Test ut Jesu lære ved å høre og gjøre (Johannes 7,14-17)
Pixabay/CCL

Test ut Jesu lære ved å høre og gjøre (Johannes 7,14-17)

Sannheter vi har hørt i forkynnelse eller lest i Bibelen trenger vi å praktisere, prøve ut. Troen sitter ikke bare i hjertet og hodet, men tar bolig i hele kroppen. Jesus utfordret derfor folket til å «gjøre Guds vilje» slik at de kunne erfare at hans lære er fra Herren Gud selv.
Svein Anton Hansen, Johannes 7,14-17, 19.søndag i treenighetstiden, publ.29.september-21

Du skal ikke ha lest mye i de fire evangeliene, før du har lagt merke til at Jesus ofte var i diskusjoner med de jødiske religiøse og politiske ledere. Fra han ble døpt av Johannes i Jordanelven, og helt til han ble hengt på korset, møtte han mennesker som motsa ham, som til og med prøvde å ta livet av ham. Vi kjenner til flere av diskusjonene med fariseere og de skriftlærde. I bibelteksten fra Johannes kap.7, dreier samtalen seg om hvilken autoritet Jesus har for sin undervisning og lære. På tempelplassen i Jerusalem, midt under løvhyttefesten, oppstår nok en diskusjon mellom Jesus og jødenes ledere.

«14 Men da det alt var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte. 15 Jødene undret seg og sa: Hvor har han sin skriftkunnskap fra, han som ikke er opplært? 16 Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. 17 Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (Johannes 7,14-17)

Løvhyttefesten
Den høytiden som det her refereres til er løvhyttefesten. På hebraisk kalles den «sukkot» - men «sukk og akk» hadde liten plass i denne høytiden preget av glede. Løvhyttefesten var den tredje av Israels store høytider, og den varte i syv dager. Løvhyttefesten var og eksisterer fortsatt som en takkefest for innhøstingen, samt at den feires til minne om israelittenes opphold i ødemarken etter flukten fra Egypt. Under ørkenvandringen bygde jødene hytter av løv og kvist til midlertidig husly. Dessuten feirer jødene løvhyttefesten i glede over Toraen, det vi nå kaller Mosebøkene.
I våre dager setter jødene opp en løvhytte på sine verandaer. Her både spiser, leker og overnatter de noen dager. Religiøse høytider skal hjelpe den troende til å minnes de gode gjerninger Herren Gud har gjort mot oss.

Lære med autoritet
I bibelteksten leser vi at Jesus akkurat har ankommet Jerusalem og løvhyttefesten. I starten av kapittel 7 her hos Johannes, leser vi at Jesu brødre oppfordrer han å dra til Jerusalem nettopp under denne festen. Siden mye folk er samlet, kan Jesus bruke anledningen til å bli enda mer kjent og populær. Men nei, tiden er ennå ikke kommet for Jesus. Seks måneder etter denne hendelsen skal han dø på et kors for så å stå opp igjen, en handling som vil få vidtrekkende konsekvenser for alle mennesker og for all framtid. Jesus er ikke ute etter en kortvarig folkelig og politisk popularitet, men en langtrekkende endring i menneskers liv som kun kors og oppstandelse kan gi. Popularitet har en kortvarig rekkevidde, mens lidelse, kors og oppstandelse kan endre menneskers evighet.

Men etter at brødrene har dratt til løvhyttefesten, drar Jesus likevel også, men holder seg delvis skjult. Han ønsker ikke oppstyr om sin person under dette besøket i Jerusalem. Likevel går han til tempelplassen for å legge fram sin undervisning for de som vil høre på ham. Til tempelplassen går også ulike jødiske rabbier. Her samler de sine disipler rundt seg. Ulike religiøse spørsmål og problemstillinger drøftes. Religiøs interesserte mennesker søker kunnskap og oppsøker de som har autoritet og styrke bak sin lære. Derfor var det viktig for en rabbiner også å kunne henvise til andre lærdes meninger, nettopp for å styrke sin egen autoritet og posisjon.

I bibelteksten leser vi at «Judeerne undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke selv er opplært?» (v.15). De jødiske lederne visste at Jesus ikke hadde mottatt en slik undervisning fra noen annen rabbi. Så, hvor hentet han da sin autoritet fra, og fra hvem hadde han en slik lærdom?

En lære direkte fra Gud selv
«Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men kommer fra han som har sendt meg.» (v.16). Jesus selv hadde ikke gått i teologisk skole hos andre rabbier. Slik var han fra en side sett en lekmann; selvlært. Men, noe opplevdes annerledes med Jesus enn de andre åndelige lederne på den tiden. Jesus er Guds Sønn, og har levd en evighet i himmelen hvor han har sin lærdom fra Faderen selv. Slik sett kunne Jesus godt ha sagt at han har lærdommen fra seg selv, siden han, Faderen og Den Hellige Ånd utgjør en treenighet. Men, dette ville neppe de jødiske lederne ha forstått, langt mindre godtatt. Derfor sier Jesus at han henter sin autoritet direkte fra Gud selv.
Nå godtok heller ikke de skriftlærde en slik påstand, men Jesus kunne ikke underslå denne avgjørende sannheten om hvor han hadde sin lære fra, hvem han var Sønn av.

