Allmektig Gud, tvil og vantro

Det var en gang en kvinne og en mann, et ektepar, som emigrerte fra hjemlandet sitt. Det var blitt matmangel og vanskelige forhold der de bodde.

I det fremmede landet der de slo seg ned, fikk de to sønner. Disse guttene giftet seg med lokale jenter. Det var ikke snakk om henteekteskap, og det synes å ha blitt en harmonisk storfamilie, til tross for at det – da som nå – kunne bli utfordringer med tverrkulturell tilpassing. 
 
Men så begynte ulykkene å ramme: Først døde faren. Så døde de to sønnene. Tilbake satt den gamle kvinnen, som het No’omi, med to svigerdøtre med et annet morsmål. På den tiden var det betydelig forskjell på menns og kvinners stilling. Enkene hadde det vanskelig. Hva skulle No’omi gjøre? Hun håpte jo at de unge svigerdøtrene ville gifte seg igjen i sitt eget hjemland. Men da ville hun bare bli til byrde og føle seg fremmed. Og dro hun alene tilbake til sitt eget fedreland, ble hun alene, fattig og fremmed der også. 
 
Resultatet var at den ene svigerdatteren, Rut, med glede ble med til svigermors land, den andre ikke.

Da No’omi vendte tilbake til folket sitt, uttalte hun disse ordene: «Kall meg ikke No'omi [ynde, velvilje], kall meg Mara [bitter, besk], for svært bittert har Den Allmektige handlet med meg. Jeg drog ut med overflod, men Herren har ført meg tomhendt tilbake. Hvorfor kaller dere meg No'omi, når Herren har vitnet imot meg og Den Allmektige har latt det onde ramme meg?» (Rut 1,20–21).
 
Navn i Bibelen har stor betydning. Den mor som hadde kalt datteren sin for No’omi, ønsket at barnet skulle møte stor velvilje og gunst gjennom livet, ja rett og slett imøtekommenhet og kanskje særbehandling fra Guds side. Men etter de tunge slagene følte No’omi bare bitterhet og skuffelse. 
 
Likevel snakker hun med stor respekt om Gud. Hun kaller ham Den Allmektige, El Shaddai, han som er Herren. Hun går ut fra at Gud har all makt. Hun forutsetter at det er Gud som har sendt ulykkene.
 
Men så sier hun at «Herren har vitnet imot meg». Er du tiltalt i en rettssak, og et vitne er innkalt, så er du selvsagt spent på hva vitnet sier. Kanskje er vitnet innkalt for å vitne til fordel for deg, til gunst for deg. Så gjør vitnet det motsatte: Anklager, dømmer, utleverer, spidder deg med ordene sine. No’omi mener antakelig å si: Når ulykkene har rammet meg så hardt, offentliggjør Den Allmektige for all verden at jeg har gjort noe forferdelig galt. Jeg fortjener straff. Hvorfor ellers har Den Allmektige latt det onde ramme meg?
 
Dermed er No’omi i kamp med det vanskelige problemet i verden: Hvordan skal vi forstå det onde?

Hvorfor rammer ondskapen så urettferdig? 

Hvorfor må uskyldige lide? 

Hvis Gud fins, er han god? 

Hvis han er Allmektig, hvorfor er han ikke bare god? 

Rammes vi av ondskap, er han da allmektig? 
Jeg kan ikke svare på dette. No’omi klarte, midt i det onde, å holde fast på at Gud er både Herre og Allmektig, for hun trakk inn et større perspektiv da hun roste den nye ektemannen til Rut, hennes nye svigersønn: «Velsignet være han av Herren, som ikke har tatt sin miskunnhet bort verken fra de levende eller de døde!» (Rut 2,20). 
 
Hun sier i virkeligheten: Guds miskunnhet, Guds barmhjertighet er der hele tiden. Men da må vi se både dette livet og det neste livet i et samlet perspektiv. Han holder ikke «sin miskunnhet tilbake verken fra de levende eller de døde». En dag skal vi få se det hele utenfra, da skal kontoene komme i balanse, da skal vi se, fra et utsiktspunkt ovenfra, at Gud som den Allmektige viste sin miskunnhet, at han ikke tok den bort verken fra de levende eller de som nå er døde. 

Tviler du overhodet på at Gud er til? Jeg er ikke overrasket over det, vi kan alle komme i tvil, både på det ene og det andre.
 
Jeg er i hvert fall overbevist om én ting: Verden kan ikke ha skapt seg selv. Den kan ikke ha blitt til ved en tilfeldighet. Og det som overbeviser meg om det, er enkel statistikk. Du kan ikke sette opp et hus ved å stole på slump og lykketreff. Om du skal spikre en bjelke til en stikkontakt eller en takplate, kan ikke avgjøres ved et terningkast. Det blir ikke engang et målrettet hammerslag ved en tilfeldighet. Det må være en plan, en tegning og en kraft bak hele prosjektet.
 
