Tillit til Bibelen

For i Bibelen har vi selve åpenbaringen fra Gud selv, der ligger grunnlaget for troen. Den kristne kirke bygger på at Den Hellige Skrift er sann og pålitelig. 

Skriften er klar, den er tilstrekkelig, den er enhetlig midt i sitt mangfold. I den taler Gud selv gjennom menneskers språk, gjennom vitner med forskjellige personligheter og kulturell bakgrunn. Gud har ønsket seg Bibelen akkurat slik den er blitt, for at den kan tale til alle mennesker, til alle tider, på alle språk.
 
Skråsikker?

Hvordan kan jeg si så mange skråsikre ting om Bibelen? For det første fordi dette har vært den kristne menighets overbevisning gjennom to tusen år. For det andre fordi jeg er overbevist rent personlig. Bibelen taler sterkt og inderlig rett til mitt eget hjerte. For det tredje på grunn av Bibelens klare ord om seg selv. Og det er det tredje momentet jeg særlig vil ta frem i dag.
 
En Billy Graham på 1800-tallet var Dwight L. Moody. Han sa: «Det fins ikke noen bedre bok å forsvare Bibelen med, enn Bibelen selv.» 
 
Alle de historiske skriftene forteller om Guds handlinger med folket sitt. Alle profetiene peker frem mot Messias. Bibelens midtpunkt er Jesus Kristus. Evangeliene er fortellinger om hva Jesus sa og gjorde. Brevene er en utlegging av hva dette betyr, at Jesus virkelig er Kristus, Frelser og Herre.
 
Jesus og Skriften

Derfor kan det være naturlig å starte med dette spørsmålet: Hvordan så Jesus på Skriften? 

På den tid han levde, hadde de Det gamle testamente, slik vi kjenner det, på hebraisk. Hvordan forholdt Jesus seg til Skriften? «Men før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort,» sa han (Luk 16,17). 

Jesus kunne være kritisk mot den tids skriftlærde og mente de tok feil på mange områder. Men «Skriften kan ikke gjøres ugyldig», sa han (Joh 10,35). Skriften har autoritet til alle tider.
 
Det er verdt å merke seg at da Jesus ble ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen, vant han ingen seier ved hjelp av sine egne argumenter eller evner, han svarte den onde med å si: «Det står skrevet …» og «Det står atter skrevet …» Da måtte den onde bare gi seg.
 
Professor Hugo Odeberg skrev: «De gammeltestamentlige skriftene er godkjent av Jesus, ikke bare etter sin mening og intensjon. Han godkjenner dem slik de er etter sin bokstavelige ordlyd. Det er således ikke bare en allmenn intensjon i skriftene som han godkjenner, nei, det er skriftene selv, slik de foreligger, som han anbefaler. Om dem er det han sier at de inntil den minste bokstav er uforgjengelige.»
 
Sidestiller sine egne ord

Etter at Jesus har sagt at han står fullt og fast på Skriftens grunn, sidestiller han sine egne ord med den gammeltestamentlige åpenbaring. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå,» sier han (Matt 24,35). Både når det gjelder sine egne ord og ordene fra den gamle pakt, tar han jord og himmel og deres undergang til sannhetsvitne og referansepunkt. 
 
At Gud selv taler i Skriften, kunne Jesus formidle ved å formulere seg slik: «Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier …» (Matt 22,31). Det var Skriften som sa det, og dermed Gud. Jesus kunne også si «David har jo selv sagt i Den Hellige Ånd: Herren sa til min Herre …» (Mark 12,36). David var med andre ord inspirert av Den Hellige Ånd da han talte om Messias.
 
Jesus hadde den overbevisningen at hele den gammeltestamentlige åpenbaringen pekte frem mot ham. De to disiplene som vandret til Emmaus den første påskedagen, fikk høre en enestående bibeltime, da Jesus viste til de konkrete sammenhengene. «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (Luk 24,27). 

Vitner om Jesu skriftsyn

For Jesus var det helt sentralt å vandre i gjerninger som var lagt ferdige for ham i Skriften: «Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette,» sa Jesus (Luk 24,44–48). De skulle ikke bare være vitner om at Messias led og oppsto den tredje dag, men også stå frem som vitner om hvordan Jesus anvendte Skriften på seg selv. Jesu skriftsyn er en kristens skriftsyn.
 
Jesus knyttet seg selv nært til Ordet, det evige ordet fra Guds munn. Derfor sier også hans dyptpløyende disippel Johannes: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Joh 1,1–3). Det nytter ikke å tro på Jesus uten å tro på Bibelen. Jesus og Ordet er ett.
 
Jesus ga apostlene fullmakt

Hva skal vi da tenke om Det nye testamente? Jesus ga apostlene sine fullmakt til å bringe videre budskapet fra seg selv. «Den som hører dere, hører meg,» sa Jesus (Luk 10,16).
 
Paulus hadde selv møtt den oppstandne Jesus. Han hadde fått fullmakt til å forkynne på vegne av Jesus. Han sidestilte seg som åpenbaringsvitne med profetene i gammel tid da han skrev om den hemmelighet som Gud har gitt oss del i: «Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden» (Ef 3,5). 

Paulus var overhodet ikke tilbakeholden med å si: «Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud» (1. Kor 14,37).
 