Denne guddommelige selvbevisstheten hos Jesus var noe av det som provoserte de jødiske lederne mest. For Jesus la ikke skjul på at han hadde en direkteforbindelse til Skaperen i himmelen. Jesus sier indirekte at den som hører ham, han hører Gud selv. Den som tar imot Jesus, tar imot Faderen selv.
For kristne som i ettertid leser om Jesu selvbevissthet, kan dette oppleves selvfølgelig. Men for de jødiske lederne den gang, opplevdes hans ord som gudsbespottelse, hovmod og stormannsgalskap.

Høre – gjøre – erfare
Det korte Bibelavsnittet fra Johannes kap.7 avsluttes med at Jesus sier: «Om noen vil gjøre Guds vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (v.17).

Her leser og hører vi en grunnleggende åndelig sannhet. Jesus utfordrer også oss i vår tid til både å høre Guds Ord og å praktisere det vi har lært av Ordet. Vil vi kjenne og erfare at den kristne tro er sann, så må vi også gjøre Guds vilje for å oppleve sannheten i troens liv.

Det starter med å høre Guds Ord for å lære hva som er Guds vilje. Hva Gud mener finner vi ikke ut av hva vår magefølelse sier, heller ikke ved å prøve å høre Guds stemme eller finne et guddommelig lys i vårt indre. Når mennesket ser inn i seg selv, da ser det ikke Gud, men synden og sin egen vilje. Vil jeg bli en som kjenner og praktiserer Guds vilje, så starter den vandringen med å lese Bibelen og høre kristen forkynnelse. Tro skapes når jeg hører. Troen kryper inn øret.

I 5.Mosebok 30,11-14 lærer Moses jødefolket om at Gud vil være nær sitt folk med sitt eget ord: «For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.»
Guds Ord kryper først inn øret og så ned i hjertet. Derfra kommer levende ord og vitnesbyrd om Gud ut av munnen på den troende.

I Bibelteksten i Johannes 7 utfordrer og kaller Jesus troende til å praktisere Guds ord. Vi er ikke bare Ordets hørere, men også Ordets gjørere (Jacob 1,22-23). Sannheter vi har hørt i forkynnelse eller lest i Bibelen trenger vi å praktisere, prøve ut. Troen sitter ikke bare i hjertet og hodet, men tar bolig i hele kroppen. Troens betydning for mitt liv viser seg hvor føttene leder meg, hvilke gode gjerninger hendene mine utfører og hvilke ord jeg slipper ut av munnen min. Tro som ikke viser seg i praktiske gjerninger ender fort opp som død rettroenhet.
Gode gjerninger frelser ingen. Det gjør kun troen på Jesu soningsverk på korset. Og samtidig – gode gjerninger skapes som naturlige og gode frukter hos den som lever tett og nært med Jesus og Guds Ord.

Prøv deg fram
Alle troende vet at misjon og vitne-tjeneste er viktig. Først når jeg forteller en ikke-kristen om Jesus, først når pengene går fra min konto til misjonens konto, praktiserer jeg troen. Her teller handlingen, ikke tanken. Da vil jeg også erfare sannheten i Guds Ord og oppleve gleden over å tjene Jesus.

Gud har gitt alle troende både natur- og nådegaver. Vi kan ofte kjenne oss usikre på hvilke gaver han har gitt. Men, hva har du lyst til å gjøre? Hva er du flink til? Hva gir andre deg positive tilbakemeldinger på? Og, hva i Guds Rike banker hjertet ditt for? Dette kan gi pekepinner på hvilke gaver Gud har gitt deg. Prøv deg fram. Test deg selv med ulike tjenester og oppgaver i kirke og misjon. Først da vil du kjenne og erfare hva Gud har gitt deg. Da praktiserer du Guds vilje og slik kjenner og erfarer du hans vilje for ditt liv, for din tjeneste.

Guds gjerning
«Om noen vil gjøre Guds vilje» sa Jesus. Det finnes en gjerning som overgår alle andre gjerninger i Guds Rike. Jesus snakker om denne spesifikke «gjerning» i kapittel 6 i Johannes: «Da sa menneskene til Jesus: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.» (v.28-29).
Gjerningen over alle andre gjerninger mennesket trenger å praktisere, kalles «å tro på ham som Gud har utsendt.» I egentlig forstand er ikke tro noen gjerning. Tro staves tillit. Framfor alle andre tjenester og trospraksiser vi kan prøve ut i kristenlivet, ønsker Gud at vi setter vår tillit til Jesus, hans person og frelsergjerning for oss. Glemmer vi troen på og tilliten til at Guds nåde er det eneste som kan frelse oss og bære hverdagen vår, så faller bunnen ut av kristenlivet og tjenesten. Men når vårt trosliv er sentrert rundt Guds gjerning på korset og Jesu oppstandelse fra de døde, bygger vi vårt liv og vår evighet på et solid fundament som vil stå gjennom alle livets stormer.

BS 2139

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvordan arbeidet en rabbi, hvordan lærte han opp sine disipler?
  • Hva skiller Jesus fra andre rabbier?
  • Hvorfor er det så avgjørende viktig å høre og lese Guds Ord?
  • Hvorfor tror du Jesus understreker viktigheten av også å praktisere Guds Ord?
  • Tenk over/ samtal om hvordan vi konkret kan «gjøre Guds vilje».
Powered by Cornerstone