Grådighet, en tabubelagt synd?

«Hvorfor er noen troende grådige samtidig som de sier at Jesus med sin Hellige Ånd lever i dem? Går det i det hele tatt an?»
Av Svein Anton Hansen, publ. 18.okt.-18 

Noreapastoren har fått en mail hvor en undrer seg over dette med penger og mangel på glede og vilje enkelte har til å gi og hjelpe.

Personen skriver:
Takk for flott artikkel «Hva skjer hvis en kristen lever i synd?». Ja, Guds ord, og spesielt Paulus nevner dette og sier: «Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og som lever i hor, eller som er grådig, eller er en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukkenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person.» (1.Kor.5,11).

Det jeg lurer på er dette: Hvorfor er noen troende grådige samtidig som de sier at Jesus med sin Hellige Ånd lever i dem? Går det i det hele tatt an? Jesus er da ikke grådig? Min ektefelle og jeg har vært i situasjoner der vi har manglet til livets opphold, og kristne med mye penger sier «gå bort i fred og varm deg!» (Jakob 2,15-16). Da snakker ikke jeg om latskap der vi nekter å arbeide, men sykdom der NAV ikke hjelper. Det kan virke som at alt fokus er på hor og urenhet, mens grådighet jo er en like alvorlig synd.
Hvis jeg leser artikkelen deres riktig, så betyr det at en kristen som velger å leve i en synd som grådighet uten å omvende seg, egentlig bare er en navnekristen uten ånden: «Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier Han som har de sju Guds ånder og de sju stjernene: Jeg vet om gjerningene dine, at du har navn av å leve, men du er død.» (Joh.åp.3,1)

Er dette riktig forstått? Jeg prøver å lære å kjenne Jesus, mer enn å anklage noen. Kan det være årsaker (bortsett fra opplagte ting som ren latskap, sløsing, dårlig forvaltning og arbeidsvegring) som gjør at Jesus skulle si til noen med midler: «nei, ikke hjelp de fattige, la de klare seg selv»? Jeg personlig har da sett kristne i en årrekke leve i grådighet, uten å hjelpe de fattige, spesielt der det skulle være helt opplagt å hjelpe. Jeg har også sett kristne hjelpe fattige. Jeg spør fordi jeg i undring observerer dette. Er det noe her jeg ikke har forstått, så vær snill å hjelpe meg med dette.

Her er svaret jeg gav personen som sendte inn sine tanker.
(Offentliggjøringen er godkjent av innsenderen.)

Mer i stedet for nok
I Bibelen møter vi ord som grådighet, havesyke, pengekjærlighet. Alt dette handler om ønsket å få og ha mere enn man allerede har. Jesus berører dette med penger og grådighet både i lignelser og annen undervisning. I lignelsen om den rike bonden (Lukas 12,13ff.) møter vi en som aldri fikk «nok». Han kjente bare til ordet «mer». Han omtales som en grådig og pengekjær person.

«Folkesykdom»
Grådighet er fra en side sett noe alle mennesker rammes av på grunn av vår egoisme og menneskelige skrøpelighet. Pengekjærlighet må nærmest være en «folkesykdom». Bibelen knytter grådigheten til mangel på gudsfrykt og mangel på kjærlighet både til Gud og våre medmennesker. Ja, Bibelen går så langt som å kalle pengekjærlighet for avgudsdyrkelse (Romerne 1,29 og Kol.br.3,5). Egoismen slår hos enkelte ut i at de enten gjør andre mennesker til midler for å berike seg selv, eller de gjør andre mennesker usynlige ved å overse og hjelpe dem. Grådigheten og pengekjærligheten kan i ytterste fall føre en kristen bort fra troen, slik at han faller fra (1.Tim.6,10).

Du spør: «Hvorfor er noen troende grådige samtidig som de sier at Jesus med sin Hellige Ånd lever i dem? Går det i det hele tatt an?»
Igjen, alle bærer vi grådigheten i oss i større eller mindre grad, siden vi alle har et syndig hjerte preget av egoisme. En kristen har møtt Jesus, fått Den Hellige Ånd i hjertet og fått nye verdier. Dermed har vi fått en ny og annen drivkraft i hjertet, en kraft som gjør at vi med glede skal dele av våre eiendeler. Denne nye gleden og kraften ser vi hos de første kristne i menigheten i Jerusalem. De delte alt (Apo.gj.2,44-45).

Kjenner vi den andres givertjeneste?
Du svarer delvis selv ved å vise til bibelverset 1.Kor.5,11 hvor bl.a. grådighet nevnes som en synd. Her møter vi følgende utfordring: hor, spott, å være en drukkenbolt, som også nevnes i bibelverset, det er noe vi forholdsvis enkelt kan si om et menneske er/gjør eller ikke. Når det gjelder grådighet, så kan vi ikke like enkelt si når et annet menneske er grådig. Ulike mennesker setter grensene for grådighet ulikt. Noen kan oppleve et annet menneske som gavmild, selv om det er småbeløp personen gir. Andre kan mene at en kristen er grådig selv om han/ hun gir mye. I tillegg kjenner vi heller ikke til den andre personens økonomi og givertjeneste. Han/ hun kan faktisk gi en god del penger til andre mennesker og formål uten at vi vet om det. Derfor vil det alltid være vanskelig å si om et annet menneske er grådig eller ikke.
Jeg tror grådigheten først og fremst sitter i hjertet. Så forplanter den seg til pengeboken. Primært handler det om holdninger og mangel på vilje til å gi. Hvis jeg bekjenner meg som kristen, kan jeg ikke samtidig skyve fra meg viljen til å gi. Som Gud gav Kristus, som Kristus gav sitt liv, slik skal en kristen også lære å gi av de midlene og de materielle verdiene vi har. Jo mer jeg har fått, jo større ansvar har jeg for å gi til andre. Den Hellige Ånd bor i våre hjerter og driver oss til å gi og dele.

Riktig fokus
Jeg tror du har et poeng i det du skriver at fokuset i kristne sammenhenger ofte og lettere blir på hor og urenhet mer enn grådighet. Dette kan ha å gjøre med at grådighet rammer oss alle og at grensene for når vi er grådige ikke er like enkle å definere.
Som en kristen som tror på Guds ord kan jeg ikke forsvare synd. Hvis jeg erkjenner at jeg lever i grådighet og et egoistisk forhold til penger og materiell velstand, så må jeg omvende meg fra det. Hvis ikke blir kristennavnet kun en tittel uten reelt innhold. Da har jeg som du også skriver navn av å leve, men jeg er åndelig død (Åpenb.3,1).

Hjelp har ulike ansikter
Til slutt stiller du et godt og retorisk spørsmål: «Kan det være årsaker (bortsett fra opplagte ting som ren latskap, sløsing, dårlig forvaltning og arbeidsvegring) som gjør at Jesus skulle si til noen med midler: «nei, ikke hjelp de fattige, la de klare seg selv?»
Nei, med de forbeholdene du tar i spørsmålet ditt, så kan jeg ikke se noen grunner til at vi ikke skal gi hjelp til fattige. Samtidig kan det å hjelpe ha ulike ansikter: - penger, - konkrete ting, - tid til hjelp til oppussing av hus, - gi hjelp til bedre økonomistyring, - skatt til fellesskapet som staten fordeler, - inkludering i menighet, småfellesskap, - invitere til middag, selskap, - m.m. Det ene utelukker ikke andre former for hjelp.

Grådighet fram i lyset
Mange takk for at du sendte inn dine spørsmål og løftet opp dette med grådighet. Bibelen berører det som har med penger og eiendeler både som undervisning og ved å vise oss enkeltmennesker som tok skade på troen fordi Mammon (penger) ble deres gud framfor Herren Gud.
Verken grådighet eller behovet for å hjelpe fattige (Matt.26,11) vil forsvinne på denne siden av evigheten. Vi som er predikanter og prester trenger å bli utfordret til å løfte denne synden og denne utfordringen opp på våre talerstoler. Og, kristne må rett forstått ikke «få leve i fred» med sine penger. Vi er kalt til tjeneste overfor Gud og vår neste. Penger og materielle goder er ikke fritatt fra å være en del av dette kallet.

OPKL 520

Powered by Cornerstone