Sett at du skal sette sammen en laftehytte som allerede er bygd, den er tatt ned for transport, og så skal du sette den opp igjen. Du får 11 tømmerstokker til å begynne med. Hver stokk er merket, men du får ikke se merkene. Du vil satse på tilfeldigheten. Det er bare én rekkefølge som er riktig. Vet du hvor mange rekkefølger som er feil? Over 39 millioner! Jeg har sjekket det med en ingeniør. Det er enkel statistikk. Har du 11 elementer som skal i riktig rekkefølge, er det én sjanse mot 39 millioner for at du får det riktig ved en tilfeldighet.
 
Det står en intelligent design bak øyet. Det kan ikke ha utviklet seg selv. For tusenvis av detaljer må være på plass – samtidig – før det virker. Darwins teorier faller ut fra ren statistikk.
 
Jeg kan ikke annet enn tro at Gud er til. At han er skaperen, og at han er god. For skaperverket er da fantastisk flott og godt og genialt!
 
Men hvordan kan vi vite noe om Gud? Jeg er blitt overbevist om at Gud har gjort seg til kjenne i skaperverket. Dernest ved å sende Jesus som Gud og menneske til jorden, som Frelser og igangsetter til det å tro. Jesus har autorisert Bibelen. Han bekrefter hver tøddel av Det gamle testamente. Han har gitt apostler og andre vitner autorisasjon til å skrive Det nye testamente. Derfor er Bibelen Guds ord. 
 
Jeg kan ikke bevise dette, men jeg er blitt overbevist. Jeg kan ikke bevise for deg rent teknisk og statistisk at jeg er glad i kona mi. Men jeg kan overbevise deg, ved at jeg selv er overbevist, og ved at du selv får se, oppdage og oppleve. Så kan du la deg overbevise.
 
Jeg tror ikke på bare logikk og statistikk. Livet er så mye mer.
 
Jeg har snakket om No’omi og hennes eksistensielle kamp med det onde. Vi har streifet den tvilen og vantroen hun hadde i forholdet mellom Guds Allmakt og miskunnhet, og hennes egen ulykke og elendighet.
 
Nå vil jeg hoppe over til Peter, en enkel fisker fra det nordlige Israel for to tusen år siden. Han ble invitert til å bli elev av en omreisende visdomslærer som het Jesus. I løpet av dagene og månedene de hadde sammen, ble Peter overbevist om at Jesus var noe langt mer enn en visdomslærer. En gang spurte Jesus elevene sine: «Hvem sier folk at jeg er?» De kunne opplyse om flere meninger blant folk, som de hadde hørt. Da spurte Jesus: «Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,15–16).
 
Messias, hva er det? Det står i Det gamle testamente, jødenes bibel, om en enkelt person som skal komme i fremtiden. Det er minst hundre profetier om Messias i Det gamle testamente, altså detaljer om ham som skal komme. Det gamle testamente har bevislig eksistert som ferdig skriftsamling før Jesus levde. Da er det flere enn 11 tømmerstokker som skal på plass. En masse spesielle detaljer og tilsynelatende småting skal oppfylles. Den som vil satse på tilfeldighetenes lov, må sprenge all statistikk. Peter var i hvert fall overbevist: Jesus er Messias.
 
Det viktigste som ble sagt om Messias, er at han skulle lide og dø som et offer for menneskenes synder. Det kunne ikke Peter begripe. Da Jesus sa at nå var han på vei til å oppfylle denne profetien, protesterte Peter kraftig. Jesus ble temperamentsfull og sa: «Vik bak meg, Satan! … for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til» (Matt 16,23). Med dette bekreftet Jesus fire ting: 1. Det fins en ond motmakt mot Gud, som kalles Satan eller djevelen. 2. Han er opptatt av å friste og få mennesker bort fra den rette veien. 3. Han bruker mennesker, til og med troende. 4. Vi har ikke forstand på Guds vilje. 
 
Peter lærte noe viktig gjennom oppturer og nedturer sammen med Jesus. Han kunne ikke stole på seg selv, for han var utsatt for angrep fra fristeren, den onde. I det første brevet han skrev, sier han: «Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke» (1 Pet 5,8). 
 
Den onde lusker rundt, han bedrar og skremmer, han prøver å fange mennesker inn i sitt maktområde.

Men Peter hadde lært å kjenne et mysterium: Jesus som frelser og forsoner, hans død for vår skyld og hans oppstandelse for at vi skal leve ved ham. Disse hendingene betyr en flytting av dem som tror, fra bitterhet til gunst, fra det beske til velvilje, for å bruke No’omis uttrykk.
 
Derfor sier Peter overbevisende på slutten av sitt liv: «All nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere. Ham tilhører makten i all evighet! Amen» (1. Pet 5,10–11).
 
Han er kilden for all nåde, barmhjertighet og godhet. Han har kalt oss til et herlig liv. Veien går gjennom Jesus, Messias, Kristus. Han led en kort tid. Vi kan også komme til å lide en kort tid. Men han skal gjøre oss dyktige, bekrefte, gi styrke og gjøre oss trygge og faste. Ingen ting er umulig for ham. «Ham tilhører makten i all evighet» – «Han som er og som var og som kommer, [El Shaddai] – Den Allmektige » (Åp 1,8).

OPL082
 

Powered by Cornerstone