Bibelen – menneskelig, men Guds ord til oss.
Foto: Ben White/Unsplash

Bibelen – menneskelig, men Guds ord til oss.

I vår egen verdensdel er det ikke mange generasjoner siden unge kristne ble forfulgt for sin tro. Øst-Tyskland var dominert av marxismen, og en elev ble rett og slett utvist av gymnaset fordi han hørte til «Junge Gemeinde» - ungdomsmenigheten.

Av Asbjørn Kvalbein

Så forandret forholdene seg litt, og han fikk lov å komme tilbake til skolen. En dag sa han seg villig til å hjelpe en klassekamerat som var dårlig i språk. Denne eleven ble svært forbauset og sa: «Vet du ikke at det var jeg som sladret om deg til myndighetene?» Den kristne eleven åpnet Bibelen sin og viste ham et vers fra Bergprekenen: «Gjør godt mot dem som hater dere.» Da ble den andre eleven usikker og spurte forvirret: «Er det noen som virkelig tar dette alvorlig?»

 

Ta ordet på alvor

Ja, vi er mange over hele verden som tar ordet i Bibelen på alvor. Jeg har tenkt å gi dere del i en bibeltime. Det ligger meg på hjertet å si noe positivt om denne enestående boka som heter Bibelen. Den har hatt stor betydning for meg personlig, og jeg syns den betyr bare mer og mer. Det er ikke bare slik at jeg leser den, men det virker som den leser meg. Den ser hva jeg trenger å høre, og så får jeg høre det. Dette er en av grunnene til at jeg tror på Bibelen som Guds ord til meg – og like mye til deg.

Vi som ønsker å tro på Bibelen og følge Jesus, trenger ikke bare gode vitnesbyrd om Bibelens betydning, men kunnskap om hva den sier om seg selv.

 

Hvordan kan vi vite noe om Gud?

Vi aner ham i naturen, i alt det ufattelig vakre og innviklede. Men naturen gir oss bare begrenset kunnskap, og den overbeviser ikke om hvordan Gud egentlig er. Når noe inni oss sier at noe er rett og galt, snakker vi om samvittigheten. Men verken naturen omkring oss eller samvittigheten i oss sier noe om hva Gud har gjort for å frelse oss og gi oss del i et evig liv.

Vi snakker om forskjellen mellom den allmenne åpenbaringen og den spesielle åpenbaringen i Bibelen.

Gud trer fram for oss gjennom ord. Som mennesker er vi skapt med språk. Dyrene kan uttrykke lyder og kommunisere via signaler, som kan bety noe bestemt. Men bare mennesket kan uttrykke innviklede tanker med ord. Slik skjønner vi at vi er skapt i Guds bilde, vi ligner på ham, vi skal kunne ha kontakt med ham.

Gud har talt gjennom Bibelen. Ja, ikke bare det: I Bibelen er han selv til stede. Når vi har kontakt med dette ordet, har vi kontakt med Gud. Jesus sa: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.» (Joh 14:23)

 

Gud talte først gjennom Det gamle testamente

Bibelen har to klart forskjellige deler: Det gamle og Det nye testamente. I den største delen, med 39 skrifter, kan vi lese gang på gang: «Så sier Herren». Ja, det står skrevet om lag 400 ganger. Da var det profeter som talte på vegne av Gud. De kunne si: «Herrens ord kom til meg.» De både tok imot og sa videre det ordet de hadde fått. De var på en måte ambassadører, talsmenn for Herren. Dette var de bevisste på. David kunne si: «Herrens ånd taler gjennom meg, hans ord er på min tunge.» (2Sam 23:2)

Gud sa til profeten Jesaja: «Jeg har lagt mine ord i din munn.» (Jes 51:16) Å avvise profeten var dermed å avvise Gud. Når folket ikke ville høre på profetene, var det Gud de ikke ville høre på.

Historien om Guds folk er i stor grad historien om et ulydig folk. «Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg.» (Jer 7:25-26)

 

Betydning for fremtiden

Men én ting er profetene som talte til sin tid. Har det noen betydning for senere tider? Ja, Gud ba om at budskapet skulle skrives ned. «Siden sa Herren til Moses: «Skriv dette ned i en bokrull som et minne.»» (2Mos 17:14) De fikk beskjed om å skrive ned både hva som hadde skjedd, og hva som var blitt sagt. Disse skriftene skulle få betydning for fremtiden. Både konger og andre ledere skulle ha et daglig forhold til de hellige skriftene.

