Syndefallet, fortapelse og evig liv

Hei, og tusen takk for alle de gode radioprogrammene! Nå for tiden er det mye snakk om hvem som mener hva om helvete eller fortapelsen, evig smerte eller pine, altså om de ufrelste også skal vinne evig liv, men dog i en smertelig tilstand (En død person kjenner jo ikke smerte, det vet vi jo). Jeg tenker på syndefallet i Bibelen - som jo er kjent lesning for oss kristne. Eva refererer til Gud som sier at «hvis du spiser av frukten, skal du dø». Dette benekter satan, slangen: - Nei, ikke dø, men kjenne godt og vondt. Jeg tenker også på Rom 6,20-23, som omhandler død som syndens lønn, og evig liv som en gave til alle gjenfødte kristne. Jeg har lest om temaet de andre stedene det omtales i Bibelen. Jeg vil sette stor pris på en tilbakemelding på mine refleksjoner. Gud velsigne dere alle! Med vennlig hilsen BV (kvinne, Kristiansand).

SVAR:

Jeg oppfatter det slik at du ikke har et konkret spørsmål, men heller vil ha respons på det du selv tenker. Det vil jeg prøve å gi.

Ikke alle er klar over at de mest alvorlige ordene om fortapelsen kommer fra Jesus selv. Han sier at vi ikke skal frykte for mennesker, men ha ærefrykt og vise lydighet mot Gud, «som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Ham skal dere frykte.» (Luk 12,5).

Jesus ber oss gå gjennom den trange porten «For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den» (Matt 7,13).

Til dem som havner i fortapelsen, sier Jesus: «Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor» (Luk 13,28).

Jesus snakker selv om «evig pine» (Matt 25,46).

Det er et alvor i dette som ingen bibeltroende kristen kan komme bort fra.

Du peker på den såkalte arvesynden, at vi er født med menneskeslektens synd og skyld. Paulus forklarer dette med mange ord blant annet i Romerbrevet. Jeg drar sammen litt og siterer: «Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – slik blir også én manns [Jesus’] rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom 5,12 og 18).

Bibelen har mange ganger så mye omtale av frelsen som av fortapelsen. Hele hensikten med at Gud ble menneske i Kristus er å berge menneskene fra å gå til grunne i synden. De som tar imot Jesus ved å tro på ham, får evig liv sammen med Jesus.

I denne sammenhengen siterer jeg den såkalte lille Bibelen, og versene før og etter, der det sies at Jesu gjerning er gjort «for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Joh 3,15-17)

Som kristne vil vi bekjenne at det fins to utganger fra dette livet – til evig dom eller evig liv. Gud har ingen glede av å sende noen i fortapelsen. Tvert imot: «Han … vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4). Men han ønsker at det onde skal fjernes fra det nye Riket han grunnlegger. Derfor skal Satan og hans allierte utslettes. Slik skal godheten seire. Og nå vil han at alle som tror på Jesus, skal vitne frimodig om den tilgivelsen og frelsen som kan tas imot ved troen.

I det korte Judas’ brev finner vi denne lovprisningen av Jesus som frelser: «Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen» (Jud 24-25).

OPKL241

Powered by Cornerstone