Vippevektmetodens utilstrekkelighet

Svein Anton Hansen, publ. 12.november -21

Kan vi vite at vi kommer til himmelen, og hvorfor skal Gud slippe oss inn i sin evige herlighet? Hvilke kriterier dømmer Gud etter? Hva gjør at noen går fortapt mens andre blir frelst for evigheten?

Mange mennesker ser for seg at Gud bruker «vippevekt-prinsippet» når han skal dømme. På pluss-siden legger vi gode gjerninger, Bønn, Bibel, gudstjenester og møter samt de av de 10 bud vi rimelig godt har klart å holde. På minus-siden legger vi ulike synder, brudd på de 10 bud, forsømmelser av gode gjerninger, samt åndelig lathet.

Hvis Gud så dømte etter «vippevekt-prinsippet», så kunne mennesker aldri hatt frelsesvisshet, aldri vite om vi hadde gjort mer godt enn ondt, aldri vite om vi hadde gjort «nok», aldri lagt oss og vært sikre på at vi hadde det rett med Gud. Både nei og heldigvis; Gud bruker ikke en moralsk vippevekt når han skal veie om vi er gode nok for å slippe inn i himmelen.

Gud står overfor følgende dilemma: Hvordan skal han få ufullkomne og ikke-perfekte mennesker inn i en fullkommen og perfekt Himmel? Vel, egentlig er dette ikke Guds men menneskets problem. Hvordan kan jeg komme til Himmelen når jeg ikke klarer det ved egne åndelige eller moralske anstrengelser?

Løsningen på utfordringen å bli frelst for evigheten, skriver Paulus om: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndige menneskers liknelse, for syndens skyld, og fordømte synden i menneskenaturen.» (Romerne 8,3)

Løsningen og evangeliet ligger i uttrykket: «Det gjorde Gud.» Gud skal en gang spørre hver enkelt: «Hvorfor skal jeg slippe deg inn her?» Da bør svaret vårt være: «Fordi jeg aksepterer at det kun er ved å tro på Jesu kors og oppstandelse og bøye meg for dette at jeg kan bli frelst.» Da vil Gud svare: «Velkommen inn!»

TRV 337