Har alltid en haug med spørsmål

Asbjørn: Hei RMS, Du må bare ta mot til deg og spørre modne kristne du møter. At du har en haug med spørsmål, viser at du tenker. Kjempebra! Jeg vil i hvert fall gjerne prøve å svare.

RMS: Vers om at kristendommen ikke hviler på gjerninger, er gode å ha. Ef 2,8-9 kom nesten som et bønnesvar. Samtidig står det også at en tro uten gjerninger er en død tro. Hva betyr det?

Asbjørn: Det er Jakob som sier det, i et lengre avsnitt i andre kapittel i brevet hans. Jeg tror han skriver til kristne som var begynte å bli for slappe. «Hvis vi likevel får tilgivelse, kan vi ikke da bare ta det lettvint?» spurte de kanskje. Når du er i tvil om du virkelig får være en kristen, skal du bygge på troen på Jesus alene. Når du tar det lettvint med synden og budene, skal du minne den onde naturen i deg at den ikke får ta seg friheter.

RMS: Det er ofte de hverdagslige gjøremålene som blir veldig vanskelige. Går på en kristen internatskole, og jeg er jo veldig heldig. Men for eksempel er det ofte et luksusproblem: Hva er min menighet, er den her eller der?

Asbjørn: Det nye testamentet viser oss at menigheten er Guds folk, og da er det viktig å komme sammen med Guds folk der de er, og der du er. Så møtene på skolen er menigheten din når du er der, og møtene du kan gå på sammen med familien din hjemme, er menigheten der.

RMS: Skal jeg prioritere å besøke Mamma eller gå på møter i helga? Er det dumt å gå i kirka hvis jeg føler Gud heller vil jeg skal gå på bedehuset?

Asbjørn: Jeg tror du skal gjøre begge deler i tur og orden. Hvis Mamma bor langt borte, er det vel ikke mulig å besøke henne så ofte. Men hun liker sikkert veldig godt at du kommer. Så er det godt å være trofast når skolen har møter. Når det gjelder å velge mellom kirka og bedehuset, kan du be Gud lede deg. Når du er ung, og ung som kristen, er det viktig at du går der du får åndelig mat, veiledning ut fra Guds ord, og får være sammen med også voksne kristne.

RMS: Det vanskeligste av alt er vel den lille angsten for om jeg en dag mister lysten til å gjøre det gode for Jesus. Føler på den ene sida at jeg egentlig er en positiv person som ikke vil at folk skal ha det vondt. Samtidig føler jeg at jeg sårer veldig mange med den jeg er nå for tida. Kanskje er jeg litt sur og mutt.

Asbjørn: Vi er nok mange som kan kjenne oss igjen i disse følelsene. Det går opp og ned, og vi blir usikre på om vi gjør vondt mot noen. Angst og usikkerhet er en menneskelig ting, du vet små ting kan gi oss en mørkere dag, og andre ting kan gi solskinn hele dagen. Det viktige er at vi tenker på Jesus, hvem han er, hva han har gjort med å gi seg selv for oss, og hva han har lovet oss. To ord tenker jeg på nå: «Se, jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende.» Og det andre har Paulus skrevet: «Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). Jesus vil føre deg helt fram til målet. Gå tett ved siden av ham.

RMS: Til slutt: Jeg trenger liksom stadig å få sagt ting som er vanskelig til andre. Men er det alltid OK for Gud at vi plager andre med våre tanker og problemer? Hvor går grensen på selvopptatthet, selvmedlidenhet og jag etter egen vinning, og et naturlig behov for å få sagt det som er vanskelig? Jeg er veldig glad for det du skrev sist, så om det skulle være sånn at dette ble mye og vanskelig å si noe tilbake på, så kan du la vær.

Asbjørn: Neida, dette er ikke vanskelig, og du plager ikke, jeg prøver med glede å svare. Det der med grensene mellom selvopptatthet og selvmedlidenhet er sannelig ikke så lett å greie ut om. Vi har alltid så mange slags motiver. Når du hører god forkynnelse og ber Gud gi deg en våken samvittighet, tror jeg du får veiledning etter hvert. Du kan prøve å snakke med en erfaren kristen, be om å få en time eller to, og sett dere på et sted uten for mange forstyrrelser. Gud blir ikke plaget av å høre på deg, og kloke kristne vil også vise tålmodighet, og gi deg et hint hvis du sporer av litt. Vil du ha en prat med meg en gang, så er jeg åpen for det.

RMS: Om det en gang kunne vært mulig å tatt en prat, hadde jeg ikke hatt noe imot det. Men det er mulig jeg bor langt borte. Jesus sine ord er ofte veldig enkle, men allikevel vanskelig. Så håper jeg du kan be for meg.

Asbjørn: Ja, det vil jeg gjerne. Takk for praten.

 OPKL178