Glede når mange ikke blir frelst?
Noen har sagt til meg at vi vil glemme alle andre når vi er der. Men det synes jeg er enda verre, for skulle jeg glemme ungene mine?
Jeg har bedt for familie og slekt i mange år, men ingenting har skjedd. Så begynner jeg å tenke: Er det noe galt med meg? Er ikke mi tro rett, og lever jeg ikke som jeg skal?
Dette er vonde tanker som jeg strever med, kanskje dere kan gi meg svar og trøst.
Hilsen en kvinne med stor familie
SVAR:
Takk for åpenheten og tilliten du viser. Du rører ved vanskelige spørsmål. Når vi tenker ut fra våre følelser og vår forståelse av verden, blir mange ting ufattelige. Kan vi regne med at Gud gir oss en frelse som til slutt vil slokke alle sorger og bekymringer? I Åpenbaringsboken står det to ganger at Gud vil lindre alle sorger (7,17 og 21,4). Det siste av disse versene lyder slik: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.» Ut fra min enkle forståelse av dette tror jeg at i evigheten vil jeg ikke ha grunn til å være lei meg for noen ting.
Mens vi lever nå, er det virkelig en lidelse for oss at mange av våre kjære ikke ser hvor viktig det er å bli frelst. Det er jo så enkelt, bare å tro på Jesus og vise ham tillit. Takker vi ham for at han frelste oss ved å dø på korset og stå opp igjen til et nytt liv, så eier vi mening med livet og en evig arv.
Jo, vi lider på grunn av dem som ikke vil tro. Imidlertid skrev Peter: «Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart» (1. Pet 4,13).
Jeg merker det bankende morshjertet bak spørsmålet ditt. Men jeg tror ikke Gud elsker dine noe mindre enn du elsker dem. Fortsett å be! Jeg tror at vi i himmelen skal oppleve at bønnene våre var blitt oppfylt i mye større grad enn vi trodde her i verden.
Det er ikke noe galt med deg og troen din når du ikke opplever bønnesvar. Herren oppdrar oss gjennom det som er vanskelig, og troen blir prøvd. Ta vare på Guds ord om tålmodighet.
Evigheten vil skape et skille, det kan vi ikke legge skjul på. Det er to utganger fra livet. De som bevisst har sagt nei til Jesus her i livet, ville ikke trives i himmelen, hvor nærheten til Jesus er selve livet og gleden. Men hvordan vi skal få alle følelsene våre til å gå sammen når det gjelder dette, er gåtefullt.
Jeg kom på at jeg har svart på et lignende spørsmål før her på norea.no. I søkefeltet øverst til høyre på denne siden kan du slå opp på OPKL151 for å lese det i sin helhet. På slutten av svaret mitt der skriver jeg:
«Når det gjelder det å savne noen i himmelen, kan det hende vi tenker for snevert om mange ting. Guds tanker er ikke våre tanker. Og gode mennesker kommer ikke til himmelen fordi de er gode og snille, men fordi de tror på Jesus.
Jeg har lest et bilde pastor Ken Klaus bruker: Sett at en epidemi rammet verden, og dødeligheten var 100 prosent. Sett at en lege hadde en kur, men for at det skulle bli nok medisin til alle, måtte en eller annet gi sitt blod – hver eneste dråpe han hadde, slik at han mistet livet. Sett at sønnen til legen meldte seg frivillig som donor, han kunne fremskaffe medisinen som frelste hele menneskeheten. Tenk deg så at legen gjorde denne medisinen gratis tilgjengelig for alle. Hva ville du tenke om en slik lege og en slik selvoppofrende sønn?
Men tenk da om noen bare blåste i denne medisinen, som var både gratis, smertefri og hundre prosent helbredende. Hvem kan da kritisere legen og hans sønn?
Denne historien gir et bilde av hva Gud har gjort for oss ved hjelp av Jesus. Far sendte Sønnen for at vi skal leve.
Hva med dem som opplever himmelens glede? Jeg tror de da vil forstå hva Guds nåde, kjærlighet og rettferdighet innebærer, at han inderlig ønsket at alle skulle bli frelst. Og de vil undre seg over Guds nåde, at han virkelig frelste dem. Og de vil ikke finne grunn til å kritisere Gud for noe, og Herren vil selv tørke bort alle tårer. Jeg tror ikke vi vil savne noe i himmelen.»
OPKL246
