Spilte for læreren
Da han var ferdig med fremførelsen, gikk han ut av scenen, ble borte bak sceneteppet, og folk reiste seg og klappet. Hjelpemannen bak sceneteppet sa til gutten at han burde gå fram igjen og bukke.
«Nei,» sa gutten, «det kan jeg ikke.»
«Hvorfor ikke?» spurte mannen. «De har jo alle sammen reist seg og klapper for deg!»
«Ikke alle,» svarte den unge pianisten. «Mannen i bakerste rekke på balkongen sitter fremdeles.»
«Ja, men det er jo bare én,» innvendte mannen. «Hva er så viktig med ham?»
«Han er læreren min,» sa gutten ydmykt mens han tittet fram på siden av sceneteppet. «Jeg spilte for ham.»
Nettopp da skjedde det noe. Mannen langt der bak reiste seg og deltok sammen med de andre i en stående hyllest til den unge eleven sin. Da våget pianisten seg fram, bukket dypt og tok imot hyllesten.
Er det ikke dette livet handler om? Det gjelder ikke å tilfredsstille alle og enhver. Det gjelder å holde blikket festet på den ene som vi kaller Herre, leder og lærer. Er han tilfreds med livet vårt? Har vi gjort ære på ham med måten vi takler utfordringene på?
Heldigvis er det ikke innsatsen ved livets eksamenskonsert som avgjør om vi har velvilje hos den aller høyeste. At vi tar imot Guds nåde er den eneste kvalifikasjonen. Se på Jesus med tillit og tro, så er hele evigheten din. Jesus sa: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»
Av Asbjørn Kvalbein
OPM739
