Ekte og fritt kristenliv. Matt 6,1–18

«Vær ikke som dem!» sier Jesus i Bergprekenen (Matt 6,8). I kapittel 5 var Jesus opptatt av hva slags etikk vi praktiserer i forhold til andre mennesker. I kapittel 6 er han opptatt av vår rettferdighet på det religiøse planet, i forhold til Gud og mennesker. Fremmede religioner kan lokke oss bort fra et rett gudsforhold og inn i trelldom, men det kan også fariseismen i vårt eget sinn og verdsliggjøringen i en bred folkekirke. 

Utstillingsfromhet

Det første Jesus advarer mot, er hva vi kan kalle en «utstillingsfromhet»: 

«Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen» (Matt 6,1) 

Dette kan synes å stå i motsetning til det Jesus snakket om i kapitlet før, at vi skulle la vårt lys skinne for menneskene, så de kunne se våre gode gjerninger og prise vår Far i himmelen (5,16). Men Jesus snakker om to forskjellige typer synder vi kan falle i. Når vi skjuler oss og gjemmer det lyset vi har fått av Jesus, styres vi av frykt og feighet. Men her advarer Jesus mot at vi blir for selvopptatte og jålete. 

Som det er sagt: «Vi skal vise oss når vi blir fristet til å gjemme oss, og gjemme oss når vi blir fristet til vise oss.» 

På tre områder skal vi vokte oss for utstillingsfromheten: Almisser (givertjeneste), bønn og faste. Alle religioner har med seg slike forpliktelser til å gi, be og avstå fra noe. Kristenlivet lever disse dydene ut på en annerledes måte. 

Om det å gi

Først litt mer om givertjenesten: «Når du gir almisse, skal du ikke gjøre det kjent med basun, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å bli æret av mennesker. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn! Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, slik at din gave kan være i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare» (Matt 6,2–4). 

En tom religiøsitet legger vekt på ytre forpliktelser. Jesus er opptatt av motivene våre, hva vi tenker i vårt hjerte. Fariseerne var fryktelig opptatt av å få ære fra mennesker. Ære fra Gud var mindre viktig. Da ble mye ødelagt. Det er flott at folk gir og deler av sine goder med de fattige. Men Jesus er ikke lite ironisk når han skildrer hvordan fariseerne med et hornsignal gjør kjent at nå overleveres deres fromme gave. Dette er hykleri, sier Jesus, når man under gudstjenesten og ute i det offentlige rom skryter av seg selv. Nei, en disippel av Jesus forvalter gavene sine i det skjulte. 

Vi skal ikke kunngjøre det overfor andre, nei, ikke en gang briljere overfor oss selv. Venstre hånd trenger ikke vite hva høyre hånd gjør. Selvbevissthet blir lett til selvrettferdighet. Gud vet om alt vi gjør og ikke gjør. Skal mennesker vite om noe, må det ha en hensikt. Det må ikke skje for å kaste glans over oss selv. Vi gir for å fylle et behov eller hjelpe i en nød. Nås det målet, har vi fått belønning nok, vi trenger ikke å få skryt, og Gud skal i evigheten ære den som æres bør. 

Bønn for å synes

Heller ikke bønnen må være preget av utstillingsfromhet: «Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn! Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare» (Matt 6,5–6) 

Fariseerne var egentlig ikke opptatt av bønnen, heller ikke av Gud, men av seg selv og hvordan de tok seg ut for menneskene. 

Fromme jøder ba tre ganger daglig, som Daniel. 

Muslimene vil overgå dette ved å be fem ganger daglig. 

Kristne oppmuntres til å «be uten opphold» – uavlatelig, stadig (1. Tess 5,17). Men det kan være en uformell hjertebønn.
 
Hensikten skal ikke i noe fall være «for å vise seg for folk». Nei, ha et lite kott, et rom der du kan lukke døren og være alene med din Gud, anbefaler Jesus. Det betyr ikke at det er galt å be på møter, familieandakter eller bønnemøter. Jesus snakker her om vår private bønn. Der kan vi være fleksible, bare vi er våkne for hvilke motiver vi har, og at vi unngår å hykle. 

Faste

Vi hopper litt i teksten og tar med fra vers 16 om kristen faste, som også praktiseres i de fleste religioner. «Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6,16–18). 

Fariseerne fastet to ganger i uken, mandag og torsdag. De fleste kristne legger vekt på givertjeneste og bønn. Men hvor mange legger vekt på faste? Jesus fastet en gang over en lang periode, apostlene fastet foran viktige avgjørelser. 

Den vanligste måten å faste er å holde seg borte fra mat, eller spise færre måltider. I dag da vi har så mange former for ferdiglaget mat, som krever lite tid, kan det være like viktig å holde seg borte fra det som forstyrrer av åndelig påvirkning, som mediepåvirkning og sosiale sammenhenger, ja, også forsake søvn. Vi gjør det ikke for Guds skyld, men for å øve oss i selvfornektelse, styrke viljen og oppdra oss selv. 

Målet må være å konsentrere oss mer om det som hører Guds rike til. I Skriftens verden fastet de for å markere alvoret i omvendelsen og boten. Spesielle tiltak krever spesiell bønn, og da kan fasten være en naturlig del av det hele. Fasten har også sammenheng med sparsommelighet. Jeg lever ikke i overflod, men deler det jeg har til overs, med dem som har lite og ingenting. 

