Hemmelig disippel?

Synes du det er lett å stå fram som kristen? Hvor enkelt oppleves det egentlig å vitne om han du tror på, å bekjenne for arbeidskollegaer at du er en etterfølger av Jesus?

Flere ganger enn vi liker å innrømme, kjennes det fristende og behagelig å skjule vår kristne identitet. Selv om jeg kaller meg en bekjennende kristen, så arbeider det likevel en motkraft i mitt indre som vil at jeg i minst mulig grad skal flagge troen på Jesus. Feig? Ja, kanskje det.

Andre igjen snakker om «den skjulte tro», om at det «ute i samfunnet finnes mye skjult tro på Gud.» Nærmest som om vi ikke må kritisere de som ikke står fram og bekjenner troen på Jesus.

I påskeberetningen leser vi om Josef fra Arimatea. Faktisk nevner alle fire evangelistene han med navn.

«Josef fra Arimatea ba nå Pilatus om tillatelse til å ta ned Jesu kropp. Josef var disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han var redd for jødene.» (Johannes 19,38).

En jødisk rådsherre. En hemmelig disippel av Jesus. Redd for hva de andre rådsherrene ville gjøre hvis han stod fram med troen på Jesus.

I dag husker vi ikke lenger Josef fra Arimatea fordi han var en hemmelig disippel. Nei, han stod offentlig fram – våget seg inn til Pontius Pilatus for å be om å få begrave Jesu legeme. Troen, motet og frimodigheten trengte tid for å modnes og bli til en offentlig bekjennelse. Vi kjenner ikke til hvilke tanke- og følelsesprosesser Josef måtte gå igjennom før han stod fram som en Jesu disippel.

Jeg vet bare at jeg, som alle andre, må ta valget og vågestykket å gå fra en skjult og lunken tro, et hemmelig kjærlighetsforhold til Jesus, til offentlig å bekjenne for verden at jeg har et personlig forhold til Jesus. Måtte vi bare klare det uten å skjemmes!

På tide å gjøre et oppbrudd fra et liv som hemmelig disippel av Jesus?

TRV 375

Av Svein Anton Hansen, publ. 09.mai-22