Sinte på Gud
En mann som heter David Ireland, fikk en krypende nevrologisk lidelse som til slutt ville ta livet hans. Han ble ofte spurt: «Tror du at Gud vil helbrede deg?» Han svarte med et motspørsmål, som han ofte hadde stilt til seg selv: «Trenger jeg virkelig å bli helbredet?» I en bok har han sagt det slik: Jeg tror fullt og fast på at Gud er ytterst god, at han elsker menneskene og forstår hele verden og alle menneskene i den. Ønsker han å helbrede meg? Jeg kan ikke svare på det. Min tro er knyttet til en suveren Gud, ikke til at han vil gjøre det eller det som jeg kortsynt har lyst på, for å vise sin godhet.
Vi har lett for å gjøre troen vår så liten at den bare knyttes til at det skal gå slik vi drømmer om at det skal gå. I stedet bør vi legge livet vårt i hendene til en troverdig og trofast Gud. Han er så mye større og ser så mye lengre. Troen vår blir så lett knyttet til dagen i dag, og ikke til fremtiden og det evige håpet.
En studie viser at de som er ateister og agnostikere, som ikke tror på Gud, er de som er mest sinte på Gud. Det lyder jo rart. Kan en ikketroende være sint på noe han ikke tror eksisterer? Det er ingen grunn til å fleipe med dette, men heller spørre: Kan dette sinnet mot Gud bare fyre opp under vantroen deres? Kan det være et sinne fordi de ikke klarer å slippe tanken på Gud? Kanskje sinnet deres springer ut av de aller dypeste følelsene de har, fordi de aller dypest nede likevel tror at Gud er til.
Gud er mye større enn de omstendighetene som rammer deg i livet ditt. Kan vi vente å få svar på alle våre spørsmål? Nei. Men Gud er stor nok til at vi også kan komme med vår tvil og vårt sinne. En velprøvd tro finner vi i Salme 89, vers 9: «Herre, hærskarenes Gud, hvem er mektig som du, Herre? Og du omgir deg med trofasthet.»
Av Asbjøn Kvalbein
OPM743