Igjen sier Jesus: Formene er ikke så viktige, men hva foregår i hjertet ditt? Hva er motivet? Vil du trekke til deg oppmerksomhet, vil du æres av mennesker? Du kan bløffe for mennesker, men ikke for Gud. 

Nå har vi hørt om å være oppriktige og sanne i forhold til givertjeneste, bønn og faste, og Jesus har advart mot hykleri og utstillingsfromhet. Derfra går vi over på en advarsel mot mekanisert bønneaktivitet og i stedet en anbefaling av en fri og trygg bønn til Far i himmelen. Han er ikke bare en kraft, men en person, og i hvert fall ikke noe mindre enn en person. 

Bønnebabbel

Vers 7 i Matt 6: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham» (Matt 6,7–8). 

Bønn er ikke å produsere masse ord. Hykleri er fariseernes fare. Mekanisk bønnebabbel for å trette gudene i senk er hedningenes fare. Å slippe løs flommer av ord, at en taler uten å tenke, er egentlig bare avskyelig for Far i himmelen. Vi tror ikke på en upersonlig kraft i tilværelsen, som lar seg påvirke av en slags bønnemaskin fra menneskers side. Han er nettopp en personlig far som kjenner oss ut og inn. Vi trenger ikke forklare ham noe eller opptre formalistisk. 

Sann børnn

«Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen!» sier Jesus. 

Tenker vi over dette, kommer vi nesten ikke videre i bønnen. Han som er i himmelen og regjerer hele universet, han vil være din og min Far. Han er både allmektig og kjærlig, begge deler – samtidig. 

Bønnen vi så lærer av Jesus, kan være en mønsterbønn, et forbilde for hva vi tar fram for Gud, men den kan også bes som den står. De tre første bønnene handler om Gud og vårt forhold til ham. Dette er viktig å merke seg! Bønn, ja kristenlivet i det hele, handler ikke først og fremst om meg. 

«Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden» (v. 9–10). At Guds navn og person blir opphøyd og hellig iblant oss, er sentralt i bønnen. Som det første bud sier: Du skal ikke ha andre guder en meg. Hans rike er viktigst, ikke menneskelige riker eller mitt hjem eller privatliv. Jeg ønsker at Guds herredømme bres ut og vokser over hele verden, i mitt miljø og i min bevissthet. 

Hans vilje må gå foran alt, også på tvers av min vilje. For hans vilje er den beste. Han ønsker frelse for alle, av alle stammer og nasjoner. Jeg ber om at han legger alt til rette og styrer også meg til å tjene hans gode planer ute og hjemme. Å tenke og be slik er kjernen i en kristen motkultur. 

Våre behov

Så kommer vi over på våre behov. Vi trenger ikke åndeliggjøre dem for Far. Han vet hvordan vi er skapt, og hva vi trenger. «Gi oss i dag vårt daglige brød» (v. 11). Det handler om alt vi trenger for å leve: mat, helse, hus, hjem, familie, et godt styre i landet, fred og trygghet. Vi skal arbeide, også for å skaffe mat og lage til mat, men vi bekjenner med denne bønnen at alt uansett er en gave fra Fars gode hånd. Vi er fullstendig avhengige av ham for å leve. 

Så trenger vi tilgivelse: «Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere» (v. 12). Vi sier med denne bønnen at vi har syndet, og at vi bærer skyld og står i gjeld på grunn av syndene våre. Det er helt nødvendig for en kristen å ha denne holdningen. De gamle kalte det å være botferdig. Trenger vi tilgivelse fra Gud, må hjertet være innstilt på å tilgi andre som gjør noe galt mot oss. Det understreker Jesus i en forklaring etter bønnen: «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt» (v. 14–15). 

De siste bønnene i Fadervår lyder slik: «Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde» (v. 13). De er to sider av samme sak. Gud frister ikke mennesker, det gjør bare djevelen. Derfor ber vi egenlig om ikke å komme i situasjoner der fristelsen er sterk, vi ber om ikke å havne i djevelens vold. Om fristelser ikke kan unngås, ber vi om å vinne over det onde, å bli fridd ut fra den ondes maktområde. «Fri oss fra det onde» kan like gjerne oversettes: «Fri oss fra den onde.» 

De korte bønnene Jesus har gitt oss, er svært omfattende. De dekker alle de behovene vi har – de materielle (det daglige brød), de åndelige (tilgivelse for synd) og de moralske (frelse fra det onde). 

Avhengige av Gud

Vi sier derfor at vi er avhengig av Gud i alle ting. «For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.» (v. 13). 

Lever vi i Herrens bønn, blir vi fylt av Gud: Hans navn, hans rike og hans vilje. Dette er helt motsatt av å være selvopptatte hyklere og hedninger som bare er opptatt av sitt eget navn, sitt eget rike og sin egen vilje. 

Budskapet i dag kaller oss til å bli mer Jesus-sentrert, mer opptatt av vår himmelske Far, oppriktighet og sannhet i stedet for falskhet og hykleri, et personlig forhold til Gud i stedet for en mekanisk tilbedelse av en upersonlig kraft. 

Tenk på Jesu store og frigjørende lære – om Gud som vår kjærlige Far i himmelen! Da får du et ekte og fritt kristenliv. 

OPL184