Fotavtrykk verden ikke kjente
Svein Anton Hansen, publ. 26.november -21
Minnet om og kjennskapen til han som en gang i fordums tid formet oss og den verden vi beveger oss i, bleknet dessverre med årtusenene. De første menneskene, Adam og Eva, kjente Gud igjen da han vandret i Edens Hage. Ja, selv etter syndefallet, hvor de prøvde å gjemme seg for Gud, fornemmet de likevel hans fottrinn. Men, med årene og generasjonene la et diffust tåkeslør seg over menneskers øyner og hjerte. Hvor er Gud? Hvem er Herren?
Så – mange, mange år senere vandrer Gud på nytt på jorden; to ben plantet på Israels jord. I Jesus fra Nazareth springer små barneføtter på den støvete molden den treenige Gud selv har skapt. Men, ingen i Nazareth kjenner igjen Guds fotavtrykk.
Føttene til en 12 år gammel gutt setter sine ben i Jerusalems tempel. Men, selv ikke de skriftlærde forstår at de denne dagen har templets herre, Gud selv på besøk.
Et par tiår senere vandrer en voksen mann rundt i Galilea, Samaria og Judeas landområder. Heller ikke nå innser de mange at Gud gjester sitt folk.
Disippelen Johannes skriver om Jesu komme til verden:
«Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Johannes 1,10-11)
Lysstrålene fra krybben, korset og den tomme grav har i 2000 år maktet, ja, klarer fortsatt å åpne åndelige blindes øyne. Da kan vi forstå at vi i Jesus har å gjøre med Skaperen fra eldgamle tider.
Mysteriet om at den skjulte og usynlige Gud viser seg i Jesus Kristus, trenger å bli akseptert og trodd. Tror vi dette, så forsikrer Faderen oss om at: «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (Johannes 1,12)
TRV 341
