Profeten Jonas – ulydighet, omvendelse og vekkelse
Foto: Ben White/Unsplash

Profeten Jonas – ulydighet, omvendelse og vekkelse

Profeten Jonas’ bok handler ikke om en hval, noe de fleste tror. Det fortelles om en stor fisk eller et havuhyre. Bare tre vers omtaler denne skapningen. Det handler om å få nye sjanser. Den som gir oss nye sjanser, er Gud. Kan det hende at folk har stirret så mye på den store fisken at de har glemt å se den store Gud i denne boken?

Av Asbjøn Kvalbein

Boken består av bare 48 vers. Den er bygd opp som en novelle, tettpakket av følelser og brytninger. Likevel er den ikke et eventyr. Det vi leser om, har hendt. Alle andre lignelser i Bibelen er anonyme – personene er ikke navngitt. Jonas er en historisk person. Han er omtalt i 2Kong 14:25, med navn, slekt og adresse.

Historisk

Jesus ser på boken som historisk. Han bruker den som en peker mot seg selv og sier: «En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte. Menn fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og fordømme den. For de omvendte seg ved det som Jonas forkynte – og se, her er mer enn Jonas!» (Matt 12,39–41)

         Jesus knyttet boken til sin egen oppstandelse fra de døde. Mennene fra Ninive kan ikke stå fram på dommens dag hvis de bare er personer i et eventyr. Jesus bekrefter dermed Jonaboken og sier at det som hendte, er som et tegn, et under som en må ta stilling til.

Oppbyggingen av boken

Jonas’ bok er enkelt og klart oppbygd. Ser vi den som en beretning om Jonas, blir inndelingen slik: Kapittel 1: Jonas er ulydig. Kapittel 2: Jonas kommer til seg selv. Kapittel 3: Jonas er lydig. Kapittel 4: Jonas blir sur.

         Ser vi boken som en fortelling om Gud, blir inndelingen slik: Kapittel 1: Gud utvelger og styrer. Kapittel 2: Gud beskytter. Kapittel 3: Gud fullfører sin plan. Kapittel 4: Gud viser omsorg.

Jonas blir kalt

Det fortelles først om hvordan Jonas ble kalt: «Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.» (1:1)

         Gud kaller gjennom ordet sitt konkrete personer til konkrete steder til konkrete tider. Det gjelder ikke bare predikanter. Han kaller ikke bare de dyktige, han dyktiggjør dem han kaller. Jonas fikk høre at han skulle vitne i verdensbyen Ninive, der folket var kjent for sin grusomhet. Byen lå i det vi i dag kaller Irak, på det som i dag kalles Ninive-sletta.

         Jonas skulle ikke være opptatt av om han lyktes eller ikke. Han skulle bare være lydig og peke på syndene i Ninive. Tror du det var lettere å gjøre det da enn nå? Ninive-folket var kjent for å være kjappe til å kutte hodet av hverandre, de fant på grusomme straffer, men det verste var at de avviste Gud.

Ulydighet

Jonas ville slett ikke adlyde. «Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn,» står det.

         Hvorfor flyktet han? Var han redd for det ukjente? Redd for å bli upopulær om han dro til erkefienden? Brydde han seg ikke om Ninive-folket? Den egentlige grunnen var nok at Jonas kjente Gud, at Gud ville gi nåde og tilgivelse etter at de der øst var blitt bevisste på syndene sine. Og ville virkelig Gud finne på å gi nåde til disse grusomme hedningene?

         Det er en bevegelse bort og ned i det som skjer. Jonas dro ned til Joppe, ned i et skip, ned i skipets nederste rom, ned i sjøen, ned i fiskemagen, ned i dypet, hele tiden bort fra Herrens åsyn. Ulydighetens sti går i en spiralbevegelse nedover. Ingen er egentlig på vei oppover hvis de trosser Herren.

 

Gud gir oss ikke opp

Jonas’ bok er en bok som kaster flomlys over evangeliet og Guds store kjærlighet. Herren gir oss ikke opp. Herren kastet ikke Jonas på den åndelige skraphaugen, men satte i gang en redningsaksjon. Den ble så original at bare Gud kan finne på noe slikt. Vers 4: «Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust. Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet. Men Jonas var gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn.»