En dag skulle det gamle paktsfolket få en konge. Lenge før var det gitt lover for kongene. Der står det blant annet: «Når kongen har satt seg på tronen, skal han få laget en bokrull med en kopi av denne loven, skrevet av etter levittprestene. Han skal ha den hos seg og lese i den så lenge han lever, slik at han kan lære å frykte Herren sin Gud. Og han skal holde fast på hvert ord i denne loven og alle disse forskriftene og leve etter dem.» (5Mos 17:18-19)

Ordet var ikke bare gitt til lederne, men Herren påla den enkelte og familiene å forholde seg til ordet: «Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5Mos 6:6-9)

Bak alt dette vi har lest nå, ligger den tankegangen at slik vi forholder oss til Ordet fra Guds munn, og til de skriftene som gjengir dette ordet, slik forholder vi oss til Gud selv.

 

Det nye testamente lærer oss også stor respekt for Bibelen

Denne måten å se det på, finner vi også i Det nye testamente. Det er en interessant detalj flere steder: «Først sier Moses …» står det i Rom 10:19. Det står ikke at Moses sa eller har sagt. På denne tid var Moses død, det blir det samme om han har skrevet eller skriver. For det var egentlig Gud som talte og som taler fremdeles.

Moses’ lov er Guds lov, Jeremias løfter er Guds løfter, og så videre. Vi kan være overbevist om det som står skrevet: «Jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk.» (Jer 1:12)

Det nye testamente gir en forkynnelse som bygger på Det gamle testamente. Samtidig er Det nye testamente også Guds ord til alle tider. Jesus og alle som skrev de nytestamentlige skriftene, levde i Det gamle testamente med sine tanker. Vi finner gang på gang uttrykket: «… slik det står skrevet». Andre ganger: «Slik skulle skriftene oppfylles.» (Mark 14:49) Vi finner slike formuleringer nesten 120 ganger i Det nye testamente.

Til og med Jesus bøyde seg inn under Skriftens autoritet. Han kunne sagt til djevelen, som fristet ham, at «Jeg sier …». Men han sa: «Det står skrevet …» (Matt 4:4) Djevelen viste også til Skriften, men Jesus avviste en falsk og løgnaktig bruk av Skriften.

 

Har dere ikke lest?

Gang på gang avviste Jesus motstanderne sine med å si: «Har dere ikke lest …?» Jesus tar aldri avstand fra noe som står skrevet i Det gamle testamente, men peker ofte på at de han er i samtale med, ikke har lest, eller har forstått feil. «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» (Matt 22:29)

I Det nye testamente kan de sitere fra GT, og det gjengis som menneskers tale. «Først sier Moses …:» «Og Jesaja går så langt at han sier …» (Rom 10:19-20) Men slår vi opp i 5Mos 32:21 og Jes 65:1, så er det ikke Moses og Jesaja som sier det, men Gud selv som sier det. For profeten sier det samme som Gud selv.

Motsatt vei: Det som i GT er gjengitt som menneskers tale, blir i NT sitert som Guds egen tale. David takker Gud og sier: «Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven.» (Sal 16:10) Paulus siterer dette i Apg 13:35, og der blir det lagt i Guds munn, og til og med anvendt på Jesus: «Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.» (Apg 13:35)

 

Bibelen –menneskers ord og Guds ord

Bibelen er en menneskelig bok, for den er ført i pennen av personer, på menneskelige språk og med en menneskelig forståelseshorisont. Men det er samtidig Guds tale, Guds bok. Profetenes vilje, stemme og penn var i bruk, de formet ordene. Men det var Gud som virket på profetene på en slik måte at de både ville, talte og skrev akkurat disse ordene. Apostelen Peter skriver det slik: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» (2Pet 1:21) Det var ikke enten Ånden eller profeten som gjorde det, det var begge to, Herren og profeten.

Derfor møter vi Gud selv når vi leser i Bibelen, eller vi hører den forkynt. Men vi tror på en historisk linje, en fortelling i utvikling. Mye som er beskrevet i GT, er som forbilder, skygger og foreløpige ordninger. De peker fram mot noe større. Bibelen selv viser nettopp dette. Seremonielle og politiske lover for et gammelt jødefolk, gjelder ikke lenger. Etter at Jesus har kommet, skal vi ikke vende tilbake til skyggene og det foreløpige.

 

Oppfylte profetier

Et av de sterkeste argumentene for at Bibelen er sann og pålitelig, er at Det nye testamente forteller om oppfylte løfter og profetier gitt i Det gamle testamente. Bare i Matteusevangeliet sies det 22 ganger at det og det skjedde for at Skriften skulle oppfylles.

