Hvordan blir livet i himmelen for oss?
Foto: Ben White/Unsplash

Hvordan blir livet i himmelen for oss?

I gode tider kan vi synes det er vidunderlig å være menneske. Livet er godt å leve. Vi har ikke behov for et liv etter dette. Andre ganger føler vi sterkt at det er mye ufullkomment her i verden. Vi ønsker oss noe langt bedre.

Av Asbjørn Kvalbein

Hvorfor er vi opptatt av disse kontrastene? Hva er galt med verden? Det dypeste problemet er syndens makt og innvirkning i livene våre. Denne onde påvirkningen kommer ikke først og fremst fra ytre forhold, men fra våre egne hjerter. Jesus sa: «For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.» (Mark 7:21-23)

Ikke skyld på andre

Med disse ordene gir Bibelen rødt lys om vi bare kaster skyld på andre, eller sier at alle problemer er knyttet til strukturer og ordninger, politikk og ytre forhold.

Nei, roten til det onde ligger i menneskenes hjerter. Dypest sett i våre egne holdninger, planer og lyster. Der er så mye som går på tvers av Guds vilje.

Naturligvis prøver vi å vise toleranse overfor andre og tålmodighet overfor oss selv. Men ekte ærlighet om hvordan vi er, fikk apostelen Paulus til å sette ord på fortvilelsen over det onde: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» spør han. (Rom 7:24)

Vi er ikke de eneste skapningene her på jorden som tenker slik. Paulus skrev: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.» (Rom 8:22) Det er merkelig å tenke på, men Bibelen sier at alt i denne verden er ufullkommet og lengter etter noe annet og bedre.

Gleden i evigheten

I kontrast til ondskapen beskriver Bibelen gleden i evigheten, i det himmelske riket, når syndere som er frelst, får vende hjem til Gud: «De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.» (Jes 35:10)

De som har sett virkningene av sitt onde hjerte, som har vendt seg til Jesus og bedt om tilgivelse og frelse, er født på ny til et evig håp. Johannes skrev: «Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.» (1Joh 3:2)

Paulus har beskrevet det samme, ufattelige underet: De Gud har trukket inn i fellesskap med seg, dem «har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde.» (Rom 8:29) Se for deg en billedhogger som behandler leiren med varsom ettertanke og smidige hender. Gud vil skape noe som ligner på sin Sønn, Jesus.

Denne formingen har han begynt, men apostelen sier at «han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» (Fil 1:6) På den store dagen ser vi Jesus og blir lik ham i renhet og hellighet. Derfor ser vi fram til evigheten i fellesskap med Jesus.

Hvite kapper

Da Johannes fikk åpenbart og forklart mange sider ved evigheten, fikk han se mennesker med hvite kapper. Disse hvite kappene symboliserte hellighet, renhet og absolutt fullkommenhet. I Åp 7:13-14 leser vi at en av de eldste i himmelen spør om hvem de er, disse som er kledd i hvite kapper. Svaret lød: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite Lammets blod.»

Vi får adgang til det himmelske riket bare på grunn av Kristi fullkomne rettferdighet, som blir tilregnet oss som en gratis gave. De hvite kappene symboliserer at det gamle, det syndige og det urene ved oss blir dekket til og gjort usynlig, fordi vi nå står rene for Gud.

Martin Luther skrev at du skal se mot himmelen som om din far satt der. Der er det ikke noe annet enn vennlighet og kjærlighet. Der er det et farshjerte og ingen vrede.

En skjærsild?

Det er noen som mener at vi ikke kan komme direkte til himmelen. Vi må først gjennom en renselsesperiode, en skjærsild. Men det er ikke noe i Bibelen som sier at dette smertefulle er nødvendig. Paulus gledet seg over en direkte adgang og gledet seg til «å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (Fil 1:23) Han skrev: «Vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren.» (2Kor 5:8) Kroppen legges i graven, men sjelen går straks til himmelen. Våre herliggjorte ånder skal gjøres til ett med våre herliggjorte kropper ved den endelige oppstandelsen.

