Hodet innenfor – kroppen utenfor

Hodet innenfor – kroppen utenfor

En misjonær i Kina fortalte om en merkelig skikk blant kineserne mens han gjorde tjeneste der ute. Under gudstjenestene stakk de fleste tilhørerne hodet inn gjennom vinduene og døren. Kroppen var utenom! Det var så uforpliktende på den måten. For da kunne de til enhver tid trekke seg tilbake om de ville.

De gjorde synlig det som de fleste av oss beholder bak fasaden. De aller fleste vil leve et mest mulig uforpliktet liv. Hodet innenfor, men kroppen klar til retrett. Men det er sant som det ungarske ordtaket sier: «Med én ende kan man ikke sitte på to hester.» Vi kan ikke velge to slags liv. Vi kan ikke følge to guder. 

Som en av våre store, norske forkynnere har sagt: «Det er ikke helhjertet kristendomshat som er den største vanskelighet for kristendommen, men halvhjertet kristendom. Hel verdslighet er ikke så farlig som halv åndelighet. Hel forfølgelse av kristendommen er ikke så farlig som halv etterfølgelse av Kristus. Brennende motstandere er ikke så vanskelig for kristendommens sak som lunkne bekjennere.» (Erling Ruud). 

Budskapet om helhjertet tro og etterfølgelse har vært et av tidenes store profetbudskap, helt fra profeten Elias’ tid:

Ildprøven på Karmel

«Da trådte Elias fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham! 

Men folket svarte ham ikke ett ord. 

Og Elias sa til folket: Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, mens Ba'als profeter er fire hundre og femti mann. 

La oss nå få to okser. La så dem velge seg den ene oksen og hogge den i stykker og legge den på veden, men de skal ikke tenne ild på. Så vil jeg stelle til den andre oksen og legge den på veden, men jeg vil ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Og la det da være slik at den gud som svarer med ild, han er Gud. 

Hele folket svarte: Det er godt! 

Da sa Elias til Ba'als profeter: Velg nå dere ut den ene oksen og stell den til først, siden dere er flest, og påkall så deres guds navn! Men dere skal ikke tenne ild på. 

Så tok de den oksen han hadde gitt dem. De stelte den til og påkalte Ba'als navn fra morgen til middag og ropte: Svar oss, Ba'al! Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte. Og de hinket omkring det alteret de hadde reist ... 

Men ved den tiden da matofferet ble frambåret, trådte profeten Elias fram og sa: 

Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! 

Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. 

Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» 
(1. Kong 18,21–26.36–39).

Gud som historiens herre

Se for deg profeten Elias, der han står mot en knall blå himmel og et storslått fjellterreng på Karmel. Det er utsikt over et tørt landskap, og med Middelhavet i det fjerne. Gud har holdt regnet tilbake i tre og et halvt år, på grunn av at folket dyrker avgudene med Ba’al og Astarte i spissen. Den onde kong Akab har fått denne attesten: «Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.» Hans om mulig enda verre dronning Jesabel har også forført folket til å vende seg bort fra den sanne himmelens Gud. Kongen og dronningen har ansatt et tusentall avgudsprester. Folket var forført. Tørken var katastrofal. Hungeren satt dypt i alle. Det var mørke tider. 

Gud var fremdeles historiens herre. Han var stadig preget av sin lengtende kjærlighet. Han er tålmodig. Han vil ikke slippe det folket han har utvalgt seg. Han bruker redskapet sitt, Elias. Profeten kaller til omvendelse og helhjertet overgivelse: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham!» – Hvor lenge vil dere ri to hester? Hvor lenge vil dere tjene Gud og Mammon? Hvor lenge klarer dere å være likegyldige? Denne haltingen deres, dette forsøket på å få med seg det beste fra to verdener, har faktisk gjort dere til krøplinger!

Guds tålmodighet med folket

Etter en så sterk appell kan vi vel vente en positiv reaksjon? 

Nei, for «folket svarte ham ikke ett ord», står det skrevet. De ville ikke vende om. Ubestemmeligheten var like seiglivet som den hadde vært i en generasjon. De halter til begge sider. 

Når jeg leser Bibelen over langs, blir jeg stadig imponert av hvordan Gud bevarer tålmodigheten med folket sitt. Josva hadde talt det samme budskapet som Elias noen hundreår tidligere. Han talte om Gud, på Guds vegne, og sa:«Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd ... Så frykt nå Herren og tjen ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket ... og tjen Herren! Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene ... Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» 

Den gangen «svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder!» (Jos 24,13–16). Den gangen var det utenkelig å vende ryggen til den gode, velsignelsesrike Gud. 

Men en ond konge og en ond dronning hadde forført dem. Kanskje troen på Gud ville ha blitt utslettet fullstendig hvis ikke Guds profet hadde stått fram der og da. Vi hører en av de mest dramatiske historiene i Det gamle testamente. 

Så får vi den store mannjevningen, satt i scene av Guds profet på fjellet Karmel. To offeraltere gjøres i stand. Hundrevis av avgudsdyrkere skal mane fram ild til sitt alter. Elias alene skal vende seg til sin Gud. 

Ba’al var gud for fruktbarhet og ild. Men det ble ingen fruktbarhet i landet. Han kunne ikke tenne ild på offeret som prestene hans hadde lagt til rette. 

Elias reiser et alter av tolv steiner, en for hver av folkets stammer, han lar tømme tolv kar med vann over alteret, også for å symbolisere at hele folkets skjebne avhang av det som nå kom til å skje. 

