Hvor forskjellige er vi i forhold til dyrene?

Jeg har lenge lurt på om hvordan Gud ser på dyr. De har jo faktisk personlighet, liv, følelser og intellekt. De er ikke helt like oss, men det er mye som likner. Noen bygger hus, alle «jobber» for å brødfø seg selv og sin familie. Noen dyr lager til og med byer. Så jeg lurer på hvor forskjellig er vi egentlig? Vet Gud har satt oss som forvaltere, men vi tar jo livet og spiser dyrene. Om de hadde kunnet snakke, hadde vi da gjort det? Er det bare tale som hindrer oss i å ta liv? Hvorfor er ikke deres liv like mye verdt som våre? Hvorfor har de fått så mye liv, men så lite verdi? De har jo så klart verdi i den forstand at vi får mat, men skal vi liksom drepe alt som i døden kan hjelpe oss fremover? De dør jo ikke av egen vilje. De fleste dyr vil vel helst leve et langt og godt liv. Vi vet jo ikke, fordi de ikke kan fortelle oss. (Spørsmålet er sendt inn anonymt under UL2013 i Ålgård.)

SVAR:

Takk for et godt og gjennomtenkt spørsmål. Jeg kan ikke svare på alt, men vil gi videre noen perspektiver fra Bibelen. Om dyrene har «personlighet, liv, følelser og intellekt» slik du skriver, er avhengig av hvordan en definerer ordene. Bibelens skapelsesberetning beskriver i alle fall «alle jordens dyr og … alle himmelens fugler og … alt som kryper på jorden som det er levende sjel i.» (1Mos 1,30) Dette står i motsetning til plantene, som har liv, men det er ikke sjel i dem.

Da jorden ble utsatt for den store flommen på Noas tid, ga Gud uttrykkelig ordre om at han skulle ta med seg i arken «av de rene dyrene og av de dyrene som ikke er rene, av fuglene og av alt som kryper på marken». (1Mos 7,8) Det sier oss at dyrene er viktige og har stor verdi.

Skillet mellom rene og urene dyr gjaldt i den gamle paktens tid. Da var det forutsatt at man spiste kjøtt av dyr, men det fantes urene dyr man ikke skulle spise: «Kjøttet av disse dyrene skal dere ikke ete, og dere skal ikke røre ved deres døde kropper, de skal være urene for dere.» (3Mos 11,8)

Dette skillet mellom urene og rene dyr ble imidlertid opphevet i den nye pakts tid. Apostelen Peter fikk se et syn av alle slags dyr, fugler og krypdyr, og en røst sa til ham: «Stå opp, Peter! Slakt og et! Men jeg sa: På ingen måte, Herre! Aldri er noe urent eller vanhellig kommet inn i min munn. En røst fra himmelen svarte meg da annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» (Apg 11,6-9) Igjen ligger det under som en forutsetning at en kan slakte og spise fugle- og dyrekjøtt.

Den samme Peter skriver om dyrene at de «av naturen er født til å fanges og forgå». (2Pet 2,12)

Men dette betyr ikke at vi skal forakte dyrene eller behandle dem dårlig. De er verdifulle. Det er Gud som har skapt dem og eier dem. «For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjellene i tusentall.» (Sal 50,10)

Vi kan lære av dyrene, som du nevner. Salomo skrev: «Gå til mauren, du late, se dens veier og bli vis.» (Ord 6,6) De har en mengde fine egenskaper – i likhet med bier, bever og mange andre arter. Jesus sa at vi skal se på himmelens fugler og lære av dem. (Matt 6,26)

Vi har det til felles med dyrene at vi har fått et liv – kort eller langt – her på jorden, og så kommer døden. Kong Salomo tenkte på dette og skrev: «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebnen rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn fremfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted – de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?» (Fork 3,19-21) Av dette skjønner vi at heller ikke den vise Salomo kan gi svar på alt som gjelder dyrene.

At mennesket har en særstilling blant alt det levende, kommer imidlertid klart fram i Salme 8, der mennesket omtales slik: «Du satte ham litt lavere enn Gud, og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over sine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.» (Sal 8,6-9)

Vi er altså satt til å forvalte dyreriket på en klok måte. Vi kan ikke spise gress og bladverk, men det kan dyrene. Ved å spise kjøtt av dyr kan vi utnytte mer av gavene i naturen.

Apostelen Paulus advarer mot åndelige ledere som legger stramme begrensninger på oss når det gjelder mat og drikke. Han karakteriserer det som åndelig umodenhet, ja, bindinger til bud funnet opp av mennesker. «Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke! Dette er bare menneskers bud og lærdommer. For disse tingene er bestemt til å bli brukt og fortært.» (Kol 2,20-22)

Nå kan det sies mye om ulike typer kjøtt og fett ut fra et helseperspektiv, og det må vi gjerne legge vekt på så godt vi kan. Men å lage seg en religion ut fra mat og spising, er ikke i tråd med Bibelens lære.

Jesus sa at i den endetiden som ligger foran oss, og som vi allerede lever i, skal det bli matmangel mange steder. «For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der.» (Matt 24,7) Det vil da være dumt om menneskene ikke utnytter alt det spiselige i naturen, ikke sørger for reservelagre av mat, ikke viser vilje til å begrense rovdyrenes makt, lager altfor strenge regler om hva en kan spise og ikke spise, i det hele tatt slutter å forvalte matressursene. En kristen skal ha et sunt, balansert, varmhjertet og usentimentalt forhold til dyrene.

OPKL354

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone