Troslivet mitt er et slit

Jeg har før skrevet til deg at troslivet mitt er et slit, og det mener jeg absolutt. Min tro definerer jeg som en trassig tro - jeg tror på tross av. På tross av hva da? lurer du kanskje på. Noe jeg også spekulerer på til tider. Jeg kjenner meg igjen i det som står skrevet om Tomas i Johannesevangeliet.

Han hadde vært tett på Jesus i flere år, sett og hørt. Allikevel ble døden en så rystende opplevelse at den overskygget oppstandelsen. Han måtte få ta på Jesus for å makte å tro. Så tvers igjennom menneskelig og ærlig.

Jeg har gått med Jesus siden sent i tenårene, men tvilen river og sliter i meg masse. Jeg har de fire B'er, men jeg savner møtet med Jesus i bønnerommet mitt. Et møte som er fri for lystenning, musikk, ord - et møte der jeg ikke må gjøre noe for å kjenne, men bare være ...

Når jeg møter folk, så kan jeg kjenne det fysisk at dette mennesket var det godt å møte. Slik vil jeg erfare med Jesus også, men det kjennes bare tomt. Jeg godtar ikke at jeg "må gjøre" for "å kjenne". Jeg vil bare være ...

Når jeg er skikkelig på tvilsstien min, så tenker jeg at den gode stemningen på møter er massesuggesjon. Klart vi blir revet med når det er god musikk, forkynnelse og trivelige mennesker.

Hvem som holder fast, vet jeg ikke. Er det Gud som holder på meg, eller er det jeg som klorer meg fast? Jeg tror at jeg veldig enkelt kunne ha sklidd unna om jeg ikke hadde klort meg fast.

Hva gjør jeg når jeg klorer meg fast? Jeg tar aktive valg ved at jeg fortsatt leser i Bibelen, jeg ber, jeg tenker at Gud er i musikk, natur, mennesker jeg møter. Vitnesbyrd fra andre er også viktig for meg. Jeg beveger meg innfor Gud i min hverdag, men jeg skriker etter å erfare et nært møte. (Kvinne, 48 år)

SVAR:

Takk for at jeg får gjengi dette på webpastorsiden. Jeg tror at det du opplever, kan være aktuelt for mange.

Du skriver: «Når jeg møter folk, så kan jeg kjenne det fysisk at dette mennesket var det godt å møte. Slik vil jeg erfare med Jesus også.»

Dette forstår jeg veldig godt. Slik ønsker vi å ha det i en mellommenneskelig kommunikasjon. Kanskje spesielt kvinner har vel utviklede antenner for å oppleve åpenhet og nærhet, de kan lett føle en indre avvisning i stemningen omkring en samtale.

Du peker på at Tomas ikke bare fikk øyekontakt, men også fysisk kontakt, for å bli overbevist. Det var svært imøtekommende av Jesus å gi Tomas det han ønsket.

Men kan vi vente eller forlange at Gud skal vise seg for oss på den måten i tiden etter dette? Jesus kom i alle fall med en ekstra saligprisning etter at han hadde snakket med Tomas: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh 20:29)

Ikke se, men likevel tro -. Det er sagt at jo mindre vi føler, jo mer bør vi tro. Du er salig om du ikke bygger troen din på opplevelsen av kontakt og nærhet.

En annen sak er at Gud kan unne oss en god følelse av nærhet enkelte ganger. Men i andre tilfeller vil han tydeligvis oppdra oss til å tro på ham også når han føles fjern.

Men andre ord: Troen kommer ikke av følelsen, men følelsen kommer av troen.

Det er sagt at «følelsene er som stjerner som bare veileder når himmelen er klar. Men troen er et kompass som viser den rette veien i mørket, ja, under alle forhold.»

Jeg tror Gud ønsker å oppdra oss til å holde oss til Ordet og løftene, og ikke bygge på noe i oss selv. «Etter hvert som troen øker, minker følelsene,» skrev Luther, og han hadde en tendens til å sette ting på spissen.

Du skal vite at du er like mye frelst, enten du har en sterk tro eller du tviler mye. For det kommer ikke an på hvor intenst du tror, men hvem du tror på. Du tror på Jesus, som har frelst deg. Det skjedde ikke som et resultat av våre gjerninger, våre følelser eller vår styrke.

Den gode åndelige veilederen Rosenius skrev: «Den som skal tro seg salig, skal rette sin tro 1900 år tilbake på det som skjedde på Golgata, og ikke bygge på det som i dag skjer i ham selv.» Du må passe på ikke å vurdere etter dine følelser, men bare etter Guds ord.

En annen sak er at du vil gjerne være en aktiv og levende kristen i hverdagen. Da trenger du å ha visshet og styrke i troen. Gleden i Herren er deres styrke, sier jo Bibelen.

Derfor er det viktig at du kommer til visshet om at du får nåde hos Gud for Jesu skyld. Kanskje det vil gjøre at du får bety mer blant menneskene?

Tomas kom med tvilen sin til Jesus. Han ble overbevist. Og så ble han apostel – helt til India, forteller historien. Snakk du også åpent med Jesus om at du vandrer «tvilsstien».

Du skriver at «Gud er i musikk, natur, mennesker jeg møter. Vitnesbyrd fra andre er også viktig for meg.» Det er bra. Gud kommer oss i møte i Ordet og bønnen, men også på mange måter.

Av og til opplever vi menneskelig avvisning, som Jakob: «Jakob la merke til Labans ansikt, og se, han var ikke den samme mot ham som før.» (1Mos 31:2) Her var et kroppsspråk som vitnet om kulde.

Men Gud kan også vise seg på en overraskende og imøtekommende måte. Den samme Jakob gruet seg til å møte igjen Esau, men fant at han hadde ingen grunn til å være redd. Jakob sa: «For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.» (1Mos 33:10)

Jakob så Guds ansikt i den ikke-troende broren Esaus ansikt. Det er ganske lærerikt.

Å være en disippel er å være en elev. Troen er noe vi skal øve oss i. Lykke til med din livslange læretid!

Det er mye god sjelesorg i det gamle sangverset:

Vel skifter sol og skyer
I hjertet ofte om,
Snart Ordet meg fornyer,
Snart kald jeg er og tom.
Men jeg har lært betrakte:
Hos Gud det skifter ei!
Jeg har nå lært forakte
Mitt hjertes ja og nei.

(Rosenius, Sangboken nr 283)

OPKL407

Powered by Cornerstone