         Innbarkede sjøfolk var livredde. Jonas var likegyldig og sov på skipets bunn. Utrolig at han klarte å sove! Alt var lydig mot Gud her: Sjøen, stormen, skipet, loddet som ble kastet. Bare ikke Jonas.

         Vers 6: «Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under. Og sjøfolkene sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas.» Kapteinen var gudfryktig og oppfordret til bønn til Israels Gud. Mannskapet gjorde det som de syntes de måtte gjøre.

Hvem har skylda?

Vers 8: «Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du? Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land. Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort!»

         Kapteinen trodde på bønn, Jonas ville ikke be mer. Kanskje han ikke klarte det. Han hadde ikke sagt til noen hvem han var og hva han trodde på. Men nå fikk Herren hedenske sjøfolk til å legge press på Jonas: Han måtte nå bekjenne.

         Fra vers 11 leser vi: «Og de [sjøfolkene] sa til ham [Jonas]: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? – For havet ble mer og mer opprørt. Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere. Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem. Da ropte de til Herren og sa: Å Herre! La oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.»

         Vi får et sympatisk bilde av de fortvilte sjøfolkene. De utfordrer Jonas til selv å finne en løsning på hvordan de skal komme levende fra stormen. Profeten foreslår at de kaster ham på havet. Men de kvier seg og prøver å ro mot land. Så roper de faktisk til Israels Gud og ber om tilgivelse når de kaster Jonas over bord. De er redd for at han likevel er uskyldig, selv om han sier han ikke er det.

Tuktet og oppdratt

Jonas opplevde en storm for å bli tuktet og oppdratt. Ikke forstå det slik at Gud tenker ut fra hevn når han sender oss inn i stormer. Du må ikke si: «Nå har jeg gjort det og det, nå sender Gud straffen.» Nei, hør det ordet som sier: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103,10).

         Jonas var sta i den grad at han viste vilje til å dø. Han regnet med at han fortjente en slik straff. Men lå det kanskje en omvendelse i villigheten til å bli et offer for å roe ned stormen? Sjøfolkene følte at de ville bli skyldige i et mord om de lot Jonas dø. Det blir satt på spissen i vers 15: «Så tok de Jonas og kastet ham i havet. Da holdt havet opp med å rase. Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar fram offer for Herren, og gav løfter.»

         Sjøfolkene ofret ikke for å bli frelst, men de ga takkoffer fordi de var blitt frelst da de kom inn i gudsfryktens atmosfære med livene sine.

         Hva ble resultatet av stormen når det gjaldt Jonas sitt liv? Gud berget ham og brukte en stor fisk for å gjøre ham til et enda bedre redskap for en stor vekkelse. Han fikk en spesiell opplevelse å fortelle, han ble selv et levende vitne om Guds strenghet og godhet. Han vant livet ved å miste det.

Nyorienteringen

Nå kom det en nyorientering i Jonas’ liv, en vending, et nytt avsnitt. Vi leser fra kapittel 2: «Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas. Og Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk. Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: «Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst.» Det er fantastisk hvordan Gud kan gi mennesker en ny sjanse. Jonas trengte tre dager og tre netter på å vende om.

I kapittel 2 av boka ser vi hvordan Guds ord har fått makt over ham igjen. Åtte–ti ganger i løpet av disse versene siterer han fra Salmenes bok. Han avslutter med å takke Herren, v. 10: «Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til. Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land.»

Folkevekkelse

Nå får vi høre at en av de største folkevekkelsene i historien kom til Ninive, og Jonas ble redskapet Herren fikk bruke. Jon 3,1: «Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt … Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.» Jonas forkynte Guds budskap, ikke det som menneskene likte å høre. Forkynnelsen hans brakte folket ansikt til ansikt med syndene deres, og med Guds vilje for livet.

         Det er verdt å tenke over kristen forkynnelse ut fra det vi leser her. Prater vi uforpliktende om Gud? Kåserer vi om tro? Er vi mest opptatt av religiøse følelser? Jonas bar fram et budskap som skulle advare. Jonas forkynte til omvendelse. Han ga dem tid til å vende om. Han forkynte bare én setning, men den var til gjengjeld gitt av Herren:

         Vi regner med at et budskap om dom bare skremmer menneskene bort fra kristendom. Men de sterkeste vekkelsene i historien begynte med at folk fikk et møte med en hellig Gud som dømmer synden. Det er verdt å merke seg: Jonas selv vendte om. Da fikk han bli et redskap til at en hel, stor hedensk by omvendte seg.

Omvendelse

Det ble hva vi kaller vekkelse. Hør fra vers 5 i kapittel 3: «Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små.» … De skulle rope til Gud av all makt, «og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.»

         Det står ikke at folket trodde på Jonas. Nei, de trodde på Gud. Jonas snudde seg rundt, vendte seg mot Herren, og en hel by ble frelst. En enkeltperson kan gi gnisten som får tusener til å våkne og komme til tro.

Folket i Ninive kombinerte tro og bønn med faste. De ble opptatt av åndelige spørsmål. Hjertene ble forandret. Herren har sagt at enkelte ting skjer ikke uten etter bønn og faste (Matt 17,21). Kanskje det gjelder enhver dyptgripende vekkelse?

         Hva er å faste? Det er at en frivillig avstår fra mat for en tid, for å komme inn for Guds åsyn i inderlig bønn. En kan avstå fra andre ting også, Faste er ikke noe som gir oss stjerner i kronen, men konsentrasjon i sinnet. De sa nei til holdninger og vaner de hadde lagt seg til. De sluttet med å gjøre onde ting. De angret og var lei seg for det de hadde gjort.

Gud angret

Det sto at da Gud så at de vendte om, angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Angrer Gud? Forandrer Gud mening? Står det ikke i Bibelen at han nettopp ikke gjør det? «Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det?» (4. Mos 23,19). Kan Gud ombestemme seg?

         Svaret er både nei og ja. Gud forandrer ikke sitt vesen, for han er Gud, og ikke et menneske. Han er uforanderlig i sin nåde. Men når det gjelder straffen, snudde Gud da folket i Ninive vendte om fra det onde de hadde gjort.

         Kan dette skje igjen? Ja, jeg tror det. Det begynner med Guds folk, som kommer i prøvelse. Det fortsetter med forkynnere som taler Guds ord. Det fullendes når Ånden skaper en ny innstilling i hjertet.

         Nå hadde Gud gjort to undere. Først gjort en hardhjertet profet myk. Så var det blitt en enorm folkevekkelse i Ninive. Dermed burde vi vel kunne synge: «Og alle hjerter gleder seg»?

Jonas blir sur

Men nei. Hør fra Jonas bok, kapittel 4: «Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm. Han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde. Så ta nå, Herre, mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.»

         Hvorfor denne reaksjonen? Hvorfor så sint? Jeg tror svaret er: Jonas kom til å få ødelagt sitt gode navn og rykte som profet. Han hadde forkynt at Ninive skulle gå under. Alle i Israel, inkludert han selv, ville bli lykkelige om erkefienden ble utslettet fra jordens overflate. Men så ombestemte Gud seg! Herren var god mot de brutale!

Egoisten Jonas

viste seg fram helt usminket. Han ble så sint at han ville dø. I stedet for å hoppe av glede for at han hadde lykkes, begynte han å sutre. Herren hadde forandret mening og sviktet ham. Ordene han bar fram, viste seg ikke å være sanne! Han følte seg mislykket og sviktet. At Jonas antakelig var trett og nedfor, er én ting. Men han viser en åndelig umodenhet som er temmelig sensasjonell.

         Det hadde ikke gått inn hos Jonas at Gud alltid opptrer i samsvar med sitt eget vesen. Kanskje han hadde skjønt det, men mislikte det sterkt. Bibelen er klar nok. Jonas hadde fullstendig mistet perspektivet. Han var rasistisk og sjåvinistisk og jeg vet ikke hva.

         Hva skal vi si om en slik holdning? Det er ikke nødvendig at vi sier noe, for i fortsettelsen ser vi inn i Guds hjerte, vi opplever hans tålmodige sjelesorg. Vers 4: «Men Herren sa: Er det med rette du er så harm?»

Avslørende

En rekke små detaljer avslører Jonas sine negative holdninger. Han hadde gått ut av byen. Burde han ikke vært der inne og drevet med opplæring og veiledning? Nå var folket som sauer uten hyrde. Han hadde satt seg ned i passivitet under en selvlaget løvhytte. Jeg er sikker på at kongen med glede hadde tatt imot ham som gjest på slottet.

         Noen av oss har av og til gått ut fra steder der vi i faktisk skulle ha gått inn. Vi flyktet i stedet for å legge en omsorgsfull arm om skulderen til noen som trengte oss.

         Hele byen Ninive gledet seg over frelsen og velsignelsen de hadde fått opplevd. Bare én person ville ikke ta del i gleden, men holdt seg utenfor. Han ligner på storebroren i fortellingen om den fortapte sønnen.

Sjelesorg

Her driver Herren sjelesorg mens han spiller på sine små tjenere i skaperverket. Et kikajontre, eller en ricinus-busk, vokste opp fort og visnet deretter like fort. En orm eller mark hadde stukket det. «Dagen etter sendte Gud en orm.» Er det ikke herlig? Da kan han sende deg og meg også! Jonas blir lykkelig over småtteri og tilsvarende ulykkelig over småtteri. Men hvorfor har han ikke omsorg for Ninive, den store byen, med masse barn, med mange nyttige og snille dyr, og fremfor alt en masse mennesker som bærer Guds bilde?

         Av Jonas’ bok lærer vi at Gud viser tålmodighet. Gud spør forsiktig: Har du rett til å være så sint? Han stiller et spørsmål som får Jonas til å tenke. Mange sjelesørgere ville bare sagt: Vær sint. Vær sann mot dine egne følelser. Andre ville sagt: Du har ingen grunn til å være sint. Men Gud verken godkjente eller avviste. Han bare lyttet. Er det ikke forunderlig?

         Når Gud ikke gir opp Jonas, så gir han neppe opp deg og meg heller. For det er en masse av Jonas i oss alle.

Det er som om Herren tålmodig sier: Jonas, har du glemt hvordan jeg har tatt meg av deg? Jeg kunne ha avskrevet deg da du flyktet til Tarsis, men det gjorde jeg ikke. Jeg trengte ikke å ha laget en stor fisk til å plukke deg opp fra sjøen, men det gjorde jeg. Jeg var tålmodig og tok meg av deg. Syns du ikke jeg kan få lov til å tenke tilsvarende overfor de mange sjelene i Ninive?

Du og jeg preget av bitterhet?

Vi får en gjenklang av dette i Herrens ord som lyder «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. La all bitterhet … være langt borte fra dere …» (Ef 4,30–31) Et slikt ord er verdt å bruke til å speile seg selv i. Er du og jeg preget av bitterhet, mot mennesker eller mot Gud?

         Boken slutter med et utropstegn, som like gjerne kunne vært et spørsmålstegn. Gud lar det henge i luften: Har jeg ikke lov å vise medynk med mennesker, selv om du ikke liker dem? Gud får siste ordet. Ble Jonas overbevist? Fikk han hjelp til å skifte holdning? Ble han frelst?

         Jeg tror han fikk hjelp, og han fikk nåde til å skrive en hensynsløst ærlig bok om seg selv og sin dumhet. Boken om Jonas forteller om en Gud som kaller, som er tålmodig når vi svikter, som gir nye sjanser, som går mange runder med oss for å lære oss Kristi sinnelag, Guds hjertevarme for hedningene.

Hvordan er det med deg og meg? Vi har nå hørt om en stor Gud, som gjerne også vil være din og min Gud. Det er en stor glede å forkynne akkurat det.

OPL352

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone