Barnevern, tøft liv, overgrep og lydighet

En troende søster, som har hatt et veldig tøft liv, kommer med et hjertesukk. Det gjelder hennes egen situasjon: Er det riktig å adlyde myndighetene når en overgriper får velsignelse av lagmannsretten til å ha samvær med barnet sitt? Skal man da si at vi skal adlyde myndighetene, eller skal vi gjøre noe for at barnet slipper flere overgrep fra sin far? Når en mamma vil verne barnet, pålegger lagmannsretten henne bøter. Mange kristne sier at så lenge det står i Bibelen at vi skal adlyde myndighetene, så er vi ikke lydige mot Gud om vi går imot myndighetene. Men hva med de små barna? Betyr de ingenting for de kristne? Jeg synes det er vanskelig å svare henne! (Anonym mann)

SVAR:

Synes du dette er vanskelig, du som kjenner en eller flere av personene det handler om, er det enda mer vanskelig for meg å ha noen mening om dette. Men jeg kan prøve å si noe generelt.

Når det gjelder barnevern og omsorg i konkrete saker, varierer ofte meningene sterk mellom at de ansvarlige burde ha grepet inn før, eller at behandlingsapparatet burde med fordel ha holdt fingrene av fatet.

Jeg merker meg at du sier at den troende søsteren har hatt et veldig tøft liv. Da kan det være at hun bærer på sterke traumer eller psykiske ettervirkninger. De kommer kanskje ikke fram etter et førsteinntrykk, men kan gjøre seg sterkt gjeldende innen hjemmets fire vegger og skape angst og utrygghet. Barn kan lett bli bærere av foreldres problemer, og slik vil traumene kunne bevege seg gjennom generasjoner. Jeg kjenner til et barn som tok sitt eget liv fordi en av foreldrenes ettervirkninger etter en tøff opplevelse ble for tungt for barnet å bære.

Det kan tenkes at mannen i dette tilfellet er voldelig, men det kan også være at kvinnen projiserer sine egne problemer over på ham. Her er vi inne på en av psykiateres og psykologers største utfordringer: Å få folk til å se sant og realistisk på situasjonen, og ikke minst tenke ærlig og rett om seg selv.

Jeg sier dette generelt, uten å kjenne saken, og uten å dømme. Men jeg vil velge i utgangspunktet å stole på rettsapparatet vårt, at de finner det minste av flere onder.

Du nevner at saken har vært i lagmannsretten. Det forteller meg at den først har vært i en lavere rettsinstans. Den har sikkert vært grundig vurdert av erfarne fagfolk, alle parter er blitt hørt, og mange dommere har samlet seg om en konklusjon.

Du spør om barna betyr ingenting for de kristne. Da røper du at du enten ser svært partisk eller meget overfladisk på saken. Jeg kjenner ingen kristne som ikke bryr seg om barn og hva som er best for dem. Rettsapparatet vil nettopp legge aller størst vekt på hva som er til gagn for barna. Selvsagt kan de ta feil. Men jeg tror at en bredt sammensatt rett, som bygger på mange undersøkelser og uttalelser, vil ha større innsikt enn en enkeltperson i konflikten.

Så din holdning og støtte bør gå ut på at du trøster og oppmuntrer dem som er involvert, og at du ikke dømmer noen, men tar alt opp i beste mening, og at du ikke oppfordrer til noen sivil ulydighet. Tror du i tilfelle det er det beste for barna på kort og lang sikt?

Så kan du hjelpe de involverte til å be for barna, og vise tillit til at Herren har omsorg for dem.

OPKL274

Powered by Cornerstone