Lengsel og gudsfrykt

Først la meg si takk for serien som jeg nyter med en leksjon hver morgen, her jeg sitter på terrassen min nede i Kenya. Hva som sies bringer meg til eftertanke.

Jeg hører av og til enkelte leksjoner på nytt, og det er stadig noe nytt som jeg oppfatter. I dag var det om Gudfryktighet. Men som siste gangen jeg hørte på denne biten er det en ting som inngir meg frykt – ikke ærefrykt. Asbjørn Kvalbein sier at det er tre ting som kjennetegner den Gudsfryktige, og det er her problemet mitt kommer inn. En av de tre er LENGTEN efter Gud.

Jeg kan selvsagt ha misforstått, men jeg sammenligner med hva min bestemor og mor alltid ga uttrykk for, nemlig denne lengten efter å komme hjem. Jeg tror ikke jeg har denne lengten efter Gud slik som jeg forstår det. Når jeg elsker et menneske, gleder jeg meg til å være sammen med vedkommende og snakke med vedkommende.

Når jeg tenker på oppstandelsen, så kommer først forventningen om å treffe igjen de som har gått foran. Jeg burde vel egentlig glede meg til å treffe treenigheten som første prioritet og dernest å se igjen mine kjære (for å bruke et slitt uttrykk).

Jeg har dyp ærefrykt for Gud og alt hva han har gjort og hva han gjør for meg hver eneste dag. Jeg vet at selv om jeg ikke forstår hvordan eller hvorfor, så skal jeg en gang få vite det, så det plager meg ikke så mye. Jeg prøver å gjøre hva som er Guds vilje, så langt jeg formår og forstår, og jeg ber om hans hjelp og veiledning mange ganger hver eneste dag, enten det er små eller store ting. Men jeg glemmer ikke å takke og prise Ham også. Men jeg tar meg jo i det hele tiden at jeg har lett for å være selvsentrert.

Men tilbake til poenget: Jeg vet jo at Jesus/GUD/Den Hellige Ånd er sammen med meg hver eneste time på dagen. Når jeg ber til Gud, snakker jeg med Far. Og det gjør jeg stadig, fra jeg står opp til jeg legger meg. MEN jeg tar opp alle ting med Ham, ting jeg ikke ville våget å ta opp med en konge eller keiser. Jeg tror ikke det er uærbødig – ikke gudfryktig.

Men lengten? Jeg vet at når jeg er sammen med kona så lengter jeg ikke til henne, men når jeg sitter her alene langt unna, lengter jeg.

Kan jeg være så fri og bruke det som en analogi for mitt forhold til Gud? Det høres veldig selvforherligende ut, er jeg redd for. Men jeg er ikke noe spesielt godt menneske eller superkristen. Jeg bare prøver å finne svaret: Er jeg ikke Gudfryktig fordi jeg ikke har en eksplisitt lengsel til Gud?

Hvis jeg ikke er gudfryktig, hva skal jeg da gjøre for å opparbeide meg det?

Nei, dette var verre å uttrykke enn jeg trodde.

Men i alle fall, takk for alle gode tanker som jeg har fått til del på veg gjennom Bibelen.

Med vennlig hilsen Cato

SVAR:

Kjære Cato, Takk for det gode spørsmålet ditt, og for temaet du bringer på bane.

Jeg forstår deg slik: Du mener at Gud er nær og Kristus til stede i hverdagen. Da vil du ikke finne det naturlig å lengte etter Gud. For han er jo hos deg. Lengsel forbinder du mer med å lengte til himmelen, slik din bestemor gjorde. Og det gjør ikke du nå.

Jeg har stor forståelse for det du skriver. Og vi trenger ikke måle følelser opp mot hverandre.

Likevel er det plass for lengsel i Gudsfrykten. Jeg tenker på uttrykket i Sal 63:2: «Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann.» Slår du opp i en bibelordbok, vil du finne mye på lengte og lengsel, og det er Guds folk som lengter.

Paulus skriver, Fil 3,12–14: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Jeg synes dette er et oppriktig uttrykk for lengsel.

Men vi må ikke gjøre følelser, inklusive lengsel, til noe kriterium for å være en rett kristen. Det kan godt hende at jeg har uttrykt meg på en måte som er lett å misforstå. Sann tro og gudsfrykt er avhengig av at vi trenger Gud og Jesus. Å sette opp all verdens krav i tillegg, nærmer seg loviskhet.

Så du skjønner at mitt poeng er ikke å lage noen diskusjon om dette. Jeg tror vi opplever troen og tilliten litt forskjellig, også gjennom ulike faser av livet.

Akkurat nå gleder jeg meg over at du også i Kenya får glede av Noreas arbeid, og at Herrens Ånd er virksom i alle land over hele jorden.

Ha en velsignet dag, ønsker vi i Norea. Hjertelig hilsen Asbjørn.

OPKL079

Powered by Cornerstone