Derfor krenker vi Jesus selv hvis vi avviser apostelens tale som gyldig for oss. En sann kristen er en bibelkristen, med vilje til å bøye seg for Ordet.
 
Elske Jesus - følge Ordet

Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Joh 14,15). Det må ikke forstås slik at vi blir frelst ved å oppfylle regler til punkt og prikke. Men det går på viljen til å innrette livet sitt etter Jesu vilje. Jesus sa: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham … Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Joh 14,21 og 23).
 
Da Paulus skrev sine siste oppmuntringer før han forlot dette livet, la han vekt på å be sine etterfølgere i troen om å holde fast ved åpenbaringen slik som den er gitt i Bibelen. Han skrev: «Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2. Tim 3,14–17).
 
Her sies flere viktige ting: En kristen er en tradisjonsbærer. Vi bærer videre historien, budene og ordene fra Herren. Disse er gitt oss i De hellige skrifter. Disse skriftene skal vi leve i å la oss overbevise av. De skal ikke tjene alle slags formål, men de skal gi en visdom som er tilstrekkelig slik at vi kan bli frelst ved Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet, inspirert, Gud-innblåst, medskapt av Den Hellige Ånd. Den er helt annerledes enn andre bøker. Hensikten er at den skal skape etterfølgere som er utrustet til å gjøre alt godt Gud har planlagt for dem.
 
Lampe som lyser på et  mørkt sted

Apostelen Peter ga uttrykk for sitt syn på Skriften da han skrev: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,19–21). 

Vi skal sette Bibelen høyt, for den er som en klar lampe som lyser opp det åndelige mørket vi lever i. Vi skal se mer og mer av lyset etter hvert. Den Hellige Ånd tilskyndet hellige Guds menn til å tale slik Gud ville, og vi er avhengige av Guds Ånd for å skjønne hva ordene betyr.
 
Peter minner om at profetene gransket om fremtiden, og, sier han, «det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd» (1. Pet 1,12). Dermed sier han at apostlene sto på profetenes skuldre da de forkynte evangeliet ved Den Hellige Ånd. 
 
Press

Vi som tror på Bibelen, blir utsatt for et press i dag. Ta et aktuelt spørsmål: Kan vi si at homoseksuelt samliv er i strid med kristent liv og lære? Ja, det må vi si om vi vil holde Jesu bud. 
 
Et bud som er gitt i GT og bekreftet av Jesus, lyder slik: «Du skal ikke bryte ekteskapet.» Ekteskap er i Skriften ikke noe annet enn en allianse mellom én mann og én kvinne. Budet innebærer: Du skal ikke bryte deg inn i ekteskapet før du er der. Du skal ikke bryte ut av ekteskapet. Du skal ikke bryte deg inn i en annens ekteskap. Og du skal ha respekt for ekteskapet som ordning. Ingen av anvendelsene er enkle å overholde. Seksualdriften er sterk og kan ta styringen, enten vi lever i den ene eller andre statusen. 
 
Alle seriøse teologer sier at homoseksuelt samliv ikke blir godkjent i Skriften. Men mange av dem mener at dette ikke kan være forpliktende i dag.
 
I et samfunn skal vi vise respekt og toleranse. Alle mennesker er skapt av Gud, har sitt menneskeverd, både som fromme og som syndere. Men Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Joh 14,15). Den som lever bevisst i strid med Guds bud, kan ikke arve Guds rike. Og det er ikke rimelig at den som innretter seg i strid med Guds bud, får lederansvar i Guds menighet.
 
Ikke slutte fred med det onde

Bibelen sier mye om en kristens identitet: «Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde,» sier Johannes (1. Joh 5,19). Også troens folk er underlagt ondskapens krefter. Men vi slutter ikke fred med dem. «Vi er lemmer på Kristi legeme,» skriver Paulus (Ef 5,30). Det er ganske utenkelig at slike lemmer stiller seg til disposisjon for synden og djevelen. «Vi er jo den levende Guds tempel,» sier apostelen (2. Kor 6,16). 
 
Jesus har vist oss at vi skal være varsomme og ømhjertede overfor mennesker. Han møtte aldri noen med forakt og avvisning. Spesielt dem som sliter og har tungt å bære. Men de svake som bruker sin svakhet til å bryte ned Guds ord, er de egentlig så svake? 
 
I salmen står det: «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11,3). Vi må svare: «Vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten» (2. Kor 13,8). Vi følger Jesu ord, gjerning og bud. Og han viser til Skriften. 
 
Frihet og bundethet

Paulus skjelner mellom spørsmål der det gis rom for frihet, og spørsmål hvor bare én ting kan være tillatt ut fra evangeliet. I spørsmålet om å leve i samsvar med budene er apostelens undervisning entydig. Han gjør klart at en bevisst krenkelse av budene ikke er i samsvar med det nye liv som de kristne er kalt til å leve, og som er annerledes enn livet de levde før de kom til troen. Her er vi ved en grunnholdning i nytestamentlig etikk: forskjellen mellom livet før og etter omvendelsen til Jesus Kristus. For den som er kommet til tro, gjelder det å føre «et liv som er Kristi evangelium verdig» (Fil 1,27), 
 
Vi skal forkynne radikalt om Guds nåde til syndere som vil vende om. De får Guds tilgivelse. Men Guds grenseløse nåde må ikke brukes som et påskudd til å viske ut skillet mellom hva som er rett og galt. Skriften kan ikke gjøres ugyldig.

OPL055