Bevisst ville glemme
Faren kastet et raskt blikk på datteren og sa: «Du er bare helt skjønn. Men jeg skjønner ikke hvor du fikk det røde håret fra. Jeg er lys, og moren din er helt sort. Ingen i familiene våre har hår med den fargen.»
Datteren lo og sa: «Pappa, det der har ikke noe å si. Husker du ikke at jeg er adoptert?»
Faren rødmet og sa: «Kjære deg, av og til glemmer jeg helt at det var en tid da du ikke var datteren min. Jeg glemmer fordi jeg er helt trygg på at det er her hos oss du hører hjemme.»
Faren til denne jenta hadde altså glemt – ikke fordi han var i ferd med å bli senil. Han glemte fordi han hadde valgt å glemme. Kjærligheten til datteren, hans sterke ønske om at hun skulle føle seg som en del av familien, hadde fått ham til å glemme den lange ventetiden og alle skjemaene de måtte fylle ut for at denne jenta skulle bli en del av familien.
Det er ikke mye annerledes i forholdet til Herren. Mange steder i Skriften sies det at Gud vet alt. Likevel står det i Jesajas bok at Herren ikke vil huske på syndene våre. Det er ikke fordi han ikke klarer å minnes. Men det skyldes at Jesus, Guds Sønn, har betalt løsesummen for oss. Når den allmektige Gud ser på dem som tror på Jesus, ser han på dem som syndfrie, fullkomne og rene fra all synd. På grunn av Guds kjærlighet til Jesus og til oss har han tilgitt oss og adoptert oss inn i troens store familie. Er det ikke storartet? Fordi vi er gjenløst, husker Gud å glemme syndene våre og alt vi en gang var. Bibelen sier det slik: «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke.» (Jes 43:25)
OPM771