Arr fra gammelt liv?

Skal vi ikke bære med oss noen arr eller stygge merker fra vårt tidligere, syndefulle liv? Åpenbaringsboken 22:14-15 svarer: «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.» Vi kan ha fått negative ord på oss mens vi levde. Men når vi er renset i Lammets blod, kan ingen sette på oss stygge merkelapper.

Paulus skrev til menigheten i Korint: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» (1Kor 6:9-11)

Den som tror på Jesus, er allerede rettferdiggjort og frikjent fra skyld for gamle synder.

 

Ingen skuffelser

I himmelen blir det ingen synd, ingen lidelse, ingen sorg eller smerte. Vi vil aldri gjøre noe som sårer Gud. Det vil ikke bli noen skuffelser. For å summere opp noen flere punkter:

- Det blir fullkommen glede. Salme 16:11 sier: «Hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.» Alt som kan få oss til å sukke og knurre her, blir borte. Gud vil dele med oss en glede som er sann og ekte. Siden ikke noe er bedre eller større enn Gud, vil det ikke finnes noe større enn gleden sammen med ham.

- Det blir fullkomment kjennskap. Paulus har skrevet: «Da skal vi se ansikt til ansikt … da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1Kor 13:12) Vi kan ikke vente å få overta den allvitenheten som Gud selv har. Men vi vil få en dypere forståelse av alt som var uklart i dette livet. Vi vil ikke lenger ha noen ubesvarte spørsmål, ingen forvirring, ikke lenger noe behov for å vandre i tro i stedet for å se klart og erkjenne fullt ut.

- Det vil bli en fullkommen trøst å få. Abraham sa om den fattige Lasarus som hadde lidt mye ondt, men nå var brakt til himmelen: «Nå trøstes han her.» (Luk 16:25)

- Det vil bli en fullkommen kjærlighet. «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (1Kor 13:13) Hvorfor er kjærligheten størst av de tre? Fordi bare den er evig. I himmelen blir alt vi har holdt fast på i tro, en realitet. Det blir virkeliggjort, alt vi har håpet på. «Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?» spør Paulus (Rom 8:24) Jesu kjærlighet var sterk og helhjertet gjennom hele hans tid på jorden. «Han elsket dem helt til det siste,» skriver Johannes (Joh 13:1) Den samme kjærligheten vil omslutte oss i evigheten.

Vi kan summere det opp ved å si at himmelen er stedet for den fullkomne gleden. Gledene våre i denne verden er som regel blandet med sorg, skuffelser og bekymringer. Mange ganger gir livet oss flere tårer enn ekte gleder. Men himmelen er et sted preget av ren og helstøpt glede. En gang skal Jesus si til deg som har fulgt ham: «Bra, du gode og tro tjener … Kom inn til gleden hos din herre!» (Matt 25:23)

Kristi egenskaper

Det er viktig å være klar over at vi skal få kroppene våre tilbake etter oppstandelsen. Men da skal de ha en fullkommen form. De vil ha de samme egenskapene som Kristus hadde etter oppstandelsen. Han kunne forflytte seg over avstand og gå gjennom stengte dører. Blant annet. Johannes skrev: «Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.» (1Joh 3:2)

Det samme skrev Paulus i Filipperbrevet: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten.» (Fil 3:21)

Læren om en kroppslig eller legemlig oppstandelse er helt sentral i den kristne troen. Hvordan skal det skje? I Første Tessalonikerbrev forklarer Paulus det slik: «Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.» (1Tess 4:13-17)

Døden – en søvn

Døden er som en søvn. Da opplever vi ikke tid, men våkner straks, og da skjer det samtidig at Guds venner blir levende for å være sammen med Jesus. Vi kan sørge over vår egen død, for da mister vi på en måte oss selv. Vi kan sørge over andres død. Men i sorgen har vi håp. Dette håpet er knyttet til Jesu oppstandelse og hans sterke vilje og ønske om at vi skal være sammen med ham i evigheten.

