Hvorfor frykte Herren?

Hvorfor skal vi frykte Herren? Og hvordan kan dette gjøres? (Maria, 18 år)

SVAR:  

Som jeg pleier, vender jeg meg til Bibelen for å prøve å gi et svar, denne gangen et svar på et viktig spørsmål fra deg, Maria.
       
Vi ser mange eksempler på at mennesker møtte Gud på en eller annen måte, og da kom frykten av seg selv. De fikk et overveldende inntrykk av hvor stor og mektig Gud er, og hvor små de var i seg selv. Jeg tenker for eksempel på Jakob, som drømte, og da han våknet, kom denne opplevelsen: «Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette stedet! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» (1. Mos 28,17)

Andre steder sier Bibelen at vi skal frykte Herren. Profeten og folkelederen Samuel sa til folket: «Frykt bare Herren og tjen ham i sannhet, av hele deres hjerte! Se hvor store ting han har gjort for dere!» (1. Sam 12,24) Med dette vil han si: Tenk på Gud! Tenk på hvor god han har vært, hvilke egenskaper han har. Vis ærefrykt og respekt for ham. Da kan dere ikke være likegyldige eller løgnaktige, for han er mektig og hellig.

Gudsfrykten trenger ikke føre til en redsel som binder oss. Det skjønner vi av Salme 2, vers 11: «Tjen Herren med frykt, og juble med beven!» Her ble gudsfrykten kombinert med stor glede, det vil si jubel.

Sann gudsfrykt skaper trygghet, den gir velsignelse: «Frykt Herren, dere hans hellige! De som frykter ham, mangler ikke noen ting.» (Sal 34,10)

 I konklusjonen på boka Forkynneren (Predikanten) skrev Salomo: «Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker» (Fork 12,13) Da Luther for fem hundre år siden skrev katekismen som en forklaring til de ti budene, innledet han hver forklaring med ordene: «Vi skal frykte og elske Gud slik at …» Det ligger i dette at vi frykter Gud på en rett måte når vi tar budene hans på alvor.

Jeg vil også si at gudsfrykt hører sammen med ydmykhet. En kristen er ikke stolt eller overlegen i forhold til Gud. Jeg vet at han er allmektig, allvitende og opphøyd. Derfor vil jeg etter beste evne si nei til det som er ondt. «Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» (Ord 3,7)

Mange er redde for djevelen og alt han kan finne på. Onde mennesker kan gjøre kriminelle ting og drepe kristne. Da sier Jesus: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28) Det er ikke djevelen som kaster i fortapelsen. Det er tvert imot Gud som kaster djevelen i fortapelsen, og sammen med ham de som har avvist Gud og fulgt den onde. Med andre ord: Frykt Gud, og ellers ingen.

Dette er likevel ikke alt som skal sies om frykt. For Gud lovet i gammel tid en frelse og en Frelser. Har vi tatt imot ham, da trenger vi ikke frykte. Profeten Jesaja sa på vegne av Gud for å trøste oss: «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd» (Jes 41,10).

Til de redde disiplene sa Jesus: «Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!» (Matt 14,27) Jesus kom for å hjelpe midt i stormværet. Da trengte de ikke være redde i det hele tatt.

På den siste dagen skal det vise seg hvem som har den sanne frykten for Gud. En engel fløy under himmelen, «Og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!» (Åp 14,7) Å frykte Gud betyr altså å tilbe ham og ære ham.

I kapitlet etter står det: «Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» (Åp 15,4) Når folk fra alle folkeslag skal falle på sine knær og gi ham ære til slutt, er det ikke klokt at vi allerede nå øver oss i å frykte og elske Gud, at vi ærer og tilber ham?

 OPKL164

Powered by Cornerstone