Jesus selv sier at det er en viktig oppsummering av forkynnelsen hans de tre årene han vandret omkring sammen med disiplene og underviste dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» (Luk 24:44)

Paulus oppsummerte forkynnelsen sin på denne måten: «Jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.» (Apg 26:22-23)

Bibelen er en Jesus-bok, og vi forstår den bare hvis vi leser den slik Jesus lærte oss å lese den. Jesus sa: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matt 5:17-18)

 

Skriften alene

Fariseerne og de skriftlærde godkjente Skriften som Guds ord. Men de la også vekt på muntlige tolkninger av loven. De ble i sin tid skrevet ned i Mishna, som ikke finnes i GT. Da sier Jesus rett ut: Det som står skrevet, står fast, men muntlige tolkninger og overleveringer er ikke noe å bygge på. Denne skjelningen finner vi for eksempel i samtalen i Mark 7:8-13, der det handler om å følge det fjerde budet og ta vare på gamle foreldre.

Jesus tar avstand fra at vi stoler på andre autoriteter enn Skriften. Vi kan bygge på erfaring, opplevelser, fornuften eller tradisjoner. Men da kan vi komme til å ta feil. For det som Skriften sier, det sier Gud. Samme hvem som har uttalt og skrevet noe sant i Det gamle testamente, har talt på vegne av Gud. Vi skjønner dette ut fra formuleringen av de første kristnes bønn: «Du lot Den hellige ånd si dette gjennom din tjener David, vår far …» (Apg 4:25)

For å oppsummere: Hva vi skal tro og undervise i den kristne forsamlingen, bestemmes av Bibelen, som er Guds ord. Verken tradisjon, fornuft, erfaring eller følelser skal avgjøre saken. Heller ikke menneskelige autoriteter. De kan verken få en plass over Bibelen eller ved siden av Bibelen. Jo, vi kan gjerne innføre skikker som ikke fins i Bibelen. Men hvis vi binder samvittighetene og sier: Om du ikke godtar dette, kan du ikke være en troende, da gjør vi noe galt. Nei, menneskelige tradisjoner må ikke binde oss.

 

Bibelen Gud-åndet

Paulus sier noe viktig til sin unge venn Timoteus: «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.» (2Tim 3:15-16)

Uttrykket «innblåst av Gud» heter på grunnteksten theopnevstos, og det kan oversettes mer direkte Gud-åndet. Vi kan like gjerne si at de hellige ordene ble «utspirert» som at de ble inspirert. De er utblåst fra Guds munn, slik det tilsvarende står i Salme 33:6: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn.» Både himmelen og de hellige Skriftene er skapt av Gud på den måten at de er utgått fra Guds egen munn. Dette bekrefter Jesus med å si: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt 4:4)

Hver eneste sannhet, ja til og med hvert eneste lille pennestrøk i Skriften er Guds ord. «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå.» Vi tror at himmel og jord er det mest stabile og varige i tilværelsen. Jesus sier at det som står enda mer fast, er hans ord. (Matt 5:18)

Den som hører dere, hører meg

Jesus sa: «Skriften kan ikke settes ut av kraft. – Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» (Joh 10:35)

Kan vi ha tillit til apostlene som vitner om Jesu ord og vilje? Ja, Jesus sa til de tolv: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.» (Luk 10:16)

Derfor forholdt den første menighet seg trofast til apostlenes lære (Apg 2:42). Det bør vi også gjøre.

Det får følger for oss rent personlig når vi holder oss til bibelordet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.» (Joh 8:51) Jesus sier det også negativt: «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.» (Joh 12:48)

 

Jeg tror alt som er skrevet

Paulus sier at det er en viktig del av hans tro at han har et positivt og avgjort forhold til Skriften som autoritet. Han bekjente i retten: «Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene.» (Apg 24:14) For å trekke det sammen: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å tro alt som er skrevet. For å si det mer personlig: Jeg kan ikke ha en sann tro på Gud hvis jeg ikke tror på Bibelen. Jeg møter jo Jesus i Bibelen.

Det fortelles om en kvinne som kjøpte en bok, hun bladde litt i den, men den gjorde ikke noe spesielt inntrykk, så hun la den bort. Tjue år senere giftet hun seg. Da grep hun fatt i boken igjen og leste den entusiastisk fra perm til perm, mange ganger. Hvorfor? Hun hadde nettopp giftet seg med forfatteren. Dermed ga boken henne et sjeldent innblikk i den personligheten som nå var blitt mannen hennes. Boken hjalp henne til å forstå hvorfor han var slik han var.

Slik kan vi kristne lese Guds ord. Vi lærer å kjenne vår ektefelle. Bibelen kaller deg Kristi brud. Du møter din evige brudgom i Bibelen, og du kan bli mer og mer kjent med ham allerede nå i det virkelige livet, ved å bli kjent med Guds ord.

OPL355

Powered by Cornerstone