Kroppen vår her i livet kan sammenlignes med et såkorn som inneholder anlegg for alt hva det kan bli til. Paulus skrev: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.» (1Kor 15:42-44)

Kjenne hverandre igjen?

Skal vi kjenne hverandre igjen i det nye livet i himmelen? Jeg tror vi trygt kan svare ja på det spørsmålet. Kong David mistet en sønn og sa med full tillit: «En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.» (2Sam 12:23)

Videre: Da Moses og Elia trådte fram sammen med Jesus under den enestående forvandlingsscenen på fjellet, hadde de bevart sin identitet. Peter, Jakob og Johannes kjente dem umiddelbart igjen, selv om de ikke hadde møtt dem før (Matt 17:4).

I himmelen vil alle som har Jesus som frelser, utgjøre én kjærlig familie. At familien blir kjempestor, blir ikke noe problem i de fullkomne forholdene i evigheten. De som her på jorden har lært Jesus å kjenne, skal aldri se hverandre for siste gang. De skal med stor gjensynsglede møtes hjemme hos Jesus.

Ikke være uvitende

I undervisningen om hva som skal skje etter døden, er Paulus opptatt av at de troende ikke skal være uvitende om de kommende forholdene. De skal trøstes av den tanken at vi skal være sammen med Jesus og sammen med hverandre. Han skriver det slik: «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.» Dette høres dramatisk ut. Men legg merke til de viktige ordene «sammen med dem» og «sammen med Herren».

Trøst

I sentrum for Paulus’ formidling står at han vil berolige alle engstelige og gi dem nytt mot: «Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!» skriver han. (1Tess 4:17-18) Er det rart at salmisten utbryter: «Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.» (Sal 116:15.NB)

Jesus ga i sin øversteprestlige bønn uttrykk for sin inderlige lengsel etter fellesskap med sine venner i evigheten: «Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» (Joh 17:24)

Jesus sa til disiplene sine: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» (Joh 14:3)

Vår kjærlige, omsorgsfulle frelser Jesus vil være til stede for alltid for sine venner, og vi kan nyte dette vennskapet med fullkomne kropper. Jesus er det store midtpunktet i evigheten.

Menneskesønnen i herlighet

Én har sagt det slik: «I himmelen skal vi ser Menneskesønnen i herlighet. Himmelens lys er Jesu ansikt. Himmelens glede er at Jesus er nær. Himmelens sang er Jesu navn. Himmelens samtaleemne er Jesu verk. Himmelens aktivitet er å lovprise Jesus. Himmelens fylde er Jesus selv.»

Vel, dette er jo fint sagt. Men vi må ikke ha det bildet av himmelen at det er et sted uten noe å gjøre, og en evighet å gjøre det på. Nei, vi skal få en allsidig og meningsfull aktivitet uten slit eller svette. Bare preget av glede.

Den store skotske forkynneren George MacDonald snakket med sønnen sin om herligheten i himmelen. Gutten avbrøt og sa: - Det synes for godt til å være sant, pappa! Et smil bredte seg over MacDonalds skjeggete ansikt: - Nei, gutten min, det er bare så godt at det nødt til å være sant!

Himmellengsel

Har du opplevd en lengsel etter å komme hjem til himmelen? Jesus kjente den lengselen den siste kvelden før han skulle lide og dø. Han sa: «Far, timen er kommet, Herliggjør din Sønn.» (Joh 17:1) Det var tydelig at på dette tidspunktet ville Jesus hjem til Far. Full av lengsel var det som om han banket på døren hjemme og sa: «Far, slipp meg inn nå! Trettitre år på jorden er en evighet for den som har opplevd en evighet hos deg.» (Olfert Ricard)

Så gled deg du også, til en evighet sammen med din himmelske Far og din gode Frelser Jesus Kristus.

 

OPL385

 

Powered by Cornerstone