Så ber han bønnen til Abraham, Isaks og Israels Gud. Han ber om at Herrens ord må bli stadfestet, og at folkets hjerte må vende tilbake til ham. 

Da falt Herrens ild. Underet skjedde. Og folket «falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» 

Hva kan vi lære av det som hendte her?

1. Selv de største domshandlinger kan ikke få mennesker til å vende om. Det må et profetord til for å skape forandring i hjertet. Folk må vende om i respekt for Gud, ikke bare på grunn av følgene av synden. 

Gjennom tre år visste folk at det var på grunn av Ba’aldyrkelsen Gud hadde holdt tilbake regnet. Men de ville ikke se tegnet, de ville ikke lese skriften på veggen. Kong Akab og dronning Jesabel hadde i enda mindre grad tanker om å vende om. 

Akab var bekymret for alle husdyrene, og selv han kjente matmangelen på kroppen. Men han var ikke bekymret for sin egen sjel. 

Den onde blir ofte syk av sin ondskap, men vender så tilbake til den igjen. Slik var det med farao, som ble overbevist da følgene av hans harde hjerte ble utålelige å bære. Men så vendte han tilbake til sin hardhet. 

Akab omvendte seg tilsynelatende for en stund, da Elias hadde gjort underet med tenning av ild fra himmelen. Men snart var han og dronningen tilbake på gamle spor. 

Akab ville beskytte seg mot følgene av hungeren og Guds tunge hånd, han ville ikke gå til roten av problemet: At de ikke ville vende om til Herren. 

Den gamle kirkelæreren Pontoppidan snakket om den falske tro og omvendelse og skrev: «Alle ubotferdige farer vill, idet de misbruker evangeliet til kjødelig frihet og ikke lar det frigjøre dem fra selve synden, som de i sin åndelige død vil tjene. Mens de bare vil at Kristus skal fri dem fra syndens straff.» 

«Den døde tro,» sier Pontoppidan, «er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på den rette måten, men blir uforandret. Men troens art er å forandre mennesket.»

2. Et tomt offer under skrik og skrål kan ikke mildne Gud. Han lar seg ikke imponere av menneskers ynkelige påfunn, hvor religiøse de enn synes å være. Avgudsprestene håpte på å vekke gudenes sympati ved å skjære seg selv med sverd og spyd. Først holdt de på med sine aktiviteter i seks timer, så tre timer med intens selvplaging. 

Også i dag er det noen som tror de kan få et godt forhold til Gud ved å gjøre inntrykk på ham. Mer hengivelse av seg selv, en mer helhjertet kristendom, mer bønn, mer bibellesning, velgjerninger mot min neste, og så videre. 

Nei, bare Jesu eget offer for synd kan sone for syndene og frafallet. Slik ble oksen som Elias ofret, et forbilde på et større offer som en gang skulle komme. Da «Kristus kom som yppersteprest ... gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment .... ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod ... og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser ... helliger til kjødets renhet ... hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Heb 9,11–14). 

Bare det offer Gud har godkjent, har virkekraft overfor ham selv.

3. Gud kan gjøre store ting ved et menneske som innvier seg til ham. Herrens bror Jakob understreker i sitt brev: «Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde» (Jak 5,17–18). Elias søkte ikke ære for seg selv, men å ære Gud. Gud berget Elias, men enda mer: Gud berget folket sitt ved en eneste mann som var modig nok til å stå fram på vegne av Herren. 

Én har sagt: «Det er merkelig hvor mye Gud kan få til gjennom et ufullkomment menneske, som har lagt alle sine ufullkommenheter fullt og helt i Guds hender.» 

Elias deltok ikke i en konkurranse om hvem av gudene som var best. Han var overbevist om at bare Gud er til. Derfor ble det en demonstrasjon av at Gud er Gud, og avgudene er ikke guder i det hele tatt. «Det var ingen røst å høre, det var ingen som svarte,» står det etter avgudsprestenes aktivitet. (v. 26). Elias ba i stedet: «La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette!» (v. 36). 

Den falske avguden på denne tiden, Ba’al, trådte fram som en okse av en fruktbarhetsgud. I dag dyrker vi andre avgudsokser. Men også i dag er Gud gått trett av den haltende, vaklende oksen. Oksen med religiøs form uten åndelig innhold, oksen med fasade uten ekte tro, oksen med forsøk på å blidgjøre Gud uten å ta imot hans egen forsoning. Han er lei av oksen som bare er en unnskyldning for at vi egentlig ikke vil omvende oss. 

Gud er fremdeles den sanne, den mektige handlekraftens Gud. Ba’al er treghetens, maktesløshetens Gud. 

Israels Gud, som vi har lært å kjenne gjennom Jesus Kristus, griper inn i historien – og i ditt liv. 

Troens leksikon er fylt med handlingsord, ord som rører på seg, ideer og tanker som forvandler mennesker og omstendigheter. For Gud er levende og handler. 

Gud sitter ikke i lenestolen, inaktiv. Han er ingen vente-og-se-Gud. Derfor vil jeg be som Karl Sandsmark sa det i et lite vers: 

Du vet det, Gud, du vet det bor
i hjertet skjult en trang
å gå på dine løfters ord
og våge troens sprang. 

Eller for å si det med en annen av troens bekjennere: 

Mitt alt er på ditt alter,
jeg venter på din ild.

OPL006
 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone