Det blir klart når vi tenker på tidene før oss.

Terrorister

Jeg vil peke på noen lange linjer fra historien. Går vi tolv-tretten hundre år tilbake i tiden, var vi knapt en nasjon, og i hvert fall ikke et land å glede seg over. Historieskriverne lengre sør i Europa fortalte at «disse nordboerne holder aldri opp å slakte ned og ta til fange de kristne folk, å ødelegge kirkene og brenne byene deres. Overalt ser vi ikke annet enn døde kropper – geistlige og lekmenn, adelsmenn og vanlige folk, kvinner og barn.»

Det mest berømte raidet var i år 793, da de norske vikingene kastet seg over klosteret på øya Lindisfarne i Øst-England.

I omtrent 250 år var norske terrorister i aktivitet og skapte skrekk omkring seg.

Stakkars barn

Men så var de vel snille og hjelpsomme og likestilte her hjemme i Norge? Nei, uønskede barn ble satt ut i skogen til å bli drept av ville dyr. Hadde en mann dårlig råd, kunne han selge barnet sitt som slave, en såkalt «skyldtrell». En stor del av befolkningen, kanskje så mange som 60 prosent, var slaver uten rettigheter.

Klan-samfunnet gjorde ætten til grunnlag for samhold og rettsutøvelse. Storfamilien var den viktigste enheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke var i slekt med. Var én i slekten myrdet, måtte man myrde én som var i slekt med morderen, såkalt blodhevn. Klanene var preget av kvinneundertrykking og arrangerte ekteskap, de hadde sin milits, sitt bevæpnede privatpoliti, og sine egne, uskrevne lover.

Forandring

Hva skapte forandring? Hvordan ble Norge en nasjon? De som ble herjet av vikingene ute i Europa, svarte ikke med hevntokter nordover. De sendte misjonærer. De ga kristen opplæring til unge menn som skulle bli norske konger.

I 1024 gikk en konge i land ved Moster på Bømlo, ved en kirke som Olav Trygvason hadde bygd. Hans navn var Olav Haraldsson, mannen som senere fikk tilnavnet «den hellige». Med seg hadde han engelske prester og biskoper.

På Mosterting fikk Olav og biskop Grimkjell vedtatt den såkalte «kristenretten». Nå skulle slaver frigis – for Guds skyld. Folk hadde fått høre at for Gud er trellen like mye verdt som høvdinger og frie bønder. Det var en radikalt ny tanke.

Å sette ut uønskede barn i skogen skulle straffes med strenge bøter, for det ble forkynt at bare Gud kan bestemme over liv og død, «for vi er Hans eiendom og skapt i Hans bilde», ble det sagt.

Søndag og hvile

Det ble også bestemt at en skulle holde hellig søndagen «med gudstjeneste og hvile fra arbeid». Det var en arbeidsmiljølov lenge før ordet ble oppfunnet.

Før måtte kvinnen være trofast mot mannen sin, men mannen kunne ha flere koner og utnytte elskere både her og der. Nå ble det bestemt troskap begge veier. Mannen kunne ikke låne bort kona si til omvandrende gjester. Ekteskapet og familien ble sett på som store verdier, og barna fikk sin frihet når de ble voksne.

Det ble slutt på herjing i utlandet. Snorre forteller at kong Olav, som ble kalt den hellige, «fredet landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet,» så skulle de straffes strengt.

Sedskifte

Kristendommen representerte hva de kalte et «sedskifte». Nå var grunnlaget gitt for en nasjon og en rettsstat i motsetning til et opprivende klan-samfunn.

Det gikk selvsagt opp og ned med den unge nasjonen Norge. Det vekslet mellom godhet og ondskap i bygder og byer. Uvitenhet, sykdom og fattigdom gjorde sine innhogg. Men en grunnleggende tro på Gud og Jesus Kristus ga sine velsignelser gjennom århundrene.

Skolegang og haugianisme

Kristen opplæring og skolegang for barna ble gjennomført av de danske kongene på 1730-tallet. De hadde en pietistisk overbevisning, og undervisningen la grunnlaget for vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge. Folk ble kalt til omvendelse og en personlig tro på Jesus.

Hauge og bevegelsen hans skapte arbeidsplasser og pågangsmot. Han frigjorde menn og kvinner som var undertrykt av embetsmenn, overklasse og mindreverdsfølelse. Forutsetningene var gitt for at vi fikk et norsk demokrati og en egen grunnlov i 1814.

Den videre historien om Norge kan vi ikke gå inn på nå. Her vil jeg trekke noen andre linjer fra enda lenger tilbake.

Menneskeverdet

Bibelen forteller at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem». (1Mos 1:27) Vi er skapt med Gud som forbilde eller modell. Mannen ligner på Gud, kvinnen ligner på Gud. Ordet vitner om at kvinne og mann, som er forskjellig i hver enkelt av våre 1 billiard celler, likevel er likeverdige, og vi har mye felles med Gud. Dette danner et solid grunnlag for tanken om menneskeverdet, som stadig må forsvares i kamp mot ulike ideologier og religioner.

Folk og land

En annen impuls fra Bibelen: Da Gud kalte Abraham, sa han: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse.» (1Mos 12:1-2) Med andre ord: Si farvel til storfamilien som en slags politisk enhet, bryt opp fra klan-samfunnet. Du skal bli et folk. Du skal få et land. Du skal bli til velsignelse.

En tredje og viktig linje kan vi trekke fra Paulus’ tale i Athen, der han oppsummerer Guds plan for nasjonene på denne måten: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.» (Apg 17:26) Her sies noen viktige sannheter. Om vi er mange folkeslag, så er vi av ett blod. Vi kan gi blod, om det trengs, fra personer av alle slags raser til hvem som helst av mennesker. Alle er skapt av Gud, alle har like stor verdi som mennesker, selv om vi er bosatt over hele jorden.

Ingen grenseløs verden

Men Gud bestemmer. «Han satte faste tider for dem.» Det vil si: Folkegrupper kan ha storhetstider og nedgangstider, ja, de kan til og med forsvinne i historiens mørke. Han «bestemte grensene mellom deres bosteder». Gud ønsker ikke en grenseløs verden. Han vet at ondskapen til tider kan bli så sterk, at grenser må til for å skjerme folkene mot hverandre.

Hvordan grenser trekkes, hvor stramme de må være, er opp til gode politikere å bestemme. Vi ønsker oss folkevalgte som tenker ut fra både lov og rett, bærekraft og barmhjertighet. Gjestfrihet og omsorg for de svake er en grunnleggende kristen dyd.

Fordommer

Fordommer mot fremmede lærte Jesus oss at vi ikke skulle ha. På hans tid ble folkegruppen samaritanere frosset ut, boikottet og avvist. Jesus fortalte sin vakreste lignelse om barmhjertighet og brukte nettopp en samaritaner som den gode helten. Han snakket vennlig til en løsaktig, samaritansk kvinne og sa dermed klart fra til oss alle: Det er ikke tillatt å undertrykke, mobbe eller avvise verken kvinner, umoralske eller fremmede. Han sa til og med at de som vil være hans etterfølgere, skulle være milde mot de sinte, elske sine fiender og tilgi dem som har gjort ondt.

En nasjon kan bestå av flere folkeslag eller stammer, men stort sett er et land preget av felles etnisk identitet og felles språk. Noen land klarer å bevare en grunnleggende enhet mellom folkegrupper, andre preges av indre rivninger. «Mennesket spår, men Gud rår,» sa de gamle. Mennesker må ta avgjørelser i mange ting, men vi kan be Herren lede dem som er satt til å lede oss.

Ta vare på de gode røttene

I forbindelse med 17. mai, Grunnlovsdagen vår, vil jeg oppmuntre til at vi tar vare på de gode røttene for nasjonen og folket, og at vi takker Gud for hans godhet i slektene før oss.

Så er det vårt ansvar å vise storsinn, kjærlighet og trofasthet i alle sammenhenger Herren har plassert oss i. Må Gud bevare Kongen og Fedrelandet.

OPL382

 

Powered by Cornerstone