Ondskap på sitt verste

Alle i Norge er skikkelig rystet over terroristen som sprengte regjeringskvartalet og deretter plaffet ned en masse ungdommer på Utøya. Hvordan vil du forklare en slik ondskap? Hva sier Bibelen om dem som gjør slike fæle ting? Og de som blir rammet av sånne tragedier, har de syndet mot Gud, slik at han straffer?

SVAR:

Dette var mange vanskelige spørsmål på en gang. Jeg svarer på min måte, andre vil si det annerledes.

Jeg har lest forskning som sier at terror ofte utføres av sinte unge menn. Når vold bryter ut i forferdelige forbrytelser, ligger ofte disse fire forutsetningene til grunn: 1. Sterk sinne over et eller annet. 2. Hardhet og ufølsomhet, ofte i forbindelse med familierelasjoner. 3. Opplæring i vold og nøytralisering av følelseslivet gjennom voldsfilmer og dataspill. 4. Bruk av rusmidler som gjør at hemningene brytes.

Dette gir antydninger til en rent menneskelig forklaring. En fremtidig rettssak vil forhåpentligvis klargjøre.

Når det gjelder det mer teologiske, vil jeg peke på Bibelens menneskesyn. Mennesket er skapt i Guds bilde og er «lite ringere enn Gud» (Salme 8,6). Det heter i sangen av Nordahl Grieg, som blir mye sunget etter katastrofen: «Edelt er mennesket». Det er sant. Mennesket er Guds fremste skaperverk.

Hele verset lyder slik: «Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult, skyldes det svik.» Hvor kommer så sviket fra? Er det ikke mennesket som svikter, nettopp det som skal være så edelt? Dette er det vanskelige paradokset, som er så krevende å fatte.

Bibelen er realistisk når den omtaler menneskets synd. Vi fristes av djevelen, verden og vår onde lyst. Det er fryktelig farlig å begynne å synde bevisst, uten å be om unnskyldning eller tilgivelse, uten å ta avstand fra det gale en har tenkt, sagt og gjort. Da kan det ene føre til det andre, som det står i Jakobs brev: «Enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» (Jak 1,14-15) Her brukes et bilde av hvordan et barn blir født. Det er jo vanligvis noe vidunderlig vakkert. Men når den onde lysten har fått befrukte, skjer en vekst av noe ondt, som til slutt blir født. Og det som startet med en ond lyst, har ført til et resultat som bare bringer inn dødsfarlige krefter.

Ond lyst betyr her lysten til å bryte med Guds bud og gjøre det onde. Det onde som får plass i et menneskes hjerte og får anledning til å vokse der, kan få de verste følger, hvis ikke det blir stanset, eller personen blir vekket til å vende om til Gud. Derfor skal kristen forkynnelse «med ydmykhet … tilrettevise … om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» (2Tim 2,25-26).

Her sies at de som har gitt etter for fristelsene, er fanget i en felle som djevelen har lagt ut. Der er de bundet, så de bare er nødt til å adlyde djevelens vilje. Det er som en beruselse. Det fins rett og slett enkelte mennesker som vier seg til ondskapen.

Hvordan komme seg ut? Ved å kjenne sannheten om seg selv og våkne opp, så de vender om til Gud, sier Bibelen.

Vi leste om djevelen. Han er en farlig fiende som prøver å fange oss. Bibelen sier: «Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.» (1. Pet 5,8)

I et ritual i kirken sier vi: «Jeg forsaker djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen. Jeg tror på Gud Fader, den allmektige» osv. Vi må ikke slutte med å si nei til, eller forsake, djevelen. Han er hele tiden opptatt av å innta oss.

Å høre om mennesker som har gjort de verste ting, bør ikke føre til fordømmelse eller en «stakkars dem»-holdning. I stedet skal vi ransake oss selv: Har jeg gitt etter for fristelser og sluttet fred med dem? Gir jeg djevelen plass i hjertet – ved misunnelse, hor, hat eller hevntanker? Hvem som helst kan fanges i djevelens felle.

Til det siste spørsmålet ditt vil jeg peke på en beretning fra Jesu liv, som ikke så ofte tas fram: «På den tiden kom det noen og fortalte ham [Jesus] om de galileerne som Pilatus hadde drept … Han svarte og sa til dem: Mener dere at disse galileerne var syndere fremfor alle andre galileere, siden de har lidd dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten. Eller de atten som tårnet ved Siloa falt ned over og drepte – mener dere at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme vis.» (Luk 13,1-5)

Her sies at vi ikke skal være opptatt av at noen mennesker er større syndere enn andre, eller at de fortjener straff. Dette er noe som Gud skal dømme om på den siste dagen.

Hva skal vi være opptatt av? At vi selv har omvendt oss til Gud, og at vi lever i en tilstand av stadig å vende oss til ham. Vi sier nei til djevelen og fristelsene, og ja til Jesus.

Gud har sendt Jesus som en soning for alle våre synder. Det er en åpen favn hos ham. Han vil gjerne ha med grove syndere å gjøre når de ber om nåde og tilgivelse. Han kan bevare oss, og vi kan be: «Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde» – eller som det også er oversatt: «La oss ikke falle i fristerens vold».

En sann kristen er forsiktig med å dømme andre, og rask til å etterprøve seg selv. Lever jeg nær Jesus, så jeg bekjenner mine synder og lytter til samvittigheten? Da er det mulig å bli stående innfor Guds domstol.

OPKL227

Powered